Er det normalt å få en diagnose.

[Gjest I dag signerer jeg ikke]

Jeg hadde det veldig fælt for nesten to år siden. Jeg fikk ikke noe diagnose, bare fastlegen som skrev at jeg var psykotisk og depressiv i noen sykemeldinger. Etterpå har det hele blitt omtalt som tvangstanker. Men har aldrid fått en ordentlig diagnose.

Har hatt det vansklig inn i mellom sia 11 års alderen, særlig det jeg slet med når jeg var barn/ungdom vil jeg selv omtale som tvangstanker. I det siste har jeg insett at jeg synes det kan være anstrengende å snakke med enkelte andre mennesker. Vil jo få forklart meg ordentlig uten å bli avvist, eller være uhøflig, eller avvise andre. Var mye isolert i slutten av tenårene. Har en tillstand som gjør at jeg er ganske normal, men ikke fult så normal alikevel. Vil ikke gå mer inn på det. Føler at det hindrer min livutfoldelse, og hindrer meg å være den jeg er. Synes det ikke er passende for meg å få meg en kjæreste. Levde mye i en fantasiverden da jeg var i tenårene. Føler at alle har tanker om hvem jeg er, og hvordan jeg skal være. Det er sårende.

Har tenkt at foreldrene mine er psykopater som liker å undertrykke, kontrollere og ødelegge mitt liv. Men det er mulig det er jeg som er psykopaten. Føler at alle, og hele tilværelsen er i mot meg. At ingen skjønner, og at ingen ser. Jeg sliter med å finne en plass og bo, vil ikke bo hjemme mer. Trur jeg har funnet en plass. Men er likevel veldig nedfor i dag, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje på grunn av en ubehagelig kommentar fra en person i går. Jeg tenker en del på selvmord. Men vet nokk at jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg føler alltid at det må skje på et passende tidspunkt, for å skåne andre. Men av og til når jeg tenker på selvmord og mener jeg bør vente, er det noe som sier at jeg ikke orker å vente. Men det blir med tanken. Men jeg kan være glad etter en stund og tenke at selvmord ikke er relevant. Har det relativt greit for tia, men synes ikke at jeg har noe til liv. Får av og til barsnlige infall og synes at det er veldig skøy.

Jeg gikk til psykolog for ei stund sia, men sluttet i høst. Var nøtt til det for å beskytte meg selv. Sa det passet dårlig med den nye arbeidssituasjonen. Hun ville sikkert ikke skjønne meg. Mamma er også i helsevesent, og kjenner mange som jobber i psykriatrien der jeg bor. Vanskelig å forklare, men tenker nesten at hun var på mammas side. Vil i alle fall ikke få hjelp mer. Blir sikkert den samme møkka. Vet ikke hva som er skrevet i journalen min.Da jeg sluttet, begynte jeg å fordøye det hele, begynte jeg å skrike så mye at jeg ikke fikk puste. Men jeg kan jo prøve noen privatpraktiserende. Dem kjenner stort sett ikke Mamma. Men kan bli samme møkka igjenn. Men jeg kan nekte dem å få overlevert journalen min.

For tia er jeg på attføring, men det liker jeg ikke, siden jeg mener jeg ikke har krav på det, og ikke skjønner hvorfor. Jeg trapper ned Zoloft i samråd med fastlegen, og tar 25mg annen hver dag. Det går bra unttat at jeg føler prikking av og til, og at det sier klikk i hodet mitt. Ja, no har jeg fortalt om meg og mine små problemer. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget.