Fedre som kidnapper

[Gjest bring it on]

Sikkert mange av dere nyhets-freaker som har hørt historier;

Hvor vanlig er det at f. eks. afrikanske fedre kidnapper barn de har sammen med europeere, etter et brudd?

Hva er i så fall "motivet"?

Har dere noen linker til slike historier?

[Dorthe]

Mye vanligere enn du tror. Tror statistikken sier en 3-400 unger i året og det er mange.

[Gjest bring it on]

Mye vanligere enn du tror. Tror statistikken sier en 3-400 unger i året og det er mange.

Jeg har et fem år gammelt barn med en afrikaner som bor i et annet europeisk land. Han er utvist fra Norge, og derfor har jeg "påtatt" meg ansvaret for samværet ved å ta barnet med på besøk til ham et par ganger i året. Sist jeg var der, snakket jeg mye med hans samboer. Hun fortalte at han hadde sagt: Ethvert barn jeg får, skal flytte til (hjemlandet) innnen det er ti år. Eller noe sånt.

Jeg har vært inne på tanken mange ganger, at muligheten for at han faktisk skal kidnappe henne, er til stede.

Jeg tok det opp med ham en gang for lenge siden, og da svarte han noe sånt som: Hvorfor skulle jeg sende mitt eget barn til et land jeg selv strevde sånt for å komme ut av?

Nå har han likevel kjøpt seg hus i hjemlandet, og det uroer meg.

Vi var på besøk hos familien hans i hjemlandet for noen år siden - og da var familien min livredd for at de aldri kom til å se oss igjen. Men frykten deres var grunnløs, turen var problemfri, og jeg følte meg aldri truet. Han har heller aldri vært voldelig mot meg, mens samboeren hans kunne vise frem blåmerker han visstnok var ansvarlig for.

Dette er en mann jeg var gift med - men som jeg egentlig ikke føler jeg kjenner - jeg aner ikke hva han er i stand til.. Selv om han aldri har vært slem mot hverken meg eller barnet.

Barnet maser stadig om å reise og besøke pappa, og nå har vi bestilt billetter. Det er alltid han som betaler.

Jeg føler meg helt rådvill, gruer meg til å reise... Skjønner ikke hvorfor jeg engster meg sånt, når vi har besøkt ham mange ganger før, og det har vært smertefritt.

Jeg skulle ønske han bare ga f.. i både meg og barnet og sluttet å ta kontakt (stygg tanke?) - for så lenge han ønsker kontakt med barnet og det er gjensidig, føler jeg meg forpliktet...

Hva tenker du, Dorthe (og andre?)

Jeg fortsetter å være anonym i denne tråden.

[Dorthe]

Jeg har et fem år gammelt barn med en afrikaner som bor i et annet europeisk land. Han er utvist fra Norge, og derfor har jeg "påtatt" meg ansvaret for samværet ved å ta barnet med på besøk til ham et par ganger i året. Sist jeg var der, snakket jeg mye med hans samboer. Hun fortalte at han hadde sagt: Ethvert barn jeg får, skal flytte til (hjemlandet) innnen det er ti år. Eller noe sånt.

Jeg har vært inne på tanken mange ganger, at muligheten for at han faktisk skal kidnappe henne, er til stede.

Jeg tok det opp med ham en gang for lenge siden, og da svarte han noe sånt som: Hvorfor skulle jeg sende mitt eget barn til et land jeg selv strevde sånt for å komme ut av?

Nå har han likevel kjøpt seg hus i hjemlandet, og det uroer meg.

Vi var på besøk hos familien hans i hjemlandet for noen år siden - og da var familien min livredd for at de aldri kom til å se oss igjen. Men frykten deres var grunnløs, turen var problemfri, og jeg følte meg aldri truet. Han har heller aldri vært voldelig mot meg, mens samboeren hans kunne vise frem blåmerker han visstnok var ansvarlig for.

Dette er en mann jeg var gift med - men som jeg egentlig ikke føler jeg kjenner - jeg aner ikke hva han er i stand til.. Selv om han aldri har vært slem mot hverken meg eller barnet.

Barnet maser stadig om å reise og besøke pappa, og nå har vi bestilt billetter. Det er alltid han som betaler.

Jeg føler meg helt rådvill, gruer meg til å reise... Skjønner ikke hvorfor jeg engster meg sånt, når vi har besøkt ham mange ganger før, og det har vært smertefritt.

Jeg skulle ønske han bare ga f.. i både meg og barnet og sluttet å ta kontakt (stygg tanke?) - for så lenge han ønsker kontakt med barnet og det er gjensidig, føler jeg meg forpliktet...

Hva tenker du, Dorthe (og andre?)

Jeg fortsetter å være anonym i denne tråden.

Jeg er så redd av meg at jeg hadde kuttet kontakten. I hvert fall hadde jeg ikke sendt ungen alene til faren men vært med selv så jeg hadde full kontroll.

Bedre føre var enn etter snar i slike tilfelle. Og hør på hva samboeren hans sier, hun vil deg sikkert ikke noe vondt.

Er det pga skillsmisse han er utvist av landet? I så fall vil jeg tro han er hevngjerrig også.

Nei, jeg hadde tatt alle forholdsregler.

[Gjest bring it on]

Jeg er så redd av meg at jeg hadde kuttet kontakten. I hvert fall hadde jeg ikke sendt ungen alene til faren men vært med selv så jeg hadde full kontroll.

Bedre føre var enn etter snar i slike tilfelle. Og hør på hva samboeren hans sier, hun vil deg sikkert ikke noe vondt.

Er det pga skillsmisse han er utvist av landet? I så fall vil jeg tro han er hevngjerrig også.

Nei, jeg hadde tatt alle forholdsregler.

Ja, jeg er selvsagt med når barnet besøker ham. Tonen mellom oss har vært fin siden bruddet (som var for tre-fire år siden) - og han er utvist pga en dom han fikk her i Norge.

For min egen del hadde det vært en lettelse å kutte kontakten, men om jeg hadde gjort det - DA tror jeg i ALLE fall jeg hadde hatt grunn til å frykte "hevn."

Jeg tror ikke samboeren hans lyger, men må jo si jeg synes det er rart at han aldri la hånd på meg - selv om jeg klabbet til ham et par ganger (ooops..).

Egentlig tror jeg ikke han er interessert i å ta ungen fra meg, - han slipper jo unna hele jobben med barn, og får nyte det å kunne være den snille pappaen som kjøper alt barnet peker på, to ganger i året...

Men man leser jo og hører så mye rart... Lett å la seg skremme

[Dorthe]

Ja, jeg er selvsagt med når barnet besøker ham. Tonen mellom oss har vært fin siden bruddet (som var for tre-fire år siden) - og han er utvist pga en dom han fikk her i Norge.

For min egen del hadde det vært en lettelse å kutte kontakten, men om jeg hadde gjort det - DA tror jeg i ALLE fall jeg hadde hatt grunn til å frykte "hevn."

Jeg tror ikke samboeren hans lyger, men må jo si jeg synes det er rart at han aldri la hånd på meg - selv om jeg klabbet til ham et par ganger (ooops..).

Egentlig tror jeg ikke han er interessert i å ta ungen fra meg, - han slipper jo unna hele jobben med barn, og får nyte det å kunne være den snille pappaen som kjøper alt barnet peker på, to ganger i året...

Men man leser jo og hører så mye rart... Lett å la seg skremme

Men hvis du har en god følelse på å sende ungen til ham så skal du gjøre det. Følg intuisjonen.

Jeg har hatt dårlig følelse med å sende de to eldste til faren så jeg har aldri gjort det. Han har ikke kommet innenfor dørene mine og ungene har ikke sett ham på 16 år.

De vet hvorfor, vi har snakket endel om det etterat de ble store og begge forstår hvorfor jeg gjorde det slik.

[Gjest bring it on]

Men hvis du har en god følelse på å sende ungen til ham så skal du gjøre det. Følg intuisjonen.

Jeg har hatt dårlig følelse med å sende de to eldste til faren så jeg har aldri gjort det. Han har ikke kommet innenfor dørene mine og ungene har ikke sett ham på 16 år.

De vet hvorfor, vi har snakket endel om det etterat de ble store og begge forstår hvorfor jeg gjorde det slik.

Hvordan har han forholdt seg til det? Faren, altså.

[Dorthe]

Hvordan har han forholdt seg til det? Faren, altså.

Jeg gjorde det for 16 år siden og levde i 10 år med trusler om drap og kidnapping. Bodde på hemmelig adresse og holdt ungene inne i månedsvis hver gang faren var i Norge. De var også inne i friminuttene på skolen fordi skolen ville ikke ta noe ansvar i friminuttene.

Det var ikke moro og ikke til å anbefale hvis du ikke har skikkelig dårlig følelse på at far og ungene treffes

[Gjest bring it on]

Jeg gjorde det for 16 år siden og levde i 10 år med trusler om drap og kidnapping. Bodde på hemmelig adresse og holdt ungene inne i månedsvis hver gang faren var i Norge. De var også inne i friminuttene på skolen fordi skolen ville ikke ta noe ansvar i friminuttene.

Det var ikke moro og ikke til å anbefale hvis du ikke har skikkelig dårlig følelse på at far og ungene treffes

*grøss*

Herregud, for et mareritt!

Du må jo være et eneste nervevrak!

Det er noe sånn jeg frykter dersom jeg skulle plutselig nekte ham kontakt med ungen. Jeg kan jo godt forstå ham, at han hadde blitt forbannet - det er jo "hans" unge også... Selv om det er jeg som har hatt omsorgen for barnet siden dag 1.

Men jeg tror jeg skal begynne å forlange at han kommer hit for å treffe henne, - føles tryggere å være på norsk grunn..

Faen, at jeg ikke tenkte meg om to ganger før jeg ble gravid med ham... Samtidig kunne jeg jo aldri tenkt meg å være foruten dette barnet, men det sier seg jo selv