Forskjellen på normalitet og psykdom

[Gjest trassasa]

I trygderett har jeg som jusstudent lært at man skal avgrense sykdomstilfeller mot normaltilstander. Eks. på normale tilstander er graviditet, fyllesyke og sosiale og økonomiske kriser.

Kjærlighetssorg er en slik normal tilstand, men hvor går grensen mellom psykelig reaksjon og normal tristhet?

Nå er jeg ikke ute etter trygd av noe slag, men det er jo ikke til å unngå at man tenker litt som en jurist når man er på vei til å bli en.

Legen har satt meg på Cipralex da han mente jeg var deprimert og jeg har fått time hos psykiater om et par mnd. Er veldig forvirret når det gjelder hva som egentlig feiler meg eller om det i det hele tatt er noe psykelig galt.

Hva mener dere er forskjellen på det normale og "unormale"?

Går det i det an å konkretisere det?

Mitt inntrykk er at ingen er normale og at alle som opplever noe vanskelig hadde hatt godt av litt hjelp.

Selv har jeg slitt mye med angst, spiseforstyrrelser, selvskading, selvmordstanker og alt det der i tenårene. (Er 22 nå) Var sikkert "psyk" da, men da fungerte jeg i alle fall relativt normalt sosialt og skolemessig. Nå føler jeg meg mer normal i hodet, men fungerer ikke så bra i hverdagen likevel. Rart?

Huff. ble mye surr det her. Kan skrive i uendelighet, men jeg stopper her. Håper noen skjønte spørsmålet mitt og kan komme med noen tanker omkring det.

Er det flere som er like forvirret som meg?

Hilsen

[Gjest eval]

Sykdom og trygd: Såvidt jeg har forstått, er det leger som er satt til å dra den juridiske grensen mellom syk og frisk når det gjelder trygdesøknader. Ofte krever sågar trygdekontoret uttalelse fra spesialist, vel fordi grensen kan være vanskelig å dra. Og leger kan da være uenige, det tyder vel også på at den medisinske grensen er glidende og uklar. Mens den juridiske er nødt til å være helt ja - nei, ingenting imellom.

Når det gjelder å dra grensen i det private, tenker jeg personlig annerledes. Jeg tenker mer slik:

Har jeg så vondt i magen/ så stor tristhet e.l. at jeg bør foreta meg noe? Eller vil dette gå over av seg selv?

Og: vil pille X hjelpe meg eller ikke? Hvis jeg er usikker, så tar jeg bare pillen og prøver, uansett hva jeg tror om hvor syk jeg er.

Fordelen med en psykiater er at h*n har sett mange i liknende situasjon, og kan derfor si noe om du virker ha mer eller mindre vondt enn andre, og hvordan det pleier gå med folk med slike plager hhv med/uten behandling. Ved fysiske sykdommer har man gjerne lært slikt selv via bekjentskapskretsen, men jungeltelgrafen om psykiske plager er gjerne veldig taus.

Jeg kjenner igjen forvirringen: hva feiler jeg egentlig? når begynte egentlig dette? For meg ble denne forvirringen større av at psykiske lidelser er så lavstatus og skambelagt i vårt samfunn, jeg ville ikke ha det! For meg har det gått bedre når jeg har klart å sammenligne det med et benbrudd e.l.: "Uansett hva det er, så plager det meg, og jeg vil gjerne bli kvitt plagen."

Vet ikke om dette svarte på noe av det du spurte om.

[Gjest trassasa]

Sykdom og trygd: Såvidt jeg har forstått, er det leger som er satt til å dra den juridiske grensen mellom syk og frisk når det gjelder trygdesøknader. Ofte krever sågar trygdekontoret uttalelse fra spesialist, vel fordi grensen kan være vanskelig å dra. Og leger kan da være uenige, det tyder vel også på at den medisinske grensen er glidende og uklar. Mens den juridiske er nødt til å være helt ja - nei, ingenting imellom.

Når det gjelder å dra grensen i det private, tenker jeg personlig annerledes. Jeg tenker mer slik:

Har jeg så vondt i magen/ så stor tristhet e.l. at jeg bør foreta meg noe? Eller vil dette gå over av seg selv?

Og: vil pille X hjelpe meg eller ikke? Hvis jeg er usikker, så tar jeg bare pillen og prøver, uansett hva jeg tror om hvor syk jeg er.

Fordelen med en psykiater er at h*n har sett mange i liknende situasjon, og kan derfor si noe om du virker ha mer eller mindre vondt enn andre, og hvordan det pleier gå med folk med slike plager hhv med/uten behandling. Ved fysiske sykdommer har man gjerne lært slikt selv via bekjentskapskretsen, men jungeltelgrafen om psykiske plager er gjerne veldig taus.

Jeg kjenner igjen forvirringen: hva feiler jeg egentlig? når begynte egentlig dette? For meg ble denne forvirringen større av at psykiske lidelser er så lavstatus og skambelagt i vårt samfunn, jeg ville ikke ha det! For meg har det gått bedre når jeg har klart å sammenligne det med et benbrudd e.l.: "Uansett hva det er, så plager det meg, og jeg vil gjerne bli kvitt plagen."

Vet ikke om dette svarte på noe av det du spurte om.

Synes du hadde en bra måte å se det på.

Jus, medisin og egne følelser er selvsagt ganske ulike ting. Har ikke tenkt på det så pragmatisk før.

Når det gjelder "skammen" ved å ha en psykisk lidelse så er jeg foreløpig ganske ukjent med den.

Når man er langt nede og har gjort mye dumt og slemt mot sine nære er det nesten en lettelse å få vite at det kan skyldes en psykdom.

Det gjør det for meg lettere å være svak, legge meg flat og be om unnskyldning.

Når jeg blir friskere (hvis jeg i det hele tatt er syk) vil de uansett skjønne at jeg ikke var meg selv.

Jeg tror at hvis alle gjør som f.eks Kjell Magne Bondevik og Lene Marlin, og snakker om og innrømmer at de har det vanskelig, vil det etter hvert ikke bli så "skamfult". Har man tannverk går man til tannlege, har man mentalt vondt går man til psykiater/psykolog.

Men noen lidelser er nok mer taubelagt enn andre. Dessverre.

mvh