Kunsten å lede seg selv - jobbproblemer

[Gjest Fornøyd med Noyes?]

Har du lest den? Har den hjulpet deg?

Sliter fælt på jobben.Har en mellomlederstilling i næringslivet. Er vikar, men har en ide om at jeg vil ha fast ansettelse. Er effektiv, pliktoppfyllende, nøye - og full av samvittighet.

Fra tidligere arbeidsgivere har jeg kun fått godord, - de er fryktelig fornøyd. Jeg blir kalt et varp - en ressurs, "hva skulle vi gjort uten deg".

Hyggelig i og for seg. Men...

Jeg finner meg aldri til rette. Etter noen års søking, og "sjelegransking" så skjønner jeg jo at det er meg de er noe "galt med".

I jobbene mine får jeg alltid økt ansvar, og jeg liker i og for seg det. Jeg har stor arbeidskapasitet. Men - det blir for mye. Jeg har store vanskeligheter med å si at "det kan jeg ikke rekke" osv. Har begynt å komme to timer tidligere på jobb for å få unna ting. For å "holde tritt". Jeg sier ikke JA til nye oppgaver heller...det bare blir sånn.

Mye bunner sikkert idårlig selvtillit. Eller selfølelse, eller hva jeg skal kalle det. For selv om det er så mye ros, så merker jeg at jeg er utrolig redd for negative tilbakemeldinger. ...Og trist nok - så har jeg vel aller mest en følelse av å ikke strekke til.

Ikke bare blir jeg kjempesliten, men jeg merker at jeg blir sur også. Jeg blir misfornøyd med kollegene mine. Jeg synes de er trege, og misunner de at de slipper unna nye opgaver. De kan holde på med sitt - i sitt tempo. Dette har kanskje ikke hold i virkeligheten. Kanskje er det bare slik jeg oppfatter det.

I tillegg er det sånn at mange ting som mine kolleger utmerket kunne gjøre selv, bare blir liggende. Det er klart definerte delegerte-ansvarsområder. (ikek definert av meg, men av bedriften). Siden jeg er en slags mellomleder ender det med at jeg stadig vekk må plukke opp og gjøre mine kollegers "uferdige verk" i siste liten - for at ikke penger skal gå tapt. - Og for at jeg ikke skal få "pepper" for at ting ikke er gjort.Kanskje de også har for mye å gjøre? Vel - timeslange private kaffebesøk, _mye_ privat skravling, privat shopping, frisørbesøk i arbeidstiden, og bruk av unødig lang tid på enkle arbeidsoppgaver gjør at det er vanskelig å akspetere.

Og enda vanskeligere er det at de er så fornøyd med meg. At de stadig sier ting om at det går så bra, at det er blitt så hyggelig etter at jeg kom osv. Er jeg bare naiv som tror på dette? Jeg blir så utrolig forvirret.

Har reflektert over om jeg er en sånn "ta over"type, som -må- gjøre alt selv, men jeg tror ikke det. Jeg lar ting bevisst ligge, i håp om at det som er delegert det ansvaret vil ta tak i det. Skjønner jo at det er en balansegang som ikke er lett - og kanskje ikke enten - eller. Men det er en tøff bransje, og av to onder vil jeg heller fullføre sånne ting enn å la det ligge - for så å få kjeft for at det ikke er gjort. Jeg har vurdert å si at "ja - desverre har ikke "x" fullført den delen av jobben sin", men føler at jeg da er illojal ovefor kolelgene mine, og derfor blir ikke det noe av.

Har på personalmøter prøvd å si noe om nettopp dette, men er ikke så flink til å si slike ting som kan oppfattes som kritikk. "Ikke så flink" er vel et understatement. Jeg bare klarer det ikke. Har derimot klart å ta opp enkeltting - konkrete eksempler med den enkelte, de sier ja selvfølgelig osv...men problemet er jo at det ikke forandrer noe.

Så - jeg har vel etterhvert innsett at det ikke er særlig relevant å forandre alle andre. Det er nok ikke nødvendig engang...Det er nok meg selv som må til pers. Å skifte arbeidssted er jo et alternativ, men siden jeg har oppled liknende stuasjoner i andre arbeidsforhold også, så vil jeg helst unngå å "rømme".

Jeg liker ikke dette, at jeg merker at jeg er på veg til å bli en sur, bitter og martyr-aktig dame. Men jeg blir så sliten. Lei meg - og sint. Noen dager bruker jeg nesten mer krefter på frustrasjon enn konsentrasjon. Det er ikke bra. Men jeg føler at jeg må gjøre andre endringer enn å "skjerpe meg".

Noen tips? Noen som har vært i samme situasjon? Jeg vil UT!

Har hørt om en bok som heter "Kunsten å lede seg selv". Av Randi Noyes...Har du lest den? Leste omtalen, og følte at den "traff meg". Har du andre tips om "selvutiklingslitteratur"?

[Vincent]

Det handler ikke om å lede seg selv - det handler om å lede andre.

Du "piske" de andre til å gjøre sin jobb.

Hvis du ikke er i stand til det, er du ikke noen (mellom)leder, men en ryddehjelp.

[Gjest forever young]

kjære deg, du må ta fatt i den delen av jobben din som består i å holde styr på at de andre gjør jobben SIN!

Det er nok en kjempe-utfordring for deg. (Det er vel bl.a. derfor de synes du er så 'hyggelig' --- de kan slappe av mens du ordner alt for dem)

Så hunden ligger vel begravet nettopp i at du ikke klarer å si noe som kan oppfattes negativt. Jeg ville lagt en stram-opp-plan, tenke nøye gjennom det et par uker, og så ta et møte med dine medarbeidere/undersåtter hvor du tar opp endringer du ønsker. OG følge dette opp, så det ikke sklir ut.

ps. jeg er ingen ekspert eller bedriftsrådgiver, men du har beskrevet situasjonen veldig tydelig :-)

[Babette]

Du forteller at du er mellomleder, men bildet du tegner av deg selv er av en flink ansatt, ikke en leder.

Du har problemer med å si fra, problemer med å sette grenser, du irriterer deg uten å ta opp ting direkte og du er redd for kritikk og for at kolleger og ansatte skal ta dine tilbakemeldinger ille opp.

Du trenger å bevisstgjøre deg på lederrollen. Og som Vincent sier - det handler om å lede andre, ikke deg selv. Kanskje et ledertreningskurs med praktiske øvelser er en bedre ide enn bare å lese om ledelse? Jeg tror bl.a. du trenger å øve på å gi og motta kritikk, å bli en tydeligere leder og du må slutte å være så redd for reaksjoner hele tida.

En leder som aldri møter motbør er en svak leder. Jeg holdt på å si: Prøv å bli litt mere som en mann. Mer avslappet og trygg i lederrollen, ikke ta deg selv så høytidelig. Kritikk og motstand er ikke verdens undergang.

[Gjest mallet]

I tillegg til de andre gode rådene du har fått nedenfor:

Du må *delegere* oppgavene, ikke bare la dem ligge og vente på at de som bør gjøre dem skal ta dem. Gjør det helt klart for de ansatte hvem som er ansvarlig for at en bestemt oppgave blir gjort, og sett en tidsfrist. Følg opp. Dette gir struktur og forutsigbarhet både for deg selv og de ansatte, som vet hva de har å forholde seg til.

[Gjest kjenner meg igjen...]

Åååh! -som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Nå er ikke jeg noen leder, men jeg tar fort ansvar og engasjerer meg veldig i det jeg gjør. Merker at jeg også irriterer meg fælt over kollegaene mine som ikke gjør det de skal.

Etter å ha "beskuet" scenarioet i min bedrift en stund (jeg la "flinkpike"-delen bort) la jeg merke til at det var ledelsen det var noe galt med. Sjefen min fulgte aldri opp fordi hun var redd for kritikk. Hun var ikke tydelig i lederrollen og prøvde intenst å være venn med alle. Ingen av kollegaene mine hadde respekt for henne, så de gjorde stort sett som de lystet.

Sjefen min fikk selvfølgelig tyn fra høyere hold og satte igang sparetiltak på feil sted. Tror aldri hun skjønte at det var de hun ansatte det var noe feil med, og sin egen posisjon i det hele. Hun prøvde febrilsk å samle alle til innsats, noe som gjorde at de fleste jattet med så lenge sjefen var tilstede.

Men nok om min jobb. Det jeg tror du må gjøre er (som tidligere nevnt) å delegere ansvar, og ikke bli gående å "rydde etter andre". Følg opp om noe ikke blir gjort, la alle føle et ansvar for jobben sin. Mye har med holdninger å gjøre, man har da ikke fått en jobb for at man skal bli betalt for å sitte å slarve.

Min konklusjon er at å være sjef er som å oppdra et barn. Man må sette klare grenser og være bestemt på hva som er tillatt og ikke. Om du ikke er bevisst på dette er det tilslutt de som tar styringen over deg.

[Gjest QuePasta]

Du kommer nok til å bli en flink leder en dag. Det du er gjennom nå er et trinn på veien, og er nesten påkrevd skal du bli en skikkelig leder.

Hvis jeg skjønner riktig, så er ikke ansvarsoppgavene dine/mellomlederrollen veldig formalisert for deg. Jeg ville snakket med mine overordnede, diskutert problemet, og forsøkt enten å få fokusert arbeidsoppgavene, eller å få formalisert lederansvaret.

Når du får et formelt lederansvar, kan du på tomannshånd definere hva du forventer av hver enkelt, slik at de vet hva de har å forholde seg til. Så kan du rose/rise ihh. til det.

Det kan være en utfordring at du motivert av positive tilbakemeldinger - å bli likt. Men at du må si "beklager, det har jeg ikke tid til", betyr ikke at du personlig skuffer de andre. De fleste er istand til å forstå et slikt svar, særlig når du alt har synliggjort din arbeidskapasitet.

Kanskje er det også andre som motiveres av positive tilbakemeldinger?

Ellers vil jeg si at en sånn person som du beskriver, kan i kritiske perioder bety liv eller død for små selskap. Bare sørg for at du blir belønnet ihh. til innsatsen.