Skjønner du ingenting?

[Gjest broken]

Når jeg avviste deg gang på gang, var det fordi jeg ikke kunne la deg få dominere igjen. Mest av alt ville jeg ta telefonen, gå bort til deg, holde rundt deg og oppleve det herlige bare vi to hadde. Jeg vet du egentlig ikke ville ha overtaket, men det var det som skjedde hver gang. Du ble så alt for pågående, så full av krav til meg, så intens, så perfeksjonistisk, så kontrollerende. Jeg vet du egentlig ikke ville være det, men du, du aner ikke hvor vondt det gjorde hver gang, å måtte avvise, å til slutt å måtte gå videre. Jeg ble desperat etter disse periodene dine, jeg måtte vekk fra deg.

Det var deg jeg ville ha, det var meg du ville ha. Du var så sikker. Nå blir det ikke sånn, fordi alt for mye har skjedd.

Jeg skjønner at du er ferdig med meg. Du har allerede hatt en annen. Du er sint på meg blant annet fordi jeg måtte dra. Jeg håper du kan forstå at jeg måtte. Du er sterkere enn meg og det var ingen ting jeg kunne gjøre. Jeg kunne ha lyttet mer, men jeg følte meg allerede så invadert av deg at jeg måtte sette grenser. Jeg har sagt at jeg gjerne vil lytte nå, men du vil ikke. Du vil tro at jeg _er_ som jeg oppførte meg da jeg var sliten og måtte vekk. Det var effekten, det. Du vet hvordan jeg egentlig er.

Vi hadde mange planer, og det gjør vondt å tenke på at du nå skal gjøre det sammen med en annen. Hun er sikkert tålmodig og perfekt nok til å vite hva hun skal si og gjøre hvis du blir sånn igjen. Jeg visste ikke bedre, sliten som jeg ble. Så du får gå videre da, trøst deg med at jeg sikkert får det så mye bedre med en annen og fokuser på feilene vi gjorde. Det var deg jeg ville ha og det er du som er den rette for meg. Men gjør det du må, du.