Vil ikke.......

[Nedia]

Hei.

Sitter her. Har vært igjennom enda en runde med at alt raser sammen. Andre natta på rad. Off, er helt utslitt av å grine og grine. Endte opp med å gå fram mog til bake i stua i over 1 time bare for å prøve å roe meg selv. Jeg vil ikke holde på sånn!!!!! Vil ikke grine meg i søvne natt på natt. Vil ikke, vil ikke..... På onsdag skal jeg til behandling. Jeg håper bare at jeg klarer å si noe om hvordan ting har vært i det siste. Jeg må jo det. Kanskje hun kan hjelpe meg. Skulle ønske jeg hadde noe jeg kunne ta for å dempe angsten, angsten som strammer til. Og jeg MÅ si i fra at jeg har skadet meg selv igjen. Jeg må jeg må jeg må. Men jeg vet ikke om jeg tør..... Takk for svarene jeg har fått på siste innlegget jeg skrev! Aner ikke hva jeg skulle ha gjort uten dette forumet! Må prøve å sove nå, klokka er snart 04...... *sukk*

Stooooor klem

[Gjest Madde]

Jeg vet hvordan du har det, og det er helt forjævlig å føle seg sånn!!

Jeg har hatt sf (bulimi) i 8 år, og til tider panikkangst på samme måten som du beskriver her. Innimellom har det vært så ille at jeg har måttet ringe venner midt på natten, slik at de kunne komme og være hos meg til jeg sovnet. Jeg var jo overbevist om at hvis jeg sovnet så ville jeg aldri våkne igjen...

Jeg har ikke det så ofte lenger, bare innimellom når jeg er kjempesliten. Jeg ville bare si at det kan bli bedre. Jeg håper det blir lettere for deg etterhvert.

Tenker på deg...

Lykke til!!

Klem fra

[Gjest Christiane]

Jeg har hatt netter som dine, hvordan det er for deg vet bare du, men for meg er det hardt. Det er forvirrende og fortvilende.

Du er ihvertfall flink til å sette ord på følelsene dine, du er klar over problemet og er villig til å gjøre noe med det hvis jeg har forstått deg riktig. Da har du tatt første steget og det er et stort og modig skritt å ta.

Jeg kjenner meg og igjen når det gjelder å formidle hendelser, tanker og følelser til terapeuten min. Jeg får ikke satt skikkelig ord på det inni meg når jeg ikke er midt oppi det. Samtidig så sitter jeg å tenker på ting som jeg gjerne vil si, men så få jeg det ikke ut. Jeg klarer ikke å si det høyt tenker det bare om og om igjen.

Når jeg får mine "anfall" for å kalle det noe, så skriver jeg ned tankene mine og hvordan jeg opplever det, dette tar jeg med til terapeuten. Jeg liker det ikke men jeg tvinger meg selv, kanskje det kunne virket for deg og?

Lykke til Nedia.

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Nedia ! Regner med at du har vært hos din behandler i dag og at du ellers er relativt fornøyd med dagen. Det er mange med sf som kjenner seg igjen i at de ikke finner ord, som du sier ; håper bare jeg klarer å si noe . Det er akkurat dette som er kjernen i de fleste behandlingene- lære deg å sette ord på følelser, tanker og etterhvert bli bedre kjent med

deg selv . Det blir nesten som å lære språket på nytt, men selvsagt litt anderledes enn slik du lærte det på skolen. Ønsker deg videre lykke til i din kamp, slit for å få dette til !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege