Bør jeg si ifra?

[Gjest hårsår, eller?]

Rundt juletider døpte vi barnet vårt. Min manns eldste søster var sammen med tre andre fadder. På dåpsdagen kom hun og sa at de (hun, mannen hennes og deres datter som min mann er fadder på) ikke hadde med noen gave til barnet, men at h*n skulle få 1000 kroner + noe til senere. Sa ikke noe på det, tenkte vel som så at rundt jul kunne det være knapt med penger for noen og enhver. Ble dessuten litt overveldet over at de hadde tenkt å gi såpass mye, men det er jo opp til enhver å gi etter evne, og at de sikkert hadde vurdert det dithen at de hadde råd til det.

Nå har det gått snart fire måneder, og fremdeles glimter dåpsgaven med sitt fravær! Kjenner jeg blir litt sår på barnets vegne over at h*n ikke er viktigere enn at slikt blir glemt av tanten og hennes familie.

Kanhende krever jeg for mye når jeg syns det er selvsagt at man skal huske hva man sier og overholde det. En dåpsgave er dessuten en gest som alltid har vært et viktig symbol på omtanke i begge familier. At en tante som liketil er fadder skal glemme at hun ikke har gitt noen gave er etter mine begreper uhørt.

Så til sakens kjerne. Er jeg overfølsom som syns dette er leit, og ikke minst, kan jeg minne henne på at barnet faktisk ikke har fått den gaven de lovet ham? For senere blir det nok ikke særlig trivelig for gutten å lese i boka fra dåpen og se at han ikke fikk presang fra tante/fadder. Noen råd?

[cecily]

leit, ja. men jeg ville ikke etterlyse gaven. det synes jeg ville være noe frekt. selv om det er minst like frekt å love å gi bort noe, men ikke gjøre det.

[Mistera]

Neste gang de er på besøk, vis henne stolt frem albumet fra dåpen... hun vil helt sikkert lese hvem han fikk hva av...

Reagerer hun ikke da... (blir flau eller lignende) så vet ikke jeg!

[Gjest hadde reagert selv jeg]

Hvis noen skal si noe til henne så er det din mann, det er hans søster.

Nei, jeg syns ikke du er hårsår.

[Gjest til deg]

Våre fikk nettopp julegaver i posten fra en tante.. Og fadderene ga ingen gave.. litt kjedelig, men de er studenter og har ikke så mye penger. Si ifra om du går og tenker på dette, men ellers kan du vente litt lenger. Men har opplevd at det da lett blir glemt.

[sigga]

Jeg hadde reagert selv jeg. Vi har også ei tante til ungene som kan sende bursdags presang en måned eller to for seint... Og jeg blir litt arg for det. Selv sender jeg alltid i god tid, stasen er jo å fa pakke på sengen. Jeg hadde nok ikke sagt fra, men hintet der det passet seg i en samtale senere, kanskje??

[Rubia]

Skjønner frustrasjonen din jeg...

Har hatt massevis at dette selv, til både barna og meg selv fra familiemedlemmer.

"Har ikke penger nå", "du skal få siden" og lignende sjangere...og så kommer det ikke noe...

Irriterende synes nå jeg da...helt urespektabelt, til barna iallefall...man vet jo i god tid når det er bursdager og dåp og slikt og det burde kunne gå ann å legge unna i god tid.

Hva du skal gjøre...ikke godt å si.

Men min sympati har du iallefall.

Lykke til.

Hilsen...

[nynne]

Jeg sitter her med 3 julegaver jeg ikke har sendt. Har dårlig samvittighet. Men heldigvis er ungene veldig veldig små.

Grunnen til at jeg ikke har sendt dem?? Fordi at samma "#¤&¤ hva jeg kjøper eller lager så er det _bare_ klaging og syting. For Hun sier rett ut hva hun mener om gaven. Hva som var stygt eller ubrukelig eller egentlig bare å hive. Hvis det er noe hun liker- sender hun en melding der det står: takk for gave. That's it.

Jeg har gitt alt fra kremer, håndklær, klær, bestikk, glass, gavekort til alt fra musikk til aromaterapi, kinobilletter, førstehjelpspute til bilen. Jeg gir opp. Og disse gavene jeg sender nå sammen med bursdagsgavene til ungene, blir de siste. Jeg orker ikke mer. Gruer meg til å gi henne noe som helst.

Takk for utblåsingen som kom heeeelt på sidelinjen av innlegget.

[Rubia]

Jeg sitter her med 3 julegaver jeg ikke har sendt. Har dårlig samvittighet. Men heldigvis er ungene veldig veldig små.

Grunnen til at jeg ikke har sendt dem?? Fordi at samma "#¤&¤ hva jeg kjøper eller lager så er det _bare_ klaging og syting. For Hun sier rett ut hva hun mener om gaven. Hva som var stygt eller ubrukelig eller egentlig bare å hive. Hvis det er noe hun liker- sender hun en melding der det står: takk for gave. That's it.

Jeg har gitt alt fra kremer, håndklær, klær, bestikk, glass, gavekort til alt fra musikk til aromaterapi, kinobilletter, førstehjelpspute til bilen. Jeg gir opp. Og disse gavene jeg sender nå sammen med bursdagsgavene til ungene, blir de siste. Jeg orker ikke mer. Gruer meg til å gi henne noe som helst.

Takk for utblåsingen som kom heeeelt på sidelinjen av innlegget.

Du synne...med en slik utakknemmelighet så er du en av de som er unnskyldt.

[Åsemor]

Fikk en sånn en til bursdagen en gang: "Du skal få, er bare blakk akkurat nå." Da jeg var i bursdag til samme person 2 mnd etter sa jeg "joda, du skal få gaven din du, men siden jeg hadde bursdag først venter jeg til jeg har fått min gave".

[amber sun]

Hva med å få mannen din til å spørre? Det hadde jeg gjort om det var hos oss det var skjedd, tror jeg.

Syns det er dårlig gjort å gjøre som svigerinna di her.

[Gjest for et samfunn]

Jeg synes det er fælt at vi skal kreve så mye gaver til barna våre - fra tanter og onkler og besteforeldre. Etter at gaven er gitt skriver vi innlegg på DOL om hvor gjerrig de er, hvor dårlig smak de har, hvor dårlig klærne passer, hvor fort leken går i stykker, og akker og uffer oss hvis tingene er kjøpt i en billig kjedebutikk.

Og barna blir mer og mer bortskjemt og det er omtrent umulig å glede de, om vi hentet ned stjernene til våre bortskjemte barn ville de vært likeglad.

[Gjest Tristelin@]

Nå har jeg ikke 'gått glipp av dåpsgaver', men bursdagsgaver til ungene og meg har blitt glemt. Da har jeg ikke sagt noe. Det er ganske dumt, men føles litt som tigging.

Og jeg VET hvor fort det er å glemme selv. Kanskje har jeg også glemt noe?

[En_Mamma]

Jeg syns det vil være rart å si fra. Gaver er en frivillig sak, ikke noe man har krav på fra andre, og dermed ikke noe man kan "purre på".

For meg er det også rart å lage opptegnelser i bøker over hvilke gaver man får og evt. ikke får.

[amber sun]

Jeg syns det vil være rart å si fra. Gaver er en frivillig sak, ikke noe man har krav på fra andre, og dermed ikke noe man kan "purre på".

For meg er det også rart å lage opptegnelser i bøker over hvilke gaver man får og evt. ikke får.

"For meg er det også rart å lage opptegnelser i bøker over hvilke gaver man får og evt. ikke får. "

Det er da nokså vanlig å skrive ned hva en får i barselgaver, og dåpsgaver osv.

Også fordi det er lett å glemme hva en fikk av hvem, og da kan en gå tilbake og se det. Kan være kjekt å se tilbake på, det.

[En_Mamma]

"For meg er det også rart å lage opptegnelser i bøker over hvilke gaver man får og evt. ikke får. "

Det er da nokså vanlig å skrive ned hva en får i barselgaver, og dåpsgaver osv.

Også fordi det er lett å glemme hva en fikk av hvem, og da kan en gå tilbake og se det. Kan være kjekt å se tilbake på, det.

Joda, det er greit å lage en liste ved slike anledninger så en får sendt et takkekort. Men fra liste til bok som man skal bla i med barna mange år etter, med opptegnelser over gaver er det langt for meg.

[damedame]

Ikke noe særlig å bry seg om, mener jeg. For noen betyr gaver mer enn andre. Ut over det sier jeg meg langt på veg enig med "for et samfunn". Jeg mener man har for høye krav til gaver (og prisnivå på gaver) i dette landet.

For barnet er det vel bare til å si det som det er, uten å lage noe nummer av det. Heller prøve å gi en sympatisk forklaring på hvorfor tante/fadder/eller hva det nå var ikke har kan ha gitt gave.

[damedame]

Joda, det er greit å lage en liste ved slike anledninger så en får sendt et takkekort. Men fra liste til bok som man skal bla i med barna mange år etter, med opptegnelser over gaver er det langt for meg.

*signerer*

[Gjest hårsår, eller?]

Jeg synes det er fælt at vi skal kreve så mye gaver til barna våre - fra tanter og onkler og besteforeldre. Etter at gaven er gitt skriver vi innlegg på DOL om hvor gjerrig de er, hvor dårlig smak de har, hvor dårlig klærne passer, hvor fort leken går i stykker, og akker og uffer oss hvis tingene er kjøpt i en billig kjedebutikk.

Og barna blir mer og mer bortskjemt og det er omtrent umulig å glede de, om vi hentet ned stjernene til våre bortskjemte barn ville de vært likeglad.

Det er da helt vanlig at faddere gir gaver til dåpen? I alle fall i våre familier er det noe som alltid har vært gjort. Størrelsen på gaven er mindre vesentlig, det var svigerinnen min som fortalte hva barnet skulle få, ikke vi som kom med noe "krav". Jeg syns dåpsgave er en hyggelig gest til barnet fra den som har sagt ja til å være fadder, det vet jeg også at min svigerinne mener.

Hvis en slik gest betegnes som grådighet i dagens samfunn syns jeg du drar den alt for langt i andre retningen. Personlig syns jeg det blir feil å la være å gi noe fordi samfunnet vi lever i har gjort oss for kravstore. En dåpsgave er noe helt annet etter min mening. Det er mangel på respekt for barnet å bare gi pokker når man selv har "annonsert" gaven.

[Logitechmusa]

Joda, det er greit å lage en liste ved slike anledninger så en får sendt et takkekort. Men fra liste til bok som man skal bla i med barna mange år etter, med opptegnelser over gaver er det langt for meg.

Slik jeg ser det er en slik bok, både i forbindelse med dåp og etter en fødsel/adopsjon, en flott ting for barnet å ha i ettertid. Ved slike anledninger har barnet selv ingen minner om begivenhetene, og det kan senere være artig å se hvem man fikk sine første sølvskjeer fra, hvem som ga koppen med navnet på osv. Dette som et minne rundt en stor begivenhet barnet selv ikke husker, slett ikke som en fortegnelse over hvem som ga noe og hvem som ikke ga noe.

Min mor døde da jeg var bare 8 år gammel. Hadde ikke hun laget slike bøker til meg ville mange av minnene fra min tidlige barndom vært tapt for alltid. Mange av tingene jeg fikk som liten jente ville vært "uten avsender" hvis ikke min mor hadde vært så forutseende som hun var, min far er nemlig ikke av den sorten som husker slike ting siden det på en måte var min mors domene.

For bøkene etter både fødsel og dåp har jeg hele mitt voksne liv vært henne takknemlig. Dette skal være et minne for et barn som slett ikke husker noe av dette selv, ikke en fortegnelse for foreldrene for at de skal huske hvem som skal ha takkekort!

Som tante og fadder ville jeg selv følt det pinlig å ikke ha gitt en gave ved dåpen i forhold til dette barnet. I alle fall hvis det er vanlig i familien å gi noe enten det er stort eller lite. Symbolverdien i en dåpsgave overgår all pengeverdi gaven måtte ha.