fortvilet...

[Gjest finnguala]

Jeg trenger virkelig proff hjelp nå. Men alle bare henviser meg videre. Og ingen tar ansvar. Eneste hjelpen jeg får er sobril. Men hva når jeg skal slutte på den da?

Skriver dette fordi jeg ikke har noen å snakke med nå. Ensomheten etter noen som er her er påtrengende. Jeg har vandret rundt i byen tre ganger i dag. Følt meg som et spøkelse, eller en skygge.

Er helt tom i hodet, samtidig som at det er flere stemmer som krangler inne i meg. Jeg er så fortvilet. Jeg klarer ikke like og akseptere meg selv. Og uka som kommer er det så altfor mye som skal skje, så altfor mye jeg skal prestere.

Føler jeg bukker under, at mitt lys er i ferd med å brenne ut. Jeg ligger på sofaen i timesvis og tenker på hva som er vitsen med noe. Når jeg er så alene. Når jeg ikke har noen som er her for meg. Noen å leve for, noen som trenger meg. Det er liksom ingen som behøver meg på ordentlig.

Jeg er så lei og så trøtt og sliten. Aner ikke råd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvem jeg skal snakke med.

Jeg tør ikke engang være den jeg er, og når jeg er det så kan jeg ikke la være å vurdere meg selv: Er dette godt nok for andre? Nå var jeg dum igjen.

Føler jeg befinner meg på et synkende skip og at den siste sand er i ferd med å gli vekk. Er så sliten og har aldri vært så depressiv før. Tilter snart. Bør ringe fastlegen i morgen, men hva kan han gjøre? Annet enn å bli gørr lei av problemtilfellet meg.

Jeg vil bare ha det bra. Men det har skjedd alt for mye det siste året, folk har tråkket sånn på meg, og det eneste jeg trengte var noen som var snill og god..

[Gjest Saigon]

Fastlegen bør kunne gi deg et tilbud mens du venter på annen behandling. Ta kontakt med fastlegen i morgen og spørr om du ikke kan få en samtale time hos h*n

[cathlin]

Hei. Hørtes ut som du har hatt en dag med mange bekymringer, og at det topper seg ut over kvelden. Det har jeg opplevd mange ganger å gå rundt uten å helt være i kontakt med meg selv hele dagen og uten å være i kontakt med andre. Da føler jeg meg fort tom og litt uvirkelig og det er lett å føle seg fortvilet, ensom, alt føles umulig og det er vanskelig å stoppe alle tankene. Ofte skjønner jeg ikke hvorfor det blir sånn før etter at det er over. Da ser jeg plutselig en samenheng, hva jeg var redd for. En samtale med legen din hørtes ut som en veldig god ide. Bekymringer har ofte en tendens til å lette litt hvis en deler dem med noen, og kanskje legen ser andre løsninger. Han/hun er der for å hjelp deg, så det spiller ingen rolle hvor ofte du har vært der før. Du trenger å snakke med noen, og da syns jeg du skulle gi deg lov til den muligheten. Hvis du vil skrive mer må du bare gjøre det.

mvh

[aajs022]

Heisann:)

Det e første gang æ e på den sia hær!! Gått i byen, og fått sobril av lægen i dag fordi ting tar tid.. Så æ leste innlegget ditt med god forståelse... Livet mitt har vært præga av depresjona i perioda i 6 år no... No vente æ på psykiater og psykolog (igjæn), dem vil diagnostisere mæ me dystymi eller nå sånn..Fungere i hverdagen, men slit me at tilværelsn føles meningsløs som du..Ikke mange av de mange bekjente ville trudd at æ e så nedfor ofte. Har ikke gått på nå medisina før, grue mæ. Kordan har sobril funka for dæ?? Kordan har du det no? Skjønne så godt at det virke håpløst..e hær hvis du vil svare..

[frosken]

Antar at du snart skal ha eksamen eller oppgaveinnleveringer osv siden semesteret nærmer seg slutten. Sannsynligvis har studiet vært en stor mestringsoppgave for deg, og du begynner å bli sliten av at det ikke egentlig er tid og rom for fortvilelsen din...?

Det er egentlig bra at du savner andre mennesker, at du savner å ha noen nært deg. Hvis du ikke hadde hatt dette savnet, så ville du vel sannsynligvis alltid komme til å være ganske ensom. Å orke å kjenne dette savnet uten å utagere, er sannsynligvis det som skal til for at du gradvis kan være nærmere andre.

Hvorfor kan du ikke bruke gruppen du går i til å snakke om din ensomhet?

Du skriver at ingen tar ansvar; hva mener du de kunne ha gjort?