Hva feiler det meg'a?

[irugannis]

Går ut i fra at dette må være en psykiatrisk tilstand (meg altså),så jg skriver her inne.

Jg er extremt irritabel og sint,som oftest på mora mi, sjelden på andre. Faren min eller søskenene mine irriterer meg så og si aldri. Dt er noe med måten hun hele tiden skal ha oppmerksomhet på,jg tåler ikke engang sitte i samme sofa som henne,hun ser på oss alle hele tiden og smiler og retter på håret,plystrer og synger,umulig å følle med på tv.Eller flørter høylydt med samboern sin hele tiden,som om de har sin egen lille verden selv når vi bare er 3 i rommet.Søskenene mine får samme reaksjoner som meg,men alle bortsett fra søster har flyttet,og hun bor mest hos pappa (de er skilt.)

Jeg føler jeg ikke får puste med henne til stede.Jeg sitter og biter tennene sammen,prøver å si at jeg er sliten,men hun tar aldri hintet og fortsetter enda mer,hermer etter hver en moro bevegelse de gjør på tv,og styrer på, sånn "se på meg,se på meg",tar ikke hintet,*skal* ha oppmerksomhet,og jeg visualiserer ufrivillig at jeg klikker på henne,holder forbi munnen hennes,setter henne på plass,ber henne holde kjeft,til hun gjør det.Til slutt greier jeg ikke mer,og går,eller sier i fra,og da blir det som oftest bråk.Så har jeg dårlig samvittighet fordi jeg er så sint på henne.

Samboern hennes klikker ofte på meg og sier jeg er sur,sjefete,streng o.s.v. og det er jeg nok også,men vil ikke være d.

Ellers føler jeg meg stort sett tom,tappet for krefter.Har siden jeg var liten vært mye trist og grått mye og følt meg alene.Men når jeg er sammen med resten av familien og hun ikke er der,kan jeg være i godt humør,hvis jg ikke holder meg for meg selv som jg ofte gjør. Jg hadde en kjæreste som det var godt å være sammen med og jg følte jg fikk pusterom,men han vil ikke ha mg lenger og jg tror jg er sint for det også.Hva kan dette være og hva kan jeg gjøre.Jg er 20 nå,så jg tror ikke dette er pubertetsopprør.

[Gjest none]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

[irugannis]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

Hva får deg til å tro d?

[Gjest mirimiri]

På tide å flytte hjemmefra, uansett hva grunnen er.

[Gjest none]

Hva får deg til å tro d?

Upassende sinne. Blir opplevd som å ha tendenser til å være sur og grinete. Tomhetsfølelse. Raske skiftninger mellom sinne, glede, tristhet(?). Vanskeligheter med å være alene.

Kanskje ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men iallefall emosjonelt ustabile trekk.

Vet ikke jeg..

I behandling brukes ofte ett intervju som heter SCID II for å finne ut om en person her en personlighets forstyrrelse eller ikke.

Prøv å søk på SCID II på Sol. Så kan du jo finne ut selv.

Ellers kan du jo prøve å få ett svar fra NHD.

Og så vil jeg anbefale deg å bestille en time hos fastlegen, og fortelle dette til h*n. Og se hva h*n anbefaler deg å gjøre. Kanskje trenger du psykiatrisk behandling.

Uansett..

Lykke til. Håper du får det bedre etterhvert :-)

[soleil]

Jeg vet ikke om det er sykelig, men du har mye irritasjon og kanskje aggresjon som du holder inne. Du går og irriterer deg og blir nedstemt av å være sammen med moren din? Kan hende du har en depresjon.

Tror det ville vært godt for deg å flytte hjemmefra om du har mulighet til det. Sannsynligvis vil du føle deg bedre psykisk om du ikke omgås folk som irriterer deg. Antagelig vil forholdet deres bli bedre om dere bor hver for dere også.

[verity]

jeg tror du er helt normal jeg.. skal ikke bruke meg selv som eksempel siden jeg HAR en psykisk lidelse, men når det kommer til mange av mine venninner så blir de helt forandret når de er med sine foreldre og de sier det selv og at de ikke kan noe for det. Hva er det med foreldre som kan irritere sånn? jeg vet ikke, men jeg tror ikke det har noe med deg å gjøre. kun en helt naturlig reaksjon på at du er litt lei din mor, hennes oppførsel og har levd med henne litt for lenge.. prøv å flytte ut.. det hjelper som regel. jeg tror aldri en slutter å irritere seg over sine foreldre, men litt pusterom kan gjøre at en blir litt mer tolerant i de stundene en er tvungen til å være sammen. Du er jo tross alt ikke NØDT til å være der hun og samboeren er hele tiden heller... så lenge dette temperamentet ditt ikke går ut over andre enn din mor skal du ihvertfall ikke bekymre deg over noen som helst psykisk lidelse:)