Hvilken rett har vi til å si "vær positiv"?

[dog1365380703]

Jeg er lut lei av å høre "du må være positiv".

Neste gang jeg ser en invalid person, skal jeg si "opp å løp"?

Det er ikke få ganger jeg nesten misunner disse personene som ikke trenger å "bevise" at de har et handikap.

Hva som virkelig tapper meg (og helt sikkert flere med meg) for krefter er å måtte forklare om "bevise" gang på gang om problemene mine. For de er ikke synlige.

Jeg opplever desverre at det å være åpen om det å ha angst blir brukt mest IMOT meg istedet for FOR meg.

Jeg er 41 år men føler meg som en 90 åring....så trett så trett.

Jeg skulle så gjerne ønske å blitt uføretrygdet...

Jeg begynte å "jobbe" som "huggestabb" for min fulle far da jeg var meget liten. Måtte høre på hans beklagelser og beskyldninger om kvelden og så min stemors beklagelser over drikkingens hans om dagen imens han jobbet.

Så jeg ble utslitt allerede som barn og mest sansynlig misbrukt (i følge mine angstsymtomer).

Men min erfaring med "hjelpeapperatet" her er "Du må komme deg tilbake til jobb". Det er det eneste viktige her i landet.

Så sender lege/aetat/trygdekontor deg på attføring for ca. 40kr timen som vi er to som skal leve på. Er dette terapi??? Og måtte i tilleg for ikke å få noen som helst forståelse, måtte få økonomisk helvete i livet også?

Jeg gir ingenting for hverken lege, aetat eller trygdekontor lenger...dette er bare en utmattningsprosess. Og hadde det ikke vært for min kone hadde den virket for lenge siden. Men jeg må si det er flaut å leve i et land som er minst ti ganger rikere en hennes og hun må være vitne til det dårlige systemet som er her.

Ikke fortell meg at systemet er bra...jeg er lei av denne positive falskheten.

Jeg og mange andre FORTJENER å hvile, ikke å bli sparket ut i en jobb. Jeg ble som sagt utslitt alerede som barn. Ikke si jeg skal "bare bruke medikamenter eller gå til behandling" fordi det bare bekrefter at min far hadde rett der han satt dritfull og fortalte jeg var udugelig (for å bruke et fint ord). Det van HAM som burde ha gått til behandling.

Og så burde jeg ha fått en oppreisning for tapt barndom.

Men det er for sent for ham nå (hedigrisen kan hvile)

Jeg er lei av leger som tror de vet hva som er mitt beste, for de har aldri prøvd hva jeg har opplevd.

Jeg har med GOD grunn sluttet å tro på systemet etter at trygde kontoret sendte meg til en spesialist i psykrati som der ga meg inntrykk av at alt skulle ordne seg for meg, bare for at hans uttalelser skulle bli ledd av da jeg kom tilbake til lege/psykolog med disse. Trygdekontoret som sendte meg til ham aviste jo blankt hans anbefalinger likevel. Så hva var poenget med at de sendte meg der? Bare for at jeg skulle få en opptur før jeg innså at det bare var tullprat?

Nei, jeg har nok av grunner til å innse at psykriatien kan være en lek på linje med da vi lekte doktor da vi var barn. Jeg har angst for å ta buss b.l.a. Og dette hemmer meg i fra å komme meg til hvor jeg skal/må.

Gjør det umulig å leve opp til forventningene som blir gjort.

Jeg kunne skrevet en hel bok om alt men det er det ikke krefter eller tid til.

Hva kan "lille jeg" bevise noe uansett?

Jeg har vært ute på den meningsløse vandring som begynner med fra lege til psykolog til trygdekontor, og derfra til spesialist i psykrati for deretter å få ingen "nåde" hos trygdelegen (som jeg aldri har møtt en gang)

Hva er vitsen med å i det hele tatt prøve?

Ikke si at i andre land er helsevesenet mye verre for det er det nemlig nødvendigvis ikke.

Og dessuten er det nok en grunn til at Norge har en meget høy selvmords statestikk.

Men det er det ALDRI snakk om...Vi må bare være "positiv og smile fint så ikke andre kan se at vi er trøtt og lei"

Helseministeren konsentrerer seg bare om å lage et diktatur som forbyr folk å røyke. Det var ikke sigarettrøyken til min far som ødela livet mitt. Det var ALKOHOLEN hans!!!

Sikkert en del tusen som er enig med meg der.

Om jeg syntes synd på meg selv? Svaret er jeg syntes synd på ALLE som sliter med helsemessige problemer. Som må bruke alle krefter for å få litt forståelse fra helsevesenet.

Enten må politikerene fikse et helsevesen som fungerer eller så må de bare innrømme at det ikke finnes. (da vil det ihvertfall virke mer logisk)

Takk for at du/dere leste dette.

Hilsen en som aldri føler jeg har rett til å be deg være positiv (for jeg vet ikke hvordan du EGENTLIG har det)

[Gjest nicksie]

Ja, dette var en kruttsalve! Det er selvsagt vondt å føle at man er kasteball i systemet og at man ikke blir tatt alvorlig.

Hva ville du brukt livet ditt på om du hadde blitt uføretrygdet da?

Hvordan tenker du at du kan få lege arrene dine fra barndommen?

[petriks]

Du har skrevet og velformulert et meget bra innlegg. Ville bare ønske deg alt godt i livet framover.

Mvh

[dog1365380703]

Ja, dette var en kruttsalve! Det er selvsagt vondt å føle at man er kasteball i systemet og at man ikke blir tatt alvorlig.

Hva ville du brukt livet ditt på om du hadde blitt uføretrygdet da?

Hvordan tenker du at du kan få lege arrene dine fra barndommen?

Svar til "nicksie"

Hei! Det var gjerne en "kruttsalve" men en sann en. Jeg kunne gjerne skrevet mer, men da hadde det blitt en "kanonsalve" og den tror jeg at jeg holder for meg selv...

Nå til ditt spørsmål om hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble uføretrygdet:

Vel...De gangene jeg har gått sykemelt har jeg aldri hatt problemer med å få tiden til å gå. I min situasjon er heller spørsmålet hva jeg gjør om IKKE jeg blir det...

Spørsmålet ditt om hvordan jeg kan kvitte meg med arrene fra barndommen er:

Jeg kan ALDRI kvitte meg med dem. MEN om jeg skulle bli mer "fri" til å leve med min angst ville jeg ikke behøve å bli påminnet hver dag om at jeg har disse problemene og dermed automatisk om HVORFOR jeg har dem...

Husk at angst er på en måte en sperre. Nå er det bare slik at noen har disse sperrene som for noen kan virke bagatellmessige men for andre kan være ekstremt avgjørende for livskvaliteten.

Angst kan ofte behanles men det må også aksepteres at ikke ALLE kan bli "perfekt"

Noen må leve med den...

[nimah2004]

Svar til "nicksie"

Hei! Det var gjerne en "kruttsalve" men en sann en. Jeg kunne gjerne skrevet mer, men da hadde det blitt en "kanonsalve" og den tror jeg at jeg holder for meg selv...

Nå til ditt spørsmål om hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble uføretrygdet:

Vel...De gangene jeg har gått sykemelt har jeg aldri hatt problemer med å få tiden til å gå. I min situasjon er heller spørsmålet hva jeg gjør om IKKE jeg blir det...

Spørsmålet ditt om hvordan jeg kan kvitte meg med arrene fra barndommen er:

Jeg kan ALDRI kvitte meg med dem. MEN om jeg skulle bli mer "fri" til å leve med min angst ville jeg ikke behøve å bli påminnet hver dag om at jeg har disse problemene og dermed automatisk om HVORFOR jeg har dem...

Husk at angst er på en måte en sperre. Nå er det bare slik at noen har disse sperrene som for noen kan virke bagatellmessige men for andre kan være ekstremt avgjørende for livskvaliteten.

Angst kan ofte behanles men det må også aksepteres at ikke ALLE kan bli "perfekt"

Noen må leve med den...

Jeg hadde en periode da jeg var ekstremt nedfor og deprimert, på kanten av å ta mitt eget liv. En kveld hvor jeg følte meg ganske desperat, ringte jeg til min mor og fortalte hvordan jeg hadde det og hvor nedfor jeg følte meg. Vet du hva min mor sa? "Gå og ta oppvasken, så får du noe annet å tenke på."

Jeg ble fryktelig skuffet over moren min, følte enda mer at ingen brydde seg, og beklageligvis så endte jeg på sykehuset etter et selvmordsforsøk.

Noen få år senere, opplevde vi to selvmord i familien og omgangskretsen i løpet av noen få dager. Moren min fortalte meg da at hun hadde gått oppe hele natten, ryddet, støvsuget og vasket hele huset.

Da forsto jeg at mamma hadde bedt meg om å ta oppvasken fordi det var hennes beste råd å komme med. Det var jo tross alt det hun selv brukte som "terapi" når hun selv hadde det vondt.

Det jeg vil frem til, er at det ikke nødvendigvis er mangel på interesse eller det at man ikke bryr seg om deg, at man kommer med dårlige råd til deg når du har det vondt. Det kan være at disse menneskene selv jobber med "vær positiv" teknikker når de selv er nedfor.

Det eneste jeg kan råde deg til, er å ta dem som de er, og forsøke å forklare situasjonen din på best mulig måte. Min teknikk når jeg ikke klarer å forklare ting så folk forstår, er å skrive til dem hvordan jeg har det. Da får jeg ro og fred til å formulere tingene nøyaktig og ærlig, uten å bli avbrutt, og uten å måtte merke meg hvordan de reagerer på det jeg har å si. Kanskje du også kan forsøke å skrive til fagpersonene i helsevesenet som skal hjelpe deg. Skriv et brev til dem, gi det til dem når du har time hos dem, og si at du går ut i ti minutter mens de leser og kan tenke over det du skriver i ro og fred.

Hvis ikke helsevesenet kan hjelpe deg uansett hvor hardt du prøver, kan du kanskje forsøke et kurs i NLP (Nevrolingvistisk Programmering). De lærer deg praktiske teknikker for å håndtere vonde minner og tankemønstre. Jeg har ikke gått på kurs selv, så jeg skal ikke si at det er 100% at det er kjempebra, men du kan jo skaffe litt informasjon om det og se om det kan være noe for deg.

Selv har jeg jobbet aktivt med å forbedre min egen indre trygghet over flere år, men mine foreldre hadde gode evner som foreldre, så din situasjon er nok vanskeligere å komme igjennom på egenhånd enn min. Jeg opplevde å bli mobbet mye på skolen som barn, og var i mange år bitter for dette. Men jeg har også lært meg å tilgi meg selv og andre for alle feilene vi gjør, for jeg vet at vi mennesker gjør så godt vi kan med de evnene vi har. Din far hadde dessverre ikke noen god evne til å være en god far. Jeg skal heller ikke si til deg at du må tilgi ham, for det kjenner du best på deg selv. Men jeg vil bare si at bitterheten rammer deg selv, ingen andre, og ikke din far. Og hvis du en gang kommer dit at du kan tilgi, så vit at det er for din egen del, ikke for hans del, for han fortjener det nødvendigvis ikke. Selv har jeg ikke fortalt noen av de som har gjort meg vondt at jeg tilgir dem, for de vil sannsynligvis ikke forstå hva jeg snakker om. Sannsynligvis er de ikke engang klar over at de har såret meg dypt. For det er vanskelig å sette seg inn i hvordan andre mennesker føler ting inni seg.

Jeg håper ikke dette ble et "vær positiv og ferdig med det" råd. Dette er bare hva jeg kan si utifra mine erfaringer, og derfor godt ment.

Hilsen en som ønsker deg all kjærlighet verden har å gi deg, for det fortjener du.

[Carwing]

Livet er opp til deg selv! Du har alltid et valg, selv med vond barndom. Man lever i dag, og må ta ansvar.

[PieLill]

Å være positiv er for meg, ikke en overfladisk be-happy greie. Det har heller ikke noe med å fornekte det vonde, eller å påstå at vondt er godt.

Jeg har gått på til dels store tap og nederlag. Dagliglivet er ingen smertefri afære. Derfor er det desto viktigere for meg å verdsette det jeg ikke har tapt, men vunnet, stort eller lite. Jeg har rett å slett ikke råd til å la mine tap få frarøve meg det gode jeg har fått lov å beholde. Det er mye jeg ikke lengre kan, så da må jeg glede meg desto mer over det som fortsatt går bra.

På min takknemlighetsliste står store ting, som en mann som elsker meg, flotte og friske unger, bein å gå på, armer å løfte. Den innholder også hverdagsgoder som vann i krana, lys i lampa, seng, bad, tak over hodet, oppvaskmaskin, vaskemaskin og ikke minst mat på bordet og klær på kroppen hver dag.

Jeg må erkjenne at mange mennesker gladelig hadde tatt dobbel dose av mine problemer, mot halv dose av mine goder.

Det betyr ikke at jeg aldri er lei meg eller frustrert. Spør de som lever med meg! ;-)

Men det betyr at det er et ubetinget gode for meg å sette mine problemer og min smerte i et større perspektiv. Takknemlighet er en god medisin. Jeg burde bli flinkere til å ta mer av den.

mvh

[Gjest nicksie]

Svar til "nicksie"

Hei! Det var gjerne en "kruttsalve" men en sann en. Jeg kunne gjerne skrevet mer, men da hadde det blitt en "kanonsalve" og den tror jeg at jeg holder for meg selv...

Nå til ditt spørsmål om hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble uføretrygdet:

Vel...De gangene jeg har gått sykemelt har jeg aldri hatt problemer med å få tiden til å gå. I min situasjon er heller spørsmålet hva jeg gjør om IKKE jeg blir det...

Spørsmålet ditt om hvordan jeg kan kvitte meg med arrene fra barndommen er:

Jeg kan ALDRI kvitte meg med dem. MEN om jeg skulle bli mer "fri" til å leve med min angst ville jeg ikke behøve å bli påminnet hver dag om at jeg har disse problemene og dermed automatisk om HVORFOR jeg har dem...

Husk at angst er på en måte en sperre. Nå er det bare slik at noen har disse sperrene som for noen kan virke bagatellmessige men for andre kan være ekstremt avgjørende for livskvaliteten.

Angst kan ofte behanles men det må også aksepteres at ikke ALLE kan bli "perfekt"

Noen må leve med den...

Det var godt å høre at du aldri har problemer med å klare å fylle dagene og tiden når du har vært sykemeldt tidligere! Vet om et par eksempler på personer som tror sykemelding er løsningen, men når det har gått over en måned "visner" de hen, for ting blir ikke like greit, slik de hadde tenkt seg. Men da er det tydeligvis ikke slik for deg.

Må bare si at jeg spurte om hvordan du skulle lege arrene fra barndommen, ikke kvitte deg med dem.

Forskjellen er jo ganske radikal da! Uansett, skjønner godt din oppvekst og barndom har vært vanskelig. Dessverre er virkeligheten så urettferdig, at de som var uskyldige parter som barn er de som må ta støyten som voksne og gjøre noe med problemene. Du har rett til å være sint på det du opplevde. Sinne kan være konstruktivt. Men det virker som om opplevelsene sitter veldig i deg nå også, hver dag. Hvis du får snakket om dem, kan du kanskje få de litt mer på avstand. Det betyr på ingen måte å glemme, mer å forsone deg med at det er en del av din historie. Så kan dere kanskje etter hvert begynne å tenke på hvordan du kan få et godt resterende liv? Husk at: Living a good life is the best revenge!

[dog1365380703]

Livet er opp til deg selv! Du har alltid et valg, selv med vond barndom. Man lever i dag, og må ta ansvar.

Svar til "Cawing"

Vel...hadde det væert så enkelt hadde vel hverken du, jeg eller noen andre vært innom denne websiden i det hele tatt...