Trenger jeg hjelp?

[Isabell21]

Jeg er en jente på 21 år. Jeg vil bare gå rett på sak. I det siste har jeg hatt mange problemer, og jeg frykter at jeg ikke makter å gjøre noe med det selv.. Jeg føler ikke at jeg er som andre mennesker. I dette brevet har jeg prøvd å beskrive alt jeg tror kan ha betydning. Håper det gir mening…

Jeg har hatt kjæreste i over to år, det har vært litt fram og tilbake. Jeg føler selv at jeg ikke elsker ham, men likevel klamrer jeg meg til forholdet. Det har vært et turbulent forhold med mye fram og tilbake, og hver gang jeg ser at jeg kan miste ham, får jeg panikk. Jeg kan gråte i flere dager. De periodene det går bra mellom oss, vet jeg innerst inne at han ikke er den rette for meg. Jeg blir også veldig deprimert hver gang han ønsker å tilbringe tid sammen med noen andre i stedet for meg, og det ender ofte med at jeg begynner å gråte. Hvis han sier at han vil dra på fest sammen med noen kompiser, får jeg angst fordi jeg tror han skal dit for å finne seg dame, siden ikke jeg får være med. Jeg er veldig sjalu, og kan bli veldig sint, skuffet og deprimert bare jeg finner en sms fra en annen jente på telefonen hans. Jeg klarer ikke å stole på ham når han er ute på byen eller hvis han gjør noe sammen med en annen jente. Når vi snakker i telefonen vil jeg bare snakke og snakke og kan begynne å gråte hvis han vil legge på, for da tror jeg at han ikke vil snakke med meg mer. Dette varer som regel bare i ca et kvarter etter at jeg har lagt på, så innser jeg hvor teit jeg har oppført meg. Jeg har flørtet mye med andre gutter, og får ikke engang dårlig samvittighet av det, men hvis han flørter med en annen jente, blir jeg helt knust. Det aller verste er at jeg vet at han ikke er den rette for meg. Vi er totalt forskjellige, og jeg er ikke forelsket i ham lenger. Jeg har lest et sted at barn av alkoholiserte foreldre ofte tviholder på forhold fordi de er redde for å være alene. Jeg har vokst opp med en alkoholisert far, som fortsatt drikker mye, og moren min døde da jeg var 10. Kan dette ha noe med oppførselen min å gjøre?

Jeg føler også at jeg de siste årene har blitt veldig dårlig til å kommunisere med andre mennesker. Jeg har blitt mer innesluttet og innadvendt. Før hadde jeg lett for å bli kjent med nye folk, men nå tar det lang tid. Jeg har problemer med å føre en samtale, og jeg har lett for å tro at folk ser ned på meg. Jeg tør for eksempel ikke spørre en ny person om å finne på noe fordi jeg er redd for at han/hun skal si nei fordi de helst ikke vil tilbringe tid sammen med meg. Det går greit så lenge det er en gruppe, men med en gang jeg skal forholde meg til bare en person blir jeg veldig usikker og får angst for å si noe dumt. Det hender at jeg bevisst unngår steder der jeg kan møte folk jeg kjenner og dersom jeg ser noen på gata, pleier jeg å late som om jeg ikke ser dem, eller ta en omvei..Jeg har et veldig variabelt selvbilde, enkelte dager kan jeg føle meg helt elendig. Jeg har ingen nære venner. Jeg har kun kjæresten min som jeg kan snakke med om problemene mine. Hvis jeg ikke kan snakke med ham, velger jeg å holde dem for meg selv. Dette skaper ofte problemer når han er kilden til problemet, også må jeg gå til han for å få ”trøst”.

Jeg har problemer med å ”ta på andre mennesker”. Da mener jeg sånn som å klemme dem, ta i hånda, eller være borti dem når vi sitter i sofa sammen. Jeg gjør det aldri selv, men mange av vennene mine gjør det ofte med hverandre. De kan sitte i en haug i en sofa. Selv føler jeg meg ubekvem.

Det hender ofte at jeg har store humørsvingninger. Fra å være i kjempegodt humør, kan en liten ting som at datamaskinen går treigt, eller at noen sier noe galt, ødelegge en hel dag for meg. Hvis jeg først har blitt i dårlig humør har jeg vanskelig for å komme over det. Jeg har veldig vanskelig for å forholde meg til andre mennesker mens jeg er sint, hvis jeg i det hele tatt sier noe, glefser jeg bare til de som er rundt meg. Jeg har også lagt merke til at jeg er veldig dårlig til å gi komplimenter. Det er fælt å si det, men hvis jeg tenker at en venninne av meg ser veldig bra ut når vi skal ut på byen, så vil jeg ikke si det til henne. Jeg vil ikke at hun skal føle seg så bra, eller få bekreftet at hun ser bra ut. Dette får meg til å føle meg helt forferdelig, og jeg prøver så godt jeg kan å gi komplimenter, men det blir bare falskt, og det høres ut som om jeg ikke mener det.

For noen år siden hadde jeg en periode hvor jeg festet veldig mye. Jeg var veldig ung, da, bare i 16-års alderen. Jeg drakk flere ganger i uka, og jeg drakk mye. Det hendte ofte at jeg drakk to flasker vodka (store) på en kveld + diverse annet. Hvis jeg først begynte å drikke, så sluttet jeg ikke. Det endte ofte med at jeg drakk vodka rett fra flaska, eller sterkere sprit hvis jeg hadde det. Jeg pleide også å drikke da jeg stod opp dagen etter, og det hendte at jeg var full helt fra fredag ettermiddag til søndag kveld. En gang prøvde jeg å ta mitt eget liv i fylla. Det var etter det at jeg innså at jeg burde slutte å drikke så mye. Selv husker jeg ingenting fra det, men han som nå er kjæresten min, har fortalt meg alt. Jeg hadde bare forsvunnet fra festen, uten å si noen ting. Han fant meg på kanten av en bro hvor jeg stod klar til å hoppe i vannet. Dette var i januar og det var mange minusgrader ute. Jeg husker at dette skjedde i en periode hvor pappa drakk mye. I det siste har det igjen tatt seg opp med drikkingen, og jeg begynner å bli redd for å at det skal bli like ille. Jeg prøver å holde meg unna alkohol på fester, men det ender som regel med at jeg drikker likevel. Hvis jeg først begynner å drikke, drikker jeg mye og lenge. Med mindre jeg sovner.

Dette ble kanskje veldig mye, og mye av det har sikkert ingenting å si, men jeg vil bare være sikker på å ha fått med nok. Samtidig er det godt å få skrevet ned tankene mine, og få respons på dem.. Trenger jeg hjelp? Eller er dette vanlige ungdomsproblemer? Jeg har ikke snakket med noen om det, så jeg vet ikke hvor vanlig det er..

[Gjest Timari]

Hvis du føler at problemene dine skaper store problemer for deg i hverdagen så synes jeg det er riktig av deg å søke hjelp. Du skal ikke være redd for at problemene dine ikke er ille nok. Det er hvordan du har det som følge av det som avgjør hvorvidt du trenger/ønsker behandling

hvis du har et godt forhold til fastlegen ville jeg ha nevnt det for han og fått vite litt om mulighetene for å søke ulike typer behandling

mvh

[Isabell21]

Hvis du føler at problemene dine skaper store problemer for deg i hverdagen så synes jeg det er riktig av deg å søke hjelp. Du skal ikke være redd for at problemene dine ikke er ille nok. Det er hvordan du har det som følge av det som avgjør hvorvidt du trenger/ønsker behandling

hvis du har et godt forhold til fastlegen ville jeg ha nevnt det for han og fått vite litt om mulighetene for å søke ulike typer behandling

mvh

Tusen takk. Jeg setter stor pris på å få svar.

[PieLill]

En hel del av problemene du skriver om var fjerne for meg og mine venner i min ungdom.

Det viktigste er ikke om problemene er "vanlige" eller ikke. Det som teller er om du synes du kan håndtere dem på en god måte uten hjelp.

Slik du beskriver tingene tror jeg absolutt det kunne være godt for deg å få hjelp.

Kan det gjøre det lettere å ta en utskrift av det du har skrevet til fastlegen?

Håper du kan få det bedre og tryggere etter hvert.

mvh

[verity]

Hva synes du selv? etter min mening ja, siden du sliter en del med noen grunnleggende ting. Det positive oppi hele situasjonen din er at du ihvertfall ser det selv at du har en del problemer. Slik jeg ser det har du mye å ta tak i. Først og fremst selvbildet og selvfølelsen som jeg nok tror er ihvertfall en del av grunnen til sjalusi, nærtagenhet og problemer med nære forhold til andre mennesker. Dette er viktige ting som bør jobbes mye med. Først og fremst for at du skal få det bedre. Drikkingen er jo også en ting, men nok symptom på dine problemer og for deg en salgs løsningsmetode? en har ofte lett fro å ty til slikt i vanskelige perioder. At du vokste opp med en alkoholisert far tror jeg også har påvirket deg mye. Barndom har ofte mye ubearbeidet i seg som kan være vondt men nødvendig å ta frem igjen..

Hva jeg tror har vel egentlig ikke så mye å si i denne situasjonen, men jeg tror du føler det selv og at du trenger litt hjelp til en del ting..? En psykolog kan være en veldig god støttespiller på veien mot å bli bedre bli bedre venn med deg selv,bli bedre venn med andre, bli et bedre menneske, få et bedre liv og bli kvitt problemer som gnager.. Jeg tror absolutt du kan ha godt utbytte av litt hjelp:) ikke gi opp ihvertfall..

lykke til videre!

stor klem