Sosial angst

[adag]

Hei. Jeg er en mann på 33 år som har utviklet sosial angst etter fylte 30. Riktig nok har jeg merket snev av dette tidligere (første opplevelse da jeg var ca 21)

Jeg har en god jobb og har en skjønn samboer. Alt ligger liksom tilrette for at livet skal være bra. Men, det oppstår stadig situasjoner der jeg får panikk og bare må unnskylde meg og gå. Jeg rødmer, flakker med blikket og får et veldig panisk kroppsspråk. F. eks griper etter kaffekoppen og drikker selv om jeg akkurat har satt den fra meg. Situasjonene er som regel at jeg møter en kjenning på gata eller at noen spør meg et spørsmål i plenum i lunsjpaiusen, og jeg får alles blikk rettet mot meg. Dette har av og til ført til at jeg nærmest har stormet ut, spesielt om spørsmålet er av personlig karakter som "Når skal dere gifte dere, da?" Naturlig nok er dette hemmende, men ofte etter et slikt anfall blir jeg merkelig hevnlysten og går tilbake og blomstrer i miljøet jeg nettopp forlot som aldri før.

Det er ikke slik at mine nærmeste er klar over dette, noen kollegaer må nok mistenke meg for å lide av dette. Veldig ofte er jeg nemlig helt fin, spesielt etter at jeg leser om lidelsen. Og det er helt klart lite konfronterende personer jeg fungerer best blandt. Men nå er jeg inne i en periode der det ikke går så bra lenger.

Det mest irriterende med dette er at jeg er så inderlig klar over at det hele er så irrasjonelt. Livet er for kort til å gå rundt slik, jeg gir mindre og mindre av meg selv, og elsker å være alene f. eks en kveld. Jeg har alltid fått høre at jeg er veldig sjarmerende og ser bra ut, og har alltid fått oppmerksomhet fra damene. Dette har kanskje ført til at jeg er veldig selvopptatt, men smart nok til å skjule det. Men jeg er og ekstremt analyserende overfor andre, har teorier om hvorfor alle er som de er. Og nesten skremmende ofte har jeg rett, jeg kan se på en person etter 2 minutt om vedkommende f.eks ikke fikk nok oppmerksomhet som barn. Kanskje kjenner jeg meg selv på andre. Jeg hadde en bortimot perfekt barndom, men husker at jeg ikke fikk så mye oppmerksomhet som jeg kanskje ønsket fra min foreldre.Min mor døde av kreft da jeg var 17, og dette var en rar opplevelse. Siden hun ikke var så grei da hun var syk, hadde jeg en slags lettelse av at hun døde. Dette har plaget meg siden da jeg har følt at det må være noe i veien med meg som ikke er knust. Jeg var et krevende barn, ganske umoden for alderen stort sett hele oppveksten, og dette fikk jeg høre ofte fra mange hold. Samtidig var jeg begavet, jeg spilte flere instrument og sang, var god å tegne, spille fotball og var en av klassens klovner.

Jeg kjenner til kognitiv behandling og medikamentbruk, men har ikke lyst å gjøre det. Samtidig er jeg redd for at jeg skal begrense mitt potensiale, og ikke leve livet ut. jeg blir grønn av misunnelse når jeg ser mennesker som oser selvtillitt og gir av seg selv. Du ser at menneskene rundt de blir påvirket av det.

Alkohol er jo som kjent et smøringsmiddel, og jeg innrømmer at i enkelte situasjoner drikker jeg for å fungere bedre. Jeg er klar over faren ved dette, og begrenser det. Men når jeg går og gruer meg til å komme inn i et rom og det sitter 25 mennesker som alle ser på deg og sier hei når du kommer inn døren, er det fort gjort.

Jeg er klar over at det jeg må gjøre er å avdramatisere situasjonen jeg er i. Det er ingen som ser etter svakhetene mine når jeg kommer inn døren.

Hva synes du at jeg skal gjøre?

Kan dette gå over etter hvert med bevistgjøring? Jeg setter meg selv med vilje i situasjoner for å teste meg selv av og til, noen ganger går det bra, andre dårlig.

Er medikamentene symptomfrie? Har hørt at antidepressiva gir potenssvikt.

Håper på et svar.

[Gjest Lotus-Or.]

Antidepressiva går dessverre ofte ut over sexlivet, men det skal visst hjelpe med f.eks. en liten dose tolvon i tillegg.

Hvorfor vil du ikke prøve kognitiv terapi? Det går mye ut på å lære seg å kjenne igjen, for så å endre tankemønstre. Jeg har hatt stor nytte av det i forhold til angst.

Hvis du trenger noe til å roe deg ned på før du oppsøker store forsamlinger, vil jeg anbefale deg å kontakte legen din for å få noe beroligende i stedet for å bruke alkohol. Det er alt for lett at bruken kommer ut av kontroll hvis du skal gjøre det helt på egen hånd. Uansett bør beroligende midler brukes sammen en annen form for behandling, gjerne trening. Beroligende midler er ingen varig løsning.

Og når det gjelder store forsamlinger, hvor alle snur seg mot deg og sier hei. Hva med å komme tidlig, før det er så veldig mange andre der?

[Gjest anzuana]

Hei,

Synes du på en bra måte klarer å formidle hvordan det er å ha såkalt "sosial angst". Det er kanskje begrensende å kalle det sosial angst fordi det er et blandt flere symptomer på funksjonssvikt.

Du er svært selvopptatt, men det vet du kanskje? Sosial angst ER nettopp en for høy grad av selvopptatthet. Jo mindre selvopptatt, jo lavere sosialt angstnivå. Det høres også ut som om du er en som er vant til å tenke - en smart person som har brukt hodet i de fleste sammenhenger. Ergo vil gjerne følelser, og spesielt utadvendt føling være ditt problemområde. Det er kanskje noe å se på?

Man blir jo gjerne ikke sykere (får høyere sosial angst) enn sine hemmeligheter. Å lufte sine hemmeligheter, og å sette ord på følelsene sine og fortelle om dem til andre, gjør at man blir mindre selvopptatt og derigjennom klarer å slappe mer av når man er sammen med andre folk. Jeg vet hvordan det er å ha det på den måten du beskriver i innlegget ditt. Det er helt forjævlig. Men det er rå og komme seg. Jeg har det slik enda, noen ganger, men det er betydelig mindre.

Lykke til videre!

[Gjest mange muligheter]

Du var glad da din mor døde. Dette er temmelig tabu å si i Norge - uansett hvor god grunn du hadde. Jeg gjetter at det betyr veldig sterke, motstridende følelser i din barndom/ungdom, som har måttet legges under et lokk. Problemer måtte løses ved å tenke på dem, ikke ved å føle på dem. Kan det stemme?

Vår væremåte i dag er veldig preget av hva vi fikk lov til i oppveksten. Jeg ville gjette at du ville ha stor nytte av å gjenkjenne mønstre fra din oppvekst i ditt forhold til Olsen og Jensen på jobben.

[mariex]

Det er noe med å være perfekt i denne verden.De fleste strever med det, og pådrar seg angst og depresjoner på kjøpet.Hadde vi vært flinkere til å være oss selv på godt og vondt,så tror jeg ikke disse problemene ville oppstått.Hva så om du rødmer?Hva så om du flakker med blikket?Det er ikke verdens undergang, men krever en god porsjon mot å gjennomføre.Men klarer du å ha denne holdningen, tror jeg ikke det blir mange gangene før du blir mer avslappet i de situasjonene du nevner.

mvh

[Gjest Lotus-Or.]

Hei,

Synes du på en bra måte klarer å formidle hvordan det er å ha såkalt "sosial angst". Det er kanskje begrensende å kalle det sosial angst fordi det er et blandt flere symptomer på funksjonssvikt.

Du er svært selvopptatt, men det vet du kanskje? Sosial angst ER nettopp en for høy grad av selvopptatthet. Jo mindre selvopptatt, jo lavere sosialt angstnivå. Det høres også ut som om du er en som er vant til å tenke - en smart person som har brukt hodet i de fleste sammenhenger. Ergo vil gjerne følelser, og spesielt utadvendt føling være ditt problemområde. Det er kanskje noe å se på?

Man blir jo gjerne ikke sykere (får høyere sosial angst) enn sine hemmeligheter. Å lufte sine hemmeligheter, og å sette ord på følelsene sine og fortelle om dem til andre, gjør at man blir mindre selvopptatt og derigjennom klarer å slappe mer av når man er sammen med andre folk. Jeg vet hvordan det er å ha det på den måten du beskriver i innlegget ditt. Det er helt forjævlig. Men det er rå og komme seg. Jeg har det slik enda, noen ganger, men det er betydelig mindre.

Lykke til videre!

Sosial angst=selvopptatt? Hvorfor? Hva slags grunnlag har du for å hevde dette?

Man blir ikke sykere enn sine hemmeligheter. Hva mener du med det?

[Gjest anzuana]

Sosial angst=selvopptatt? Hvorfor? Hva slags grunnlag har du for å hevde dette?

Man blir ikke sykere enn sine hemmeligheter. Hva mener du med det?

Hei,

Fordi årsaken til at man blir redd og usikker er en overdreven forestilling om at andre mennesker bryr seg om, og er så opptatt av hva en selv sier og gjør. Det er det jeg mener med at sosial angst = selvopptatthet.

En psykotisk er et menneske som er EKSTREMT selvopptatt. En psykotisk kan være så selvopptatt at han tror det blir sendt personlige meldinger til seg gjennom "public" TV-sendinger og radio. Da er man ganske selvopptatt azzå! I prinisppet blir det riktig å si at sosial angst = selvopptatthet, selv om man kan si mye annet også.

Årsaksforholdet er sammensatt og kan være komplisert, men løsningen er stort sett den samme for alle; Handlinger som fører en i retning av mindre selvopptatthetm som igjen er å forholde seg til seg selv slik man er - å ikke skulle leve i en oppkonstruert virkelighet, fordi man TROR at det er slik man skal forholde seg. (Undertrykte følelser).

[Gjest Lotus-Or.]

Hei,

Fordi årsaken til at man blir redd og usikker er en overdreven forestilling om at andre mennesker bryr seg om, og er så opptatt av hva en selv sier og gjør. Det er det jeg mener med at sosial angst = selvopptatthet.

En psykotisk er et menneske som er EKSTREMT selvopptatt. En psykotisk kan være så selvopptatt at han tror det blir sendt personlige meldinger til seg gjennom "public" TV-sendinger og radio. Da er man ganske selvopptatt azzå! I prinisppet blir det riktig å si at sosial angst = selvopptatthet, selv om man kan si mye annet også.

Årsaksforholdet er sammensatt og kan være komplisert, men løsningen er stort sett den samme for alle; Handlinger som fører en i retning av mindre selvopptatthetm som igjen er å forholde seg til seg selv slik man er - å ikke skulle leve i en oppkonstruert virkelighet, fordi man TROR at det er slik man skal forholde seg. (Undertrykte følelser).

Takk for svaret. Må tenke litt på dette. :-)

[Gjest]

Jeg skvatt nesten når jeg leste innlegget ditt for jeg leste om meg!

Jeg ei ei jente på samme alder som deg, men god jobb, skjønn samboer og et lite barn.

Jeg har slitt med litt angst før, etter at min første samboer døde. Jeg var også lettet da han døde med dette følte jeg ikke at jeg kunne si til noen. Han var "vanskelig" under sin sykdom (forståelig nok) men dette ble tungt for dem som var rundt han.

Etter en tid på jobben begynte jeg å merke at angsten begynte å komme oftere der. Slik som du beskriver. Hvis jeg fikk et direkte spørsmål på personalmøter kunne jeg få panikk, rødme, flakke med blikket og ønske å springe ut. Jeg som deg kom på en måte "sterkere tilbake" etter at jeg hadde fått summet meg litt. Jeg blir vel også sett på som en "velykket" person, har ofte fått høre det, at jeg har alt osv. Ingen rundt meg kan tro at jeg har angst, nesten ikke jeg selv heller. Men til slutt ble det så ubehagelig at jeg bare måtte gjøre noe med det. Jeg fikk time hos legen og fikk resept på Zoloft. jeg har fått et nytt liv :-)!!! Min angst er så og si borte, jeg føler meg som et nytt menneske. Sexlivet er også blitt enormt mye bedre, før hadde jeg aldri lyst - nå har jeg veldig ofte lyst og får mye lettere orgasme :-)))) Det kan jo nesten ikke bli bedre.

Jeg oppfordrer deg til å kontakte legen din. Det er hjelp å få.

[Gjest]

Jeg skvatt nesten når jeg leste innlegget ditt for jeg leste om meg!

Jeg ei ei jente på samme alder som deg, men god jobb, skjønn samboer og et lite barn.

Jeg har slitt med litt angst før, etter at min første samboer døde. Jeg var også lettet da han døde med dette følte jeg ikke at jeg kunne si til noen. Han var "vanskelig" under sin sykdom (forståelig nok) men dette ble tungt for dem som var rundt han.

Etter en tid på jobben begynte jeg å merke at angsten begynte å komme oftere der. Slik som du beskriver. Hvis jeg fikk et direkte spørsmål på personalmøter kunne jeg få panikk, rødme, flakke med blikket og ønske å springe ut. Jeg som deg kom på en måte "sterkere tilbake" etter at jeg hadde fått summet meg litt. Jeg blir vel også sett på som en "velykket" person, har ofte fått høre det, at jeg har alt osv. Ingen rundt meg kan tro at jeg har angst, nesten ikke jeg selv heller. Men til slutt ble det så ubehagelig at jeg bare måtte gjøre noe med det. Jeg fikk time hos legen og fikk resept på Zoloft. jeg har fått et nytt liv :-)!!! Min angst er så og si borte, jeg føler meg som et nytt menneske. Sexlivet er også blitt enormt mye bedre, før hadde jeg aldri lyst - nå har jeg veldig ofte lyst og får mye lettere orgasme :-)))) Det kan jo nesten ikke bli bedre.

Jeg oppfordrer deg til å kontakte legen din. Det er hjelp å få.

[Gjest]

Jeg skvatt nesten når jeg leste innlegget ditt for jeg leste om meg!

Jeg ei ei jente på samme alder som deg, men god jobb, skjønn samboer og et lite barn.

Jeg har slitt med litt angst før, etter at min første samboer døde. Jeg var også lettet da han døde med dette følte jeg ikke at jeg kunne si til noen. Han var "vanskelig" under sin sykdom (forståelig nok) men dette ble tungt for dem som var rundt han.

Etter en tid på jobben begynte jeg å merke at angsten begynte å komme oftere der. Slik som du beskriver. Hvis jeg fikk et direkte spørsmål på personalmøter kunne jeg få panikk, rødme, flakke med blikket og ønske å springe ut. Jeg som deg kom på en måte "sterkere tilbake" etter at jeg hadde fått summet meg litt. Jeg blir vel også sett på som en "velykket" person, har ofte fått høre det, at jeg har alt osv. Ingen rundt meg kan tro at jeg har angst, nesten ikke jeg selv heller. Men til slutt ble det så ubehagelig at jeg bare måtte gjøre noe med det. Jeg fikk time hos legen og fikk resept på Zoloft. jeg har fått et nytt liv :-)!!! Min angst er så og si borte, jeg føler meg som et nytt menneske. Sexlivet er også blitt enormt mye bedre, før hadde jeg aldri lyst - nå har jeg veldig ofte lyst og får mye lettere orgasme :-)))) Det kan jo nesten ikke bli bedre.

Jeg oppfordrer deg til å kontakte legen din. Det er hjelp å få.

[adag]

Jeg skvatt nesten når jeg leste innlegget ditt for jeg leste om meg!

Jeg ei ei jente på samme alder som deg, men god jobb, skjønn samboer og et lite barn.

Jeg har slitt med litt angst før, etter at min første samboer døde. Jeg var også lettet da han døde med dette følte jeg ikke at jeg kunne si til noen. Han var "vanskelig" under sin sykdom (forståelig nok) men dette ble tungt for dem som var rundt han.

Etter en tid på jobben begynte jeg å merke at angsten begynte å komme oftere der. Slik som du beskriver. Hvis jeg fikk et direkte spørsmål på personalmøter kunne jeg få panikk, rødme, flakke med blikket og ønske å springe ut. Jeg som deg kom på en måte "sterkere tilbake" etter at jeg hadde fått summet meg litt. Jeg blir vel også sett på som en "velykket" person, har ofte fått høre det, at jeg har alt osv. Ingen rundt meg kan tro at jeg har angst, nesten ikke jeg selv heller. Men til slutt ble det så ubehagelig at jeg bare måtte gjøre noe med det. Jeg fikk time hos legen og fikk resept på Zoloft. jeg har fått et nytt liv :-)!!! Min angst er så og si borte, jeg føler meg som et nytt menneske. Sexlivet er også blitt enormt mye bedre, før hadde jeg aldri lyst - nå har jeg veldig ofte lyst og får mye lettere orgasme :-)))) Det kan jo nesten ikke bli bedre.

Jeg oppfordrer deg til å kontakte legen din. Det er hjelp å få.

Hei,

det var en veldig fin tilbakemelding, føler meg enda mer normal etter å ha lest det.

Gratulerer med ditt nye liv, det høres utrolig ut å oppleve en slik forvandling. Lykke til.

Jeg kommer nok til å oppsøke profesjonell hjelp om det blir verre enn det har vært. Men i det siste har jeg lest en del på nettet om sosial angst og bevistgjort meg selv på en del ting. Dette har gjort at jeg har bedret meg veldig. Jeg er liksom så bra at det nesten ikke er et problem lenger. Men erfaringsvis kommer det tilbake.