Rart?

[Gjest Dumbo har mistet seg selv!]

Det finnes en del mennesker som ikke tillater seg å bli forelsket. De har opplevd noe vondt og holder på disse følelsene. Hvorfor?

Jeg selv føler meg i samme situasjon. Det hender at jeg blir forlsket men jeg sier inni meg "At jeg fortjener ikke dette" og dekker over denne følelsen ved å få et steinansikt. Dette er vel ikke normalt?

[Gjest anouschka78]

Hei!

Jeg kan bli forelsket men forbinder det bare med ensomhet og smerte. Derfor skyr jeg forhold som pesten. Å havne i en situasjon at noen gjengjelder min interesse gjør at jeg tenker det hadde vært mer fristende å hoppe utfor en skyskaper. Mange er nok sånn. Har troen på at det vil bli bedre gjennom terapi og bearbeiding av tidligere opplevelser/mindreverdighets komplekser. Øve på å vise hele seg! Samtidig tror jeg ikke det er frykten for å miste mennesket man møter, men en frykt for å miste seg selv. Jeg har blitt lite sett av mine foreldre. Dessuten så hadde de et disharmonisk forhold. Jeg har hatt flere forhold men et av dem var en fæl opplevelse! Det går an å gå videre, bare det er et godt menneske som viser forståelse!

[Gjest Dumbo har mistet seg selv!]

Hei!

Jeg kan bli forelsket men forbinder det bare med ensomhet og smerte. Derfor skyr jeg forhold som pesten. Å havne i en situasjon at noen gjengjelder min interesse gjør at jeg tenker det hadde vært mer fristende å hoppe utfor en skyskaper. Mange er nok sånn. Har troen på at det vil bli bedre gjennom terapi og bearbeiding av tidligere opplevelser/mindreverdighets komplekser. Øve på å vise hele seg! Samtidig tror jeg ikke det er frykten for å miste mennesket man møter, men en frykt for å miste seg selv. Jeg har blitt lite sett av mine foreldre. Dessuten så hadde de et disharmonisk forhold. Jeg har hatt flere forhold men et av dem var en fæl opplevelse! Det går an å gå videre, bare det er et godt menneske som viser forståelse!

Jeg for min del føler meg ikke attraktiv og smart nok for noen jente. Usikkerhet, dårlig selvtillit er noen av tingene som er plagsomme.

Jeg vet ikke hvorfor men fra jeg var liten har jeg vært sjenert og spesielt overfor jenter. Dette ble ikke bedre med årene og avstandsforelskelse er det nærmeste jeg kommer dette. Kan bli vondt i lengden. Det at jeg ikke kjenner jenter eller har venninner gjør ikke saken bedre. Har blitt 26 år og ting ser ikke lysere ut.

Jeg tror at jeg innerst inne har gitt opp og derfor bruker dette for å ikke bli såret.

Ikke deili akkurat.....

[nellika]

God aften Dumbo,

Jeg er et menneske som ikke tillater meg selv å bli forelsket.

Egentlig kan jeg ikke påstå at jeg noen gang virkelig er vært forelsket, fordi jeg ikke gjenkjenner andre menneskers beskrivelser av dette. Derimot har det forekommet at jeg er blitt betatt, eller "lettere forelsket", i noen (svært få) andre personer. En av disse personene var forresten fiktiv, selv om jeg da fastholdt min tro på at personen faktisk eksisterte et sted som jeg enda ikke hadde funnet. Da var jeg imidlertid vesentlig yngre enn hva jeg nå er.

Ved de tilfellene jeg er blitt betatt av et annet menneske har jeg reagert med en slags fornektelsesreaksjon (av min betagelse eller egenskaper ved mennesket som underbygget min betagelse), og et ønske om ikke lenger å være det [betatt]. Dette er vært etterfulgt av bevisste bestrebelser etter å tillegge det aktuelle mennesket egenskaper som ville svekket min betagelse, eller overfokusering på slike dersom de allerede var tilstedeværende.

Jeg vet ikke egentlig selv hvorfor jeg ikke tillater meg selv å bli forelsket. Jeg forbinder forelskelse med dyp skamfølelse. Dertil ønsker jeg heller ikke å være forelsket, fordi jeg innser at det for min egen del kun ville være en smertefull avstandsforelskelse som jeg uansett ikke ville kunne virkeliggjøre, fordi jeg føler meg mindreverdig og induserer at andre mennesker deler min oppfatning, og dermed ikke ville gjengjelde min forelskelse.

Beste ønsker,

[Gjest Dumbo har mistet seg selv!]

God aften Dumbo,

Jeg er et menneske som ikke tillater meg selv å bli forelsket.

Egentlig kan jeg ikke påstå at jeg noen gang virkelig er vært forelsket, fordi jeg ikke gjenkjenner andre menneskers beskrivelser av dette. Derimot har det forekommet at jeg er blitt betatt, eller "lettere forelsket", i noen (svært få) andre personer. En av disse personene var forresten fiktiv, selv om jeg da fastholdt min tro på at personen faktisk eksisterte et sted som jeg enda ikke hadde funnet. Da var jeg imidlertid vesentlig yngre enn hva jeg nå er.

Ved de tilfellene jeg er blitt betatt av et annet menneske har jeg reagert med en slags fornektelsesreaksjon (av min betagelse eller egenskaper ved mennesket som underbygget min betagelse), og et ønske om ikke lenger å være det [betatt]. Dette er vært etterfulgt av bevisste bestrebelser etter å tillegge det aktuelle mennesket egenskaper som ville svekket min betagelse, eller overfokusering på slike dersom de allerede var tilstedeværende.

Jeg vet ikke egentlig selv hvorfor jeg ikke tillater meg selv å bli forelsket. Jeg forbinder forelskelse med dyp skamfølelse. Dertil ønsker jeg heller ikke å være forelsket, fordi jeg innser at det for min egen del kun ville være en smertefull avstandsforelskelse som jeg uansett ikke ville kunne virkeliggjøre, fordi jeg føler meg mindreverdig og induserer at andre mennesker deler min oppfatning, og dermed ikke ville gjengjelde min forelskelse.

Beste ønsker,

Jeg ble rett og slett tirst av å lese innlegget ditt. På en måte var det mye skjult smerte i ordene du skrev og det er ikke deilig.

Det er vel slik at man er redd for å få avslag at man ikke tar den sjansen på å bli forelsket og erkjenne det overfor en person. Jeg gjorde det to ganger i mitt liv og begge gangene fikk jeg blankt nei. Den siste var imidlertid den verste siden flere fikk vite om det. Da var jeg 18. Etter det har jeg ikke turt å la denne komme åpenlyst. Man liksom "lider" denne forelskelsen av seg. Det blir med kikking og slikt.

Er det ikke vondt og se at andre mennesker takler dette rimelig bra? Man føler at det bare er en selv som er hovedsynderen. Det er liksom meg det er synd på.

Man drar på utesteder og ser den ene vennen etter den andre danse med jenter mens en selv står alene for seg selv eller sitter og nipper til en drink.

Skulle det mot formodning komme noen så vet man ikke hva man skal si.

Jeg for eksempel har ingen problemer med folk på jobben men det blir noe annet andre steder.

Vennene vil ut og grille, jeg vil sitte hjemme. De vil på kino, jeg orker ikke. Man mister liksom gleden ved livet. Foreldrene kan man ikke snakke med siden de ikke skjønner noe og kan heller ikke hjelpe. Man tør ikke ta opp dette med sin psykolog siden man føler seg så skamfull.

Noen ganger lurer man på hvorfor man ble født og hva meningen er at man skal gjøre på denne planeten. Man føler seg dum og at man ikke strekker til på noe.

Nei, det er jammen ikke lett.

[Gjest anouschka78]

Jeg for min del føler meg ikke attraktiv og smart nok for noen jente. Usikkerhet, dårlig selvtillit er noen av tingene som er plagsomme.

Jeg vet ikke hvorfor men fra jeg var liten har jeg vært sjenert og spesielt overfor jenter. Dette ble ikke bedre med årene og avstandsforelskelse er det nærmeste jeg kommer dette. Kan bli vondt i lengden. Det at jeg ikke kjenner jenter eller har venninner gjør ikke saken bedre. Har blitt 26 år og ting ser ikke lysere ut.

Jeg tror at jeg innerst inne har gitt opp og derfor bruker dette for å ikke bli såret.

Ikke deili akkurat.....

Går du i terapi da? Jeg er helt sikker på at du er smart og bra nok! Som noen sa inne på forumet en gang, noe i retning av at å føle seg på lik linje med andre var en menneske rettighet. Alle er likeverdige! Det var fint sagt.

Samtidig kan en tenke at når en er deprimert så er det jo sånne følelser som melder seg. Kan tenkes at når depresjonen er noe lettere så vil man kunne binde seg. Tørre å stå der med alle sine følelser og til og med tørre å bli avvist.

Det er ikke verdens undergang alikevel. Jeg våger å tro på dette. Når jeg er frisk vil jo ikke alt være så sterkt, så smertefullt og vondt.

Ønsker deg alt godt!

[nellika]

Jeg ble rett og slett tirst av å lese innlegget ditt. På en måte var det mye skjult smerte i ordene du skrev og det er ikke deilig.

Det er vel slik at man er redd for å få avslag at man ikke tar den sjansen på å bli forelsket og erkjenne det overfor en person. Jeg gjorde det to ganger i mitt liv og begge gangene fikk jeg blankt nei. Den siste var imidlertid den verste siden flere fikk vite om det. Da var jeg 18. Etter det har jeg ikke turt å la denne komme åpenlyst. Man liksom "lider" denne forelskelsen av seg. Det blir med kikking og slikt.

Er det ikke vondt og se at andre mennesker takler dette rimelig bra? Man føler at det bare er en selv som er hovedsynderen. Det er liksom meg det er synd på.

Man drar på utesteder og ser den ene vennen etter den andre danse med jenter mens en selv står alene for seg selv eller sitter og nipper til en drink.

Skulle det mot formodning komme noen så vet man ikke hva man skal si.

Jeg for eksempel har ingen problemer med folk på jobben men det blir noe annet andre steder.

Vennene vil ut og grille, jeg vil sitte hjemme. De vil på kino, jeg orker ikke. Man mister liksom gleden ved livet. Foreldrene kan man ikke snakke med siden de ikke skjønner noe og kan heller ikke hjelpe. Man tør ikke ta opp dette med sin psykolog siden man føler seg så skamfull.

Noen ganger lurer man på hvorfor man ble født og hva meningen er at man skal gjøre på denne planeten. Man føler seg dum og at man ikke strekker til på noe.

Nei, det er jammen ikke lett.

God ettermiddag Dumbo,

Jeg beklager at du ble trist av å lese mitt forrige innlegg. Det var ikke min hensikt.

Jeg er også svært redd for å bli avvist i ulike sammenhenger, også i de mest trivielle. F.eks. blir jeg nedbrutt dersom en kasserer i en butikk forteller meg at kassen, i hvilken han eller hun sitter, er stengt. Fordi jeg aldri har forsøkt eller endog egentlig ønsket å ha en kjæreste, har jeg heller aldri opplevd å bli avvist ved forespørsel om en slik. Jeg anser faren for dette og den smerten det ville påføre meg for for stor til at jeg vil forsøke det. Dessutten tror jeg ikke at et varig kjærlighetsforhold mellom meg og et annet menneske ville være givende for verken meg selv eller min kjæreste, fordi jeg egentlig foretrekker ensomhet.

Jeg syntes egentlig ikke det er vondt å se at andre mennesker godt takler sine mellommenneskelige forhold. Det som imidlertid piner meg er mine egne følelser av mindreverd, utilstrekkelighet, og mistilpasning, selv om jeg nødvendigvis må sammenligne meg selv med mine medmennesker for at disse skal kunne være tilstede.

Jeg vil så gjerne være en helt annen enn hvem jeg er som person, men har vansker med å søke hjelp hos andre mennesker. Jeg må bare ta tiden til hjelp.

Beste ønsker,

[Gjest Dumbo har mistet seg selv!]

Går du i terapi da? Jeg er helt sikker på at du er smart og bra nok! Som noen sa inne på forumet en gang, noe i retning av at å føle seg på lik linje med andre var en menneske rettighet. Alle er likeverdige! Det var fint sagt.

Samtidig kan en tenke at når en er deprimert så er det jo sånne følelser som melder seg. Kan tenkes at når depresjonen er noe lettere så vil man kunne binde seg. Tørre å stå der med alle sine følelser og til og med tørre å bli avvist.

Det er ikke verdens undergang alikevel. Jeg våger å tro på dette. Når jeg er frisk vil jo ikke alt være så sterkt, så smertefullt og vondt.

Ønsker deg alt godt!

Jeg går hos en psykolog ja. Men ting blir ikke bedre. jeg hater livet mitt for ofte og skjønner ikke hva jeg gjør i dette livet?

Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor måtte jg ha en syk mor? Hvorfor ble jeg født i denne drittfamilien? Dette har jeg lurt på og jeg vil bare stikke fra alt. Flytte et sted og gi faen i dem.

[Gjest anouschka78]

Jeg går hos en psykolog ja. Men ting blir ikke bedre. jeg hater livet mitt for ofte og skjønner ikke hva jeg gjør i dette livet?

Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor måtte jg ha en syk mor? Hvorfor ble jeg født i denne drittfamilien? Dette har jeg lurt på og jeg vil bare stikke fra alt. Flytte et sted og gi faen i dem.

God kveld!

Har stått opp etter et evig forsøk på å sove. Tenker de samme tankene som deg angående familie og et liv med depresjon og dritt. Husker ikke en gang jeg var glad en hel dag i strekk. Tror aldri jeg har vært "lykkelig", men priser lege vitenskapen for at det finnes en hellig mirakelkur. Som forhåpentligvis for meg er lamictal. (trapper opp.) Ser at jeg må ta medisiner hele livet. Det er ikke en slags influensa som har streifet innom meg, men depresjonen er en del av meg som menneske. Den er inne i meg og vil nok alltid være der et sted på lur.

Var mammaen din psykisk syk? Det var trist å høre om familien din.

Først av alt vil jeg anbefale deg å finne noen gode medisiner som gjør at du kan få igjen pusten. Det er viktig. Har du slitt i store deler av ditt liv så trenger du en "timeout". Bare sånn tror jeg man kan hente seg inn litt etter litt. Livet er forb* urettferdig! Men jeg tror det kanskje er en hensikt med alt. Som søsteren min som ikke er kristen, en gang sa: Gud gir oss ikke mer enn hva vi kan tåle. Du har fått mer enn mange andre, alikevel så lever du! Mennesker som sliter psykisk er uendelig sterke som klarer å leve med så store smerter. Kanskje vi en dag kan bruke dette til noe viktig.

God natt fra meg