Håpet begravet?

[Gjest sisyfos]

Beklager at dette ble langt, men forsøker sende det, likevel.

Jeg er en voksen kvinne som hele livet har slitt med at mine foreldre aldri ble fornøyd med meg. Jeg har foretatt en lang rekke "krumspring" for å komme over dette, tatt utdannelser, giftet meg, fått barn - men samme hva jeg gjør, føler jeg meg mislykket og rar.

Jeg får meg ikke til å ta opp konfliktstoff med andre, men ble overrasket over hvor kranglete og ondsinnet jeg er både mot partner og barn. Det er som om jeg sier alt det jeg har hørt som barn selv, men går enda lenger.

Jeg føler at i bunnen av hele min tilværelse ligger det en stor og hemmelig skam. Jeg tror skammen kan bunne i at "hvem og hva er jeg, som ikke engang en mor og far kunne like"?

I alt og ett jeg har gjort i livet, føler jeg at jeg har sett bak meg for å se hvordan mine foreldre ville ta det. Ville det jeg gjør nå, få dem til å innse at jeg er ok? God nok? Brukbar? Jeg håpet forgjeves.

Enten jeg provoserte eller forsøkte tekkes dem, ble resultatene like likegyldige. Ikke noe jeg har gjort hele livet, har klart å få dem til å like og elske meg, bli fornøyde. Stort sett har de alltid foretrukket andre menneskers selskap enn mitt, ikke engang barnebarna har de brydd seg om å bruke tid sammen med. Selv _det_ klarte jeg ikke gjøre skikkelig nok for dem, tenker jeg i mitt stille sinn. Trenger jeg legge til at det da kan bli vanskelig å elske egne barn betingelsesløst også?

I forrige uke døde pappa, mamma døde for noen få år siden.

Jeg hadde ventet en følelse av befrielse: Endelig kan jeg gjøre akkurat som jeg vil uten å se oer skulderen om jeg fikk deres aksept!

I stedet er det blitt som at alt håp er blitt borte sammen med pappa i graven. Nå er det det samme hva jeg gjør. Nå kan jeg ALDRI mer klare å gjøre dem til lags, nå er også håpet borte. Oppnå deres aksept og kjærlighet er umulig. Nå er toget gått - for meg.

Jeg må innrømme at jeg er på grensen til suicidal. Jeg sitter hjemme med unger i sommerferien - unger som krangler med hverandre og meg. Jeg føler meg totalt mislykket og at jeg vil gjøre alle en tjeneste om jeg bare forsvinner fra hele sammenhengen.

Hele livet mitt er en fiasko, føler jeg. Og jeg føler jeg er så gammel at jeg det ikke er noen vits i å forsøke rette opp kursen. Ikke har jeg krefter, heller. Hverdagene mine er fullt belagt, jeg har ansvar av mange slag - og ingen mulighet for å komme meg bort uten å gjøre noe helt drastisk. Jeg sitter med en liste over aktuelle terapauter jeg kan ringe for å få hjelp - men orker ikke det, heller.

Har noen råd å komme med i en slik situasjon?

Det jeg vel egentlig sliter med, er å si fra meg ansvaret for mine foreldres syn på meg som datter, menneske, kvinne og mor. De må ha hatt sine egne grunner for å ikke like meg, forsøker jeg si til meg selv.

Men det _føles_ ikke sånn.

Ikke når oppgavene hoper seg opp, alt fra på jobben til på kjøkkenet, når ungene gjør som de selv vil og ikke det jeg ber dem om, når mannen jeg var gift med, vraket meg til fordel for en annen og ikke vil ta ungene en uke, engang, så jeg får hentet meg inn, når alt bare ligger i hauger foran meg, hele livet mitt - og jeg helst bare vil bort fra alt sammen -

hva gjør jeg da...? Hvor søker jeg hjelp? Og får det?

Beklager at dette ble langt, men...takknemlig for svar.

[Gjest urquell]

Har du erfaring med terapi? Det kan hjelpe og faa hjelp av en psykolog til og gi slipp paa fortiden. Fastlegen din kan sikkert gi deg raad om psykologer med driftsavtale i ditt omraade. Skriv saa et brev til flere paa listen der du beskriver kort din situasjon og hva du oensker og oppnaa. Saa psykologen ser at du er motivert.

Lykke til

[Gjest uten signatur]

Kan du ikke ta kontakt med helsesøster i kommunen i første omgang? De er forståelsesfulle. De kan hjelpe deg med avlastning med barna i førsteomgang. Med et nylig dødsfall, mann som har dratt, så skjønner de at du må ha litt fred og ro for å hente deg inn. Sier seg jo selv.

Så kan du ta kontakt med en terapeut. Som kan hjelpe deg til å få banket inn det du egentlig vet selv, at det var foreldrene dine det var noe galt med, og ikke deg.

Tror du kunne hatt nytte av gruppeterapi forresten. DET har vært en god støtte for meg. Vi var flere slitne og nedbrutte damer/jenter som gikk i terapi sammen for lenge siden, og vi hodler fortsatt kontakten. Og støtter hverandre. Å ha noen utenom nærmeste familien er alfa og omega når det ikke fungerer der hjemme.

Hadde slike vonde sommere da barna var mindre jeg også. Hjemme sommer når en er sliten og full av sorg og med barn som krangler er bare helt nerveslitende. Få de avgårde på en fritidsklubb eller lignende. Helsesøster har nok oversikt over tilbudet. Og hun kan kanskje hjelpe det med en eller flere akutte samtaletimer hos psykiatrisk sykepleier i kommunen. Kjenner et par som fikk bedre hjelp av en slik enn av psykolog/psykiater.

GJØR noe for din egen skyld.

[Gjest oie]

Du viser god innsikt i det som sannsynligvis er en viktig årsak til mange av dine problemer - og dette er et veldig godt utgangspunkt for å jobbe med dette i en innsiktsorientert terapi, noe jeg på det sterkeste vil anbefale deg.

Samtidig er du i en krise akkurat nå fordi dette har blitt aktualisert ved din fars dødsfall. Kanskje kunne det være en idé å ringe rundt til terapeuter og forklare situasjonen slik du har gjort her? Muligens har noen mulighet til å ta deg inn på kort varsel, hvis ikke bør du ta kontakt med fastlegen for å få drøftet suicidtankene.

Noe sier meg at dette er en krise som på sikt vil gjøre deg godt, hvis du tar tak i den jobber med problemene.

[Gjest sisyfos]

Du viser god innsikt i det som sannsynligvis er en viktig årsak til mange av dine problemer - og dette er et veldig godt utgangspunkt for å jobbe med dette i en innsiktsorientert terapi, noe jeg på det sterkeste vil anbefale deg.

Samtidig er du i en krise akkurat nå fordi dette har blitt aktualisert ved din fars dødsfall. Kanskje kunne det være en idé å ringe rundt til terapeuter og forklare situasjonen slik du har gjort her? Muligens har noen mulighet til å ta deg inn på kort varsel, hvis ikke bør du ta kontakt med fastlegen for å få drøftet suicidtankene.

Noe sier meg at dette er en krise som på sikt vil gjøre deg godt, hvis du tar tak i den jobber med problemene.

Hei! Tusen takk for svar - og så raskt!

Hva er egentlig innsiktsterapi?

Jeg er selv inne på tanken at nå er jeg i en krise, at jeg er nærmere det som er vondt enn ellers. Og at det kan være en fordel. Samtidig er det disse selvmordstankene som skremmer - og at jeg ikke klarer barna slik jeg har det nå.

Jeg har ei liste - får forsøke å ringe til noen på den lista i morgen. Men jeg orker liksom ikke...

Fastlegen spurte om jeg trenger medisiner i forbindelse med separasjonene og alt omkring det da det skjedde. Jeg tror imidlertid ikke det vil gi meg annet enn hjelp i det daglige, og så er selve problemet like ubearbeidet etterpå.

Karsten Isachsen sier at på kinesisk er ordet krise sammensatt av tegnene for fare + ny mulighet. Får satse på at det er en slik krise jeg nå står midt oppe i - og at det finnes nye muligheter - tross alt...

Takk for støtten! Alle sammen her inne!

[Gjest tjikki]

Jeg tror at når foreldrene dine kunne kritisere deg og alt hva du gjorde, slapp de å se på seg selv. Jeg tror det er en måte å fjerne oppmerksomhet og misnøye om seg selv, ved å overføre den på andre.

Vi er mange som ikke har hatt de beste foreldre. Skriv et brev til dem og fortell dem hvor vondt det har gjort, hva som har såret deg, hva du hadde ønsket...men at du nå eventuellt tilgir dem eller at du kanskje en gang i fremtiden kan tilgi dem. Skriv ut alt det vonde. Brenn brevet eller ta vare på det. Eller legg asken av det på gravplassen deres. De har gjort deg urett, men kanskje hadde de ikke ressurser til å gjøre mer.

Jeg håper du får hjelp til å få overskudd med dine barn. Les bøker om barn og hva barn trenger så kanskje blir du litt mer motivert. Forsøk å gjøre noe morsomt sammen med dem hver dag. Enten det er å lese en bok, eller danse etter musikk i stua. Når man nærmer seg barna, får man mye igjen. Men hvis du holder avstand vil de kanskje kreve oppmerksomhet på en litt rampete måte.

Ta vare på deg selv. Tving deg til å kle deg ok, ta vare på utseendet. Forsøk å gå en tur hver dag. f.eks.

Jeg håper du søker hjelp på en eller annen måte, slik at du kan få et godt liv for deg og dine barn.

Livet har alltid noe godt i vente...!