Veldig deprimert / sosial angst

[Gjest 26 år gammel]

Hei, jeg har blitt utsatt for mye vondt i livet og går i behandling. Men behandlingen hjelper meg ingenting. Blir proppet full av piller som ikke gjør noe for meg. Mitt største problem er at jeg er ensom. Ser forholdsvis bra ut men er 26 og har aldri vært sammen med noen, den sosiale angsten gjør meg synlig nervøs i omgang med andre. Har blitt dratt med endel på fester, men selv om det er folk jeg burde kjenne forholdsvis godt blir jeg nervøs når jeg omgås dem. Resultatet blir at jeg sitter hjemme, har møtt 1 menneske på min egen alder siste måneden, en bekjent som hender stikker innom fordi han synes synd på meg, ellers har jeg kun hatt med foreldrene mine å gjøre.

Finnes det ingen hjelp for sånne som meg, så jeg kan komme ut av ensomheten? Jeg er faktisk ganske sosial og har behov for å snakke med folk. I dag har jeg gått og tenkt mye på selvmord igjen, ble litt bedre etter at jeg kom hjem til foreldrene mine etter å ha isolert meg helt i årevis og bodd for meg selv, men nå er ting som før, foreldrene mine er ikke nok.

Føler jeg henger etter alle andre, føler meg forferdelig gammel og skulle ønske at livet snart var slutt, men erfaringsmessig mht sosialt samvær er jeg vel som en 12-åring. Jeg er faktisk ganske smart, men angsten + mye baksnakking og dritt på skolen har knekt meg helt og gjort at karakterene mine fra skolen er elendige og jeg har ikke klart å holde på noen jobber. Fikk avslag på midlertidig ufør også.

Har vært innlagt men hater det livet, sykepleierne er sikkert greie men det blir ett slags profesjonellt forhold, jeg klarer ikke snakke om stort annet enn medisinering og si hei og hade til dem, har bare blitt satt på avdeling med pensjonister eller folk som er totalt ute og kjører og har ikke klart å opprette noe sosialt forhold til andre i liknende situasjoner.

Jeg har egentlig gitt opp men får prøve å holde ut noen år til for foreldrene mine sin skyld, jeg synes fryktelig synd på dem at de har fått meg som sønn og prøver å i det minste fremstille det som jeg har noen venner for at de ikke skal bekymre seg alt for mye, hvis jeg tar livet av meg som jeg har tenkt mange ganger så ville de blitt knust.

Finnes det ingen hjelp?

[Gjest anzuana]

Hei,

Jeg føler virkelig med deg. Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Vet ikke helt hva jeg skal skrive. Tenker at det sikkert er bedre å skrive noe enn å ikke skrive noe. Løsningen ligger i en selv. Forsøke å bli kvitt bitterheten sin. Uansett årsaksforhold så gjelder de samme mekanismer. Livet er ofte "urettferdig", samtidig som en ikke kan bruke det som noen hvilepute. Javel - hvis ditt og datt skjedde, så må jeg tøre å se på AKKURAT hva som har skjedd, fortelle det til et annet menneske jeg stoler på. Å fortelle om sine hemmeligheter kan hjelpe på den sosiale angsten. Det er min erfaring.

Forresten så virket bare piller hemmende på meg og min utvikling. Jeg ble ikke tatt på alvor i psykiatrien. Ingen møtte meg der hvor jeg var. Jeg klandrer ingen, men bare konstaterer at slik var det. Det er svær inkompetanse og en etter mitt syn overdrevet biologisk/kjemisk tilnærmning til de psykiske problemer. Dessuten sys det for mye puter under armene på psykisk syke.

Selv om livet har vært "urettferdig" med en, er det en selv som må endre mønstre og gjennomleve de følelsesmessig tunge endringene. Det hjelper lite å dynge ned vonde følelser med piller - det fører en bare lenger inn i faenskapet.

Hvis du vil dele flere erfaringer med meg kan du maile meg på [email protected] - jeg deler gjerne mine erfaringer!

Lykke til

Mvh

[Gjest tjohooo]

Finnes det ingen støttegrupper med likesinnede i? Er mange som har det sånn.

[Gjest syple]

Finnes kanskje et dagtilbud der du bor? forsøkt å tilbringe tid på et dagsenter e.l.?

[Gjest sosial fobi]

Vet de har startet selvhjelsgrupper for de med sosial fobi i Oslo, Mental helse. Nå vet jo ikke jeg om du bor der da, man kanskje har de det der hvor du bor også eller du kan prøve å starte på eget initiativ. Angstringen er også et alternativ. Du finner dem på nettet. Se også et innlegg lenger opp her hvor det står om selvhjelsgruppene til Mental helse. Lykke til! Er i samme situasjon og har vært alt for mye alene. Nå har jeg begynt i selvhjelpsgruppe for sosial fobi og det virker bra så langt. Ikke gi opp. Det er ikke meningen at du skal ordne opp i dette alene. Søk psykologhjelp i tillegg hvis du føler at du trenger det. Det kan også hjelpe.