Jeg vil dø på en fin måte. Gutt 10 år

[Gjest Mona]

Jeg skriver til deg fordi jeg er bekymret for min sønn.Jeg kaller ham Truls. Truls er 10 år.Vi,foreldrene hans,har vært gift i 14 år.Han har en storesøster på 12 år og en lillesøster på 4 år.Forholdet med hans storesøster er preget av en del krangel.De krangler om bagateller.Storesøster har mange venninner og er ei populær jente på skolen. Truls har hele tiden slitt med å få venner.Han trives best med jenter og liker å leke rolige leker som bygge lego, snekre osv.Han er med i speidern og spiller klarinett.

Jeg har vært veldig aktiv i forhold til barna.Når de begynte i speidern ble jeg etterhvert med som speiderleder.Jeg har vært mye på tur med barna mine.Vi har teltet sammen, gått turer i skogen, vært på besøk hos venner osv.Far er sjelden med. Han har ikke tid. Truls har nå begynt å gi tydelig uttrykk for at han vil ikke være med hvis ikke far er med.Far er en veldig snill far, men han arbeider alltid med noe hjemme og har ikke tid.Far mener at det viktigste er at han er tilgjengelig og det er han selv om han snekrer på huset eller hva han nå gjør.

Truls liker ikke kroppskontakt.Han vil aldri i verden innrømme at han tar feil.Han gjør IKKE noe galt.

I fjor sommer fikk jeg kreft.Jeg ble operert to ganger og måtte gjennom cellegift og stråling.Truls ville ikke snakke om det.Han distanserte seg.Samtidig fikk jeg lurt litt ut av ham og det var spørsmål som; Er kreft smittsomt? o.a.

Før jeg ble syk og nå etterpå kan han bli veldig sint. Da skal han drepe seg sier han og raser inn på rommet.

Grunnen til overskriften på dette innlegget er at jeg fant en bok han hadde skrevet i og der sto det: Jeg hater livet.Mamma dytter, pappa skriker, storesøster sier at jeg er en drittunge, fetter sier at jeg er en drittunge.Jeg skal slutte å spise, jeg skal ikke drikke....... til slutt står det: Jeg vil dø på en fin måte.

Han vet ikke at vi har lest dette.Vi tør ikke prate med ham om det.

Det jeg ønsker å spørre deg om er: Bør vi gjøre noe med dette og i så fall hva?

Jeg er redd for at han skal bli dratt inn i BUP og få diagnoser og føle seg syk.Han har lav selvfølelse og jeg er redd for at dette skal forverre seg ved en eventuell behandling.

Jeg fikk en "vekker" i ferien. Far måtte reise hjem tidligere for å dra på jobb. Et mannlig familiemedlem tok seg av Truls slik at han fikk være med å snekre.Truls fikk skryt og han koste seg med å jobbe. Det ble en veldig positiv stund for ham og han ville være lenger hos slektningen.Flere ganger etterpå har Truls framhevet den stunden der.

Jeg føler at Truls sitt hovedproblem er hans far og forholdet dem i mellom.Faren mistet sin egen far da han var bare 13 år.Etter det isolerte han seg.Han tok var på moren og lillesøsteren og tok veldig ansvar for huset og dem.

Når jeg traff far hadde han ingen venner. Ungdomstiden brukte han på loftet, hos mor, til å lese bøker. En periode bodde han for seg selv.Jeg var hans første kjæreste og da var han passert 30 år. Han hadde aldri vært ute på noen form for ungdomsarrangementer.For han hadde livet vært jobben og mekking av en sportsbil + moren.Jeg føler at han ikke kommer videre i livet og at dette nå begynner å gå utover sønnen vår på 10 år og resten av familien. Når vi krangler så dreier det seg om prioritering av tid.Jeg vil dra på turer med ungene og nyte livet, men far har ikke tid........ Iflg. ham skjønner jeg ingenting. Jeg skjønner ham men livet er da mer enn jobbing.Han har også ansvar for barna sine.Far legger unger og ordner slik sett, men vi trenger da positiv tid sammen?

Løsningen sitter jeg til syvende og sist med selv, men jeg trenger noen innspill. Håper du kan være til hjelp. Jeg er redd for at sønnen min en dag tar livet sitt.

[AnneLill]

Du sier det jo egentlig selv. Gutten trenger faren sin!!! Kan nok være at det er pappaen som trenger hjelp og ikke sønnen. De to kan jo være sammen uten å dra på tur. Sønnen din kan jo feks hjelpe til med arbeid som må gjøres hjemme også. Gutter har jo ofte fedre som forbilder, og liker å få hjelpe til med "mannfolkarbeid"

Nå er jo ikke jeg noen ekspert på dette, men det er jo bare et forslag.

Ellers er jo alltid helsestasjonen et fint sted å begynne hvis man trenger profesjonell hjelp. Sønnen min hadde skolevegring og vi fikk hjelp via helsestasjonen og bup uten at de i det heletatt snakket med ungen. Vi foreldre fikk råd og veiledning og kom oss igjennom det uten å sykeliggjøre barnet.

[Åsemor]

Jeg syns absolutt ikke du skal være redd for at gutten får utredning hos BuP, kanskje du heller skulle pushe litt på?

[jeremy1365380731]

kjære mona,

skjønner at du har det tøft...

tror ikke det er uvanlig at enkelte barn kan ha det vanskelig i den alderen, gutten din nærmer seg pubertet og kanskje er han veldig følsom og tenker mye. jeg var slik i den alderen og kunne være mye nedfor med mange, rare tanker.råd: fylle tankene hans med ting han er interessert i; kanskje lese bøker for han (eller han kan lese selv) om emner eller gode historier. kunnskap gir jo som kjen selvtillit, hvis han ikke er veldig sosial type. I tillegg tenker jeg når jeg leser hva du skriver at kanskje du kan fortelle ham om fars opplevelser i oppveksten (hvis han ikke vet det) så kanskje han kan forstå at far ble voksen for tidlig o har vanskeligheter med å gi akkurat det din sønn trenger. selv om han er glad i han. når jeg vokste opp hadde jeg en venninne som ikke var så populær i skolen, men nå når hun er voksen misunner jeg hennes liv. alle har vi våre perioder som vi lyser.

ønsker deg lykke til! lisa

[Lurveline]

Jeg synes dere skulle tatt kontakt med en familierådgiver.

[Gjest lykke til!]

Kjære deg!

Det finnes dessverre ingen enkel løsning på noe sånt, Først og fremst vil jeg råde dere til å ta kontakt med bup, de sitter med en enorm kompetanse når det gjelder barn. Har selv i yngre år fått hjelp der. Jeg oppfattet ikke deres behandlingsmåte som diagonseorientert. Tvert i mot faktisk.

Har ikke tenkt til å analysere alt det du skriver opp og ned, men det er tydelig at far bør få "hull på byllen" få snakket ut om ting, Nå får han sikkert utløp for følelser gjennom å jobbe, men ved å velge den løsningen lukker man de rundt seg, de får ikke tatt del i hans tanker og følelser.

Truls er nok en normal gutt som sitter og funderer mye. Han kunne nok ha godt av å få snakket med noen utenfor, Få svar på ting han kanskje lurer på. Jeg tenkte umiddelbart at han er redd. Redd for å miste mamma gjennom sykdom, redd for å miste sin egen far slik hans far igjen gjorde. Men for all del, det kan være alt mulig rart som rører seg oppe i hodet på en tiåring.

Ta kontakt med hjelpeapparatet, og gjerne bup. Det trenger ikke bety noen langvarig behandling, men noen ganger kan det være greit å få noen til å se ting helt utenifra. Og som nevnt, de er rådyktige på barn!

Lykke til uansett hva du velger!

[Gjest nicksie]

"Jeg hater livet.Mamma dytter, pappa skriker, storesøster sier at jeg er en drittunge, fetter sier at jeg er en drittunge.Jeg skal slutte å spise, jeg skal ikke drikke....... Jeg vil dø på en fin måte."

Dette er sterke og alvorlige ord fra en gutt på 10 år. Med "jeg hater livet" gir dte klart uttrykk for en gutt som ikke er fornøyd med tilværelsen.

Du sier han ikke vet at dere har lest dette. Det er ok. Han vil sikkert ikke like at noen tyvleser i hans provate papirer/dagbøker.

Men hva med å sette dere ned alle sammen en kveld. La han være midtpunktet, gi han positiv oppmerksomhet (slik den slektningen gjorde), snakk om løst og fast og så spør forsiktig om hva han tenker om livet og hvordan han har det.

At dere kan ha en åpenhet og dialog i familien omkring han og hvordan han har det er viktig.

Det er ikke usannsynlig at han kan ha blitt veldig skremt da hans nærmeste (du), fikk kreft. At han har stengt mye inne. Og gått og grublet for seg selv.

Denne utilfredsheten med livet kan også være mye relatert til at han føler seg verdiløs, på linje med et null. Det virker som han higer etter å bli møtt slik den slektningen så han. At han ønsker å få utfolde seg sammen med en (mannlig?) voksen, og få honnør for det han gjør.

Muligens savner han mest av alt en far som har tid til å se. En far som ikke gjør alt annet med hus og andre ting, alt annet enn enn med han. Når far står og snekrer, er han jo ikke tilgjenglig på noen annen måte enn at han er "i området". Når faren er oppslukt av å arbeide, blir det jo opp til sønnen å "vekke" faren opp fra snekkersakene og prøve å få kontakt. Det blir et initiativ som går for mye èn vei - fra barn til voksen. Far burde innse at han må ta seg tid til gutten sammen med dere. Særlig nå som dere har sett hva han har skrevet, forstår han vel at det ikke er nok slik han mener han er tilgjenglig i dag? Spør sønnen deres om det er noe han har lyst å finne på og bli med på det, eller kom med forslag og hør hva han vil. Det er viktig at dere alle stiller opp her.

Om gutten ikke åpner seg opp for dere, bør dere gå til det skritt og fortelle at dere har lest det han skrev, og ble bekymret for ham. Si dere er glad i ham og at dere ønsker at dere alle skal ha det "godt inni seg" igjen. Dere skjønner sikkert at dere ikke har kompetanse til å håndtere dette alene. Nå virker det som om diagnosefrykten deres (din) står o veien for at sønnen deres skal får profesjonell bistand. Da du fikk kreft, ble du sikkert veldig lei deg, men du er sikkert også glad for at det på tross av ble diagnostisert slik at du kunne få god hjelp og behandling slik at du kunne bli frisk igjen. På samme måte vil det være med sønnen din. Kanskje vil du reagere med frykt, frykt for hva ev. en barnepsykiater eller barnepsykolog "finner" hos sønnen din. Men tenk da på at sønnen din da vil få rett behandling til det han sliter med. Hans lave selvtillit m.m. vil ikke bli verre i terapi. Snarere vil den kunne bedres! Her kan han kanskje få møte en som "slektningen", og i tillegg en som er "bare hans". Om det burde også være mulig å kunne søke om å få en mannlig barnepsykolog. Kanskje ville han ha godt av nettopp å tilbringe tid med noe a la en farsfur. En som kan gi han oppmuntring, støtte og hjelp, en som han kan deler både vonde og gode tanker med. En som forstår, og som alltid har tid og er der til oppsatte tider.

Det viktigste er at dere alle gjør det dere kan for sønnen deres nå. For han har tydeligvis for mye å bale med, som er vondt på egen hånd og som gjør at han ikke føler livet er verdt å leve.

[PieLill]

kjære mona,

skjønner at du har det tøft...

tror ikke det er uvanlig at enkelte barn kan ha det vanskelig i den alderen, gutten din nærmer seg pubertet og kanskje er han veldig følsom og tenker mye. jeg var slik i den alderen og kunne være mye nedfor med mange, rare tanker.råd: fylle tankene hans med ting han er interessert i; kanskje lese bøker for han (eller han kan lese selv) om emner eller gode historier. kunnskap gir jo som kjen selvtillit, hvis han ikke er veldig sosial type. I tillegg tenker jeg når jeg leser hva du skriver at kanskje du kan fortelle ham om fars opplevelser i oppveksten (hvis han ikke vet det) så kanskje han kan forstå at far ble voksen for tidlig o har vanskeligheter med å gi akkurat det din sønn trenger. selv om han er glad i han. når jeg vokste opp hadde jeg en venninne som ikke var så populær i skolen, men nå når hun er voksen misunner jeg hennes liv. alle har vi våre perioder som vi lyser.

ønsker deg lykke til! lisa

"I tillegg tenker jeg når jeg leser hva du skriver at kanskje du kan fortelle ham om fars opplevelser i oppveksten (hvis han ikke vet det) så kanskje han kan forstå at far ble voksen for tidlig o har vanskeligheter med å gi akkurat det din sønn trenger."

Tror kanskje ikke akkurat dette er så lurt. Det kommer for nært opp mot å la en tiåring bære en voksens anvsar og byrder. En 10-åring trenger en far som ser barnets behov. Ikke et krav om å se fars behov. Det kan gi gutten en følelse av å ikke ha rett til å ønske seg kontakten med faren.

mvh

[PieLill]

Får inntrykk av at hovedproblemet er at gutten trenger å få en mer delaktig og oppmuntrende far.

Skal jeg si det litt forenklet og kynsik betyr det enten at faren må legge om kursen. Der kan du være en oppmuntrer og støttespiller. Men som mor kan du ikke gjøre den jobben. Det er opp til faren.

Det andre alternativet er å prøve å skaffe sønnen din noe av det han savner fra faren fra andre mannspersoner. Støttekontakt, onkler, grepa naboer, et eller annet.

Slik du beskriver det er det ikke usansynlig at faren kommer til å miste en del av kontakten med sin sønn om han ikke er villig til å forandre på noe. Det blir et tap for begge parter. Andre gode trygge mannspersoner kan kanskje kunne kompensere en del for din sønn.

Håper dere kan finne løsninger som gjør ting bedre for alle i familien.

mvh

[jeremy1365380731]

"I tillegg tenker jeg når jeg leser hva du skriver at kanskje du kan fortelle ham om fars opplevelser i oppveksten (hvis han ikke vet det) så kanskje han kan forstå at far ble voksen for tidlig o har vanskeligheter med å gi akkurat det din sønn trenger."

Tror kanskje ikke akkurat dette er så lurt. Det kommer for nært opp mot å la en tiåring bære en voksens anvsar og byrder. En 10-åring trenger en far som ser barnets behov. Ikke et krav om å se fars behov. Det kan gi gutten en følelse av å ikke ha rett til å ønske seg kontakten med faren.

mvh

forstår hva du mener, pieLill, men mener likevel at et barn kan forstå mer en vi kanskje tror, og hvis ikke det er mulig for far å gi gutten det han trenger, så tror jeg det hjelper at han kan få mulighet til å forstå ved en forklaring. da kan han mestre situasjonen bedre. istedenfor å ikke få muligheten til å forstå, da kan han jo forme sitt (hva som helst) eget bilde i hodet sitt...

[Gjest gomle]

Jeg synes du skal ta kontakt med familierådgiver eller BUP eller noe, og legge fram saken for dem. Kanskje det hjelper om bare du går til "behandling" en stund, eventuelt sammen med far. Siden du er redd for å trekke sønnen din inn i det. Kanskje kan dere får forklaringer og råd likevel. Du forklarere situasjonen godt, og kan sikkert forklare det samme til fagfolk. Lykke til!

[PieLill]

forstår hva du mener, pieLill, men mener likevel at et barn kan forstå mer en vi kanskje tror, og hvis ikke det er mulig for far å gi gutten det han trenger, så tror jeg det hjelper at han kan få mulighet til å forstå ved en forklaring. da kan han mestre situasjonen bedre. istedenfor å ikke få muligheten til å forstå, da kan han jo forme sitt (hva som helst) eget bilde i hodet sitt...

Det er ikke snakk om hva et barn kan forstå, men hvilke byrder man kan legge på et lite barn.

Kan virkelig ikke far forandre seg? Skal man ta fra et barn retten til å ønske, håpe og kreve?

Jeg tror en tiåring er for liten til å bære byrden ved sine foreldres traumer. Det kan fort føre til en selvutslettende adferd i forhold til faren. Når gutten blir eldre (midten til slutten av tenårene) kan det være på sin plass.

mvh

[Gjest Mona]

Får inntrykk av at hovedproblemet er at gutten trenger å få en mer delaktig og oppmuntrende far.

Skal jeg si det litt forenklet og kynsik betyr det enten at faren må legge om kursen. Der kan du være en oppmuntrer og støttespiller. Men som mor kan du ikke gjøre den jobben. Det er opp til faren.

Det andre alternativet er å prøve å skaffe sønnen din noe av det han savner fra faren fra andre mannspersoner. Støttekontakt, onkler, grepa naboer, et eller annet.

Slik du beskriver det er det ikke usansynlig at faren kommer til å miste en del av kontakten med sin sønn om han ikke er villig til å forandre på noe. Det blir et tap for begge parter. Andre gode trygge mannspersoner kan kanskje kunne kompensere en del for din sønn.

Håper dere kan finne løsninger som gjør ting bedre for alle i familien.

mvh

Ja, helt riktig som du skriver.

Han trenger en mer positiv og delaktig far.Jeg har jobbet med far om det i det meste av guttens liv, men jeg innser at jeg ikke klarer det. Det jeg klarer er å få han til å gjøre noe med sønnen innimellom. Etter jeg ble syk i fjor har han vært flinkere, men nå som jeg er frisk er alt opp til meg igjen.Når jeg var syk var det jeg som presset på far for at han skulle gjøre noe med sin sønn......

[soleil]

Ja, helt riktig som du skriver.

Han trenger en mer positiv og delaktig far.Jeg har jobbet med far om det i det meste av guttens liv, men jeg innser at jeg ikke klarer det. Det jeg klarer er å få han til å gjøre noe med sønnen innimellom. Etter jeg ble syk i fjor har han vært flinkere, men nå som jeg er frisk er alt opp til meg igjen.Når jeg var syk var det jeg som presset på far for at han skulle gjøre noe med sin sønn......

Faren må snekre mye osv. Kan ikke gutten få være med og hjelpe til litt i slike tilfeller? Da kan de liksom være litt mannfolk sammen?

[Gjest Mona]

Du sier det jo egentlig selv. Gutten trenger faren sin!!! Kan nok være at det er pappaen som trenger hjelp og ikke sønnen. De to kan jo være sammen uten å dra på tur. Sønnen din kan jo feks hjelpe til med arbeid som må gjøres hjemme også. Gutter har jo ofte fedre som forbilder, og liker å få hjelpe til med "mannfolkarbeid"

Nå er jo ikke jeg noen ekspert på dette, men det er jo bare et forslag.

Ellers er jo alltid helsestasjonen et fint sted å begynne hvis man trenger profesjonell hjelp. Sønnen min hadde skolevegring og vi fikk hjelp via helsestasjonen og bup uten at de i det heletatt snakket med ungen. Vi foreldre fikk råd og veiledning og kom oss igjennom det uten å sykeliggjøre barnet.

Tusen takk for mange flotte tanker. Mye av det dere foreslår har jeg prøvd. Jeg har brukt å ta ham med på tur, for det elsker han, og prøvd å snakke med ham mens vi har hvilt.Det har hjulpet. Jeg tror at hvis vi skulle sette oss ned og snakke hele familien så ville han reagere med sinne. Han vil på en måte ha oppmerksomhet som skryt også videre, men på mange måter vil han ikke ha oppmerksomhet.Han er veldig følsom for kritikk.I klassen på skolen har han status som veldig flink og det er han. Læreren har problemer med å gi ham oppgaver fordi han ligger et hode foran de andre i matematikk.Ellers så er han veldig vitebegjærlig og kan mye om naturen. Det er fordi jeg har vært mye med barna mine i naturen og han spør mye og jeg svarer. Det ikke jeg vet finner vi i f.eks. leksikon.

Feilen er at alt har vært gjennom meg og jeg ser at det er bra men ikke nå lenger.

Da vi dro hjemover fra våre slektninger, som jeg nevnte tidligere,så begynte han å snakke om at han gjerne skulle vært mer sammen med slektningen vår.Jeg spurte ham da: Hvorfor er han så viktig for deg? Da svarer Truls: Jammen mamma du vet han er mann ..... og så jeg er gutt, ikke sant ? På en så flott måte sa han akkurat det som jeg har mast om med faren i sååå mange år. Jeg har aldri mast om dette når Truls har hørt det. Og det er fordi jeg ikke vil gi han et problem. Nå er han så stor at han er opptatt av det selv.

Jeg innser at jeg blir selvfølgelig veldig subjektiv i framstillingen av problemet overfor forumet.Så det kan være ting her som ikke jeg helt ser.

Jeg vil ikke nevne fars problem for sønnen min. Det er et voksenproblem. Livet er komplisert nok fra før. I dag har han, storesøster og jeg ryddet masse plank ut av ei bod. Vi har svettet og jobbet og de har fått masse skryt. De var flinke. Truls koste seg.Vi skal lage hønsehus der.Jeg har vært på faren i det siste og mast på at dette kan bli et prosjekt som de to kan ha sammen og at far kan gi Truls ansvar og vise at han stoler på at Truls klarer dette.Så må han få masse skryt av hva han har klart.Dette vil han vokse på. Så får jeg pushe på far, kjenner jeg ham rett, slik at Truls blir dratt med så lenge han vil det.

Ang. BUP så er jeg mer åpen for det etter hva dere skriver. Mulig jeg skal snakke med helsesøster og høre hva hun mener. Hun kan jo litt om hva som er normalt når man er 10 år og hva som ikke er normalt.