Hvordan takle emosjonelt ustabile (psykotiske?) personer?

[Vifsla]

Hei!

Jeg er en kvinne som er sammen med en fraskilt mann som har 2 barn fra tidligere ekteskap, så har vi et barn sammen. Jeg sliter veldig med å takle min samboers ex kone, og hennes emosjonelle svingninger, og håper at noen kan hjelpe meg med tips til hvordan man kan takle en slik situasjon.

Hun varierer mellom å være veldig hyggelig, til å være direkte onskapsfull. Hun prater masse stygt om oss til barna, og tar opp alle de konfliktene vi har med henne med dem også, der hun selvfølgelig legger fram saken slik at hun framstår bra og vi dårlig. Hun tar også opp konflikter hun har med andre voksne med barna. Dette mener vi at ikke er rett.

Hvis min samboer kommer med kritikk av henne så blir hun helt "gal", slenger på røret i telefonen, ringer tilbake flere ganger og kjefter og roper i telefonen, de mest utroligste ting, hun kan til og med finne på å ringe moren til samboeren min og skjelle henne også ut. Hun har ingen venner heller over lang tid, hun kommer i konflikt med dem også før eller siden. Blir også uvenner med naboer, folk hun har jobbet sammen med og hennes egen familie. Hun lyver også lett, og glemmer det like fort etterpå. Noen ganger så er det som at de "situasjonene" som har vært ikke har skjedd i hennes hode.

Jeg bruker ikke å ta telefonen når hun ringer lengre, etter at hun skjellte meg ut en gang for en bagatell. Og da hadde hun ringt og terrorisert oss så mye i den perioden, at det "sprakk" litt for meg. Så jeg følte i ettertid at jeg senket meg litt ned på hennes nivå, fordi jeg kallte henne for en psykopat og sa at hun måtte få hjelp. Var nok lit emosjonelt ustabil akkurat da selv også, tror det var litt fordi at det var rett etter fødselen av mitt barn. Dette har jeg angret mye på i ettertid, men også så blir man helt maktesløs, hva skal man si til alle løgnene og truslene. Kan noen hjelpe meg?

I enkelte "lyse" øyeblikk så innser hun at hun er vanskelig, og kan be om unnskyldning, men det kan se ut som at det bare er når hun vil oppnå noe litt senere. F.eks. at vi skal bytte på hvem som skal ha ungene en bestemt helg o.l.

Hun har visstnok gått til psykolog i åresvis, hatt en vanskelig barndom, så det er vel egentlig veldig synd i henne.Men hvorfor må sånne personer la det gå ut over alle andre? Er det noe man kan gjøre?

(Jeg kunne ha skrevet om denne saken i evigheter med episoder om hva hun har gjort, har nå forsøkt å fått med det viktigeste)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hun kan ikke forandres.

Resepten er: Minst mulig kontakt.

(åpne det tversgående hodehullet - la det hun sier gå inn det ene øret og ut det andre)

[Vifsla]

Hun kan ikke forandres.

Resepten er: Minst mulig kontakt.

(åpne det tversgående hodehullet - la det hun sier gå inn det ene øret og ut det andre)

Takk for ditt svar. Vi har jo minst mulig kontakt med henne, men av og til så må man ha kontakt pga ungene. Problemet er kanskje også at vi er litt redde for hva hun kan være i stand til å gjøre. F.eks. så når min samboer gikk fra henne, så annmeldte hun han til barnevernet for misbruk av barna for å hevne seg. Dette var selvfølgelig svært traumatisk for min samboer, selv om det ble bevist på alle måter at barna ikke var misbrukt. Hun unnskylder dette med at hun trodde det hadde skjedd. Men jeg synes at det er rart at hun etterpå ønsket delt barneomsorg med en far som hun trodde var en som misbruker barn. Mao: Hevn.

Det er også flere andre ting hun har gjort for å "straffe" han eller oss, som er veldig ubehaglige.

Men det er vel bare å knipe igjen øynene og ørene, og leve med dette? Føler bare at det er så urettferdig at enkelte skal kunne gå rundt å behandle folk på denne måten.

Sukk...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for ditt svar. Vi har jo minst mulig kontakt med henne, men av og til så må man ha kontakt pga ungene. Problemet er kanskje også at vi er litt redde for hva hun kan være i stand til å gjøre. F.eks. så når min samboer gikk fra henne, så annmeldte hun han til barnevernet for misbruk av barna for å hevne seg. Dette var selvfølgelig svært traumatisk for min samboer, selv om det ble bevist på alle måter at barna ikke var misbrukt. Hun unnskylder dette med at hun trodde det hadde skjedd. Men jeg synes at det er rart at hun etterpå ønsket delt barneomsorg med en far som hun trodde var en som misbruker barn. Mao: Hevn.

Det er også flere andre ting hun har gjort for å "straffe" han eller oss, som er veldig ubehaglige.

Men det er vel bare å knipe igjen øynene og ørene, og leve med dette? Føler bare at det er så urettferdig at enkelte skal kunne gå rundt å behandle folk på denne måten.

Sukk...

Men skal hun ha omsorg for barna?

Er dette en sak for barnevernet?

[Vifsla]

Men skal hun ha omsorg for barna?

Er dette en sak for barnevernet?

Jeg vet ikke. Dette er en vanskelig sak, for hun elsker jo ungene sine veldig høyt og de er også veldig glad i henne. Det kan virke på en måte som at de eneste hun har virkelig empati for er dem, men av og til i en sykelig grad. Duller med dem hele tiden, prater nesten babyspråk til dem enkelte ganger (de er 11 år!)Hun er også livende redd for at ungene skal bli satt utenfor, ikke ha de samme tingene som andre unger osv. (Jeg tror dette bunner i hennes egen barndom) Hun synes konstant synd i ungene og gir dem stortsett det de vil ha. Holder mange ganger ungene borte fra skolen selv om de ikke er særlig syke. Men av og til så sprekker hun til dem også, når hun har latt seg "tyne" av dem for lenge. Også blir hun vanvittig sint. Men etterpå så får hun dårlig samvittighet og overøser dem med kjærlighet og gaver igjen. Ungene sier også at det er veldig mye krangling mellom henne og hennes nåværende mann. De skulle ha skilltes flere ganger, men holder nå enda i lag.

[Gjest sisterKlister]

Hun kan ikke forandres.

Resepten er: Minst mulig kontakt.

(åpne det tversgående hodehullet - la det hun sier gå inn det ene øret og ut det andre)

Gjør du det? Hvordan forholder man seg som pleier til en slik person? Som tar hele hånda om han får lillefingeren. Grenser er vel viktig, men hva svarer man når man ikke er så heldig å ha noen retningslinjer som vedkommende selv har skrevet under på, å klamre seg til?