Strekker ikke til

[Gjest Snoopy83]

Er så ensom... klarer ikke få noen å snakke med... er noe med meg som gjør at folk skyr meg... de er vanligvis hyggelige, men liker meg ikke fordet...

Skulle ønske jeg var like morsom og hyggelig å prate med som alle andre er.

Prøver å være interessert i de andre, men det hjelper ikke det... på blink er det ingen som viser interesse... eller det var en jente da, men hun sluttet plutselig å skrive... lurer på hva jeg sa jeg...

Kanskje det er det at jeg er så desperat som er noe av feilen... folk liker ikke folk som liker alle, liksom... eller er jo ikke alle jeg liker da, men... de fleste...

Skulle ønske jeg traff noen jeg kunne være med hele tiden... så hadde jeg kanskje sluttet å spise så mye snop og...

Vet ikke om jeg er ensom eller om jeg bare kjeder meg jeg... men er jo ingen som er tvunget til å lese dette...

[frosken]

Synes det var ok å lese innlegget ditt:-)

Sannsynligvis har du litt rett i at dersom man er for "desperat" etter kontakt, så kan det føre til at andre trekker seg litt bort. Ikke fordi de misliker deg, men fordi det kjennes litt krevende ut å bli altfor viktig for en annen person. Hvorvidt dette gjelder for deg konkret vet jeg ikke, for kanskje er du bare altfor følsom og på vakt mht hva andre tenker og føler i forhold til deg?

Kanskje det kan være ok for deg å skrive litt mer om deg selv og på hvilken måte du forsøker å komme i kontakt med andre?

[Gjest Snoopy83]

Synes det var ok å lese innlegget ditt:-)

Sannsynligvis har du litt rett i at dersom man er for "desperat" etter kontakt, så kan det føre til at andre trekker seg litt bort. Ikke fordi de misliker deg, men fordi det kjennes litt krevende ut å bli altfor viktig for en annen person. Hvorvidt dette gjelder for deg konkret vet jeg ikke, for kanskje er du bare altfor følsom og på vakt mht hva andre tenker og føler i forhold til deg?

Kanskje det kan være ok for deg å skrive litt mer om deg selv og på hvilken måte du forsøker å komme i kontakt med andre?

Takk for svaret, frosken! Kjempehyggelig

Syns det er veldig vanskelig å reflektere omkring meg selv og hvordan jeg forsøker å ta kontakt med folk. Har ikke så mye selvinnsikt...

For det første tar jeg ikke kontakt med folk utenom gjennom internett. Det fikser jeg ikke. Grunnen til det er ikke at jeg ikke tørr snakke til dem, men at jeg føler de ikke liker meg og vil at jeg skal gå.

Denne følelsen er mye mindre når det gjelder internett, der får jeg snakket litt med folk... og har det gøy til tider:)

Men jeg føler at det begrenser seg... alle mister interessen før eller senere... om jeg avstrenger meg for å si masse hyggelig på blink, får jeg jo hyggelige svar tilbake, men føler ikke at det er noen som er interessert i meg, de er bare høflige fordi de "må"....

Etterhvert begynner de å svare kort og litt småsurt. Da gir jeg meg... det er jo et tegn på at de ikke vil ha mer kontakt, at de ikke er interesserte...

Når jeg først tar kontakt med noen, prøver jeg å finne på noe morsomt og hyggelig å si. Eller noe "smart". Bare fordi det da er størst sjanse for at jeg får respons. Vet ikke om dette er fornuftig jeg... antar det...

Jeg vet ikke helt hva slags personlighet jeg har jeg... psykiateren min sier jeg er veldig selvkritisk... også liker jeg ikke aggressive/voldsomme menn... kan som regel se det på trynet dems om de er av denne sorten menneske:)

Nei dette var veldig vanskelig... ikke fordi jeg ikke liker å snakke om meg selv (selvsagt), men fordi jeg ikke har noen gode svar. Kanskje det virkelig ER det som er problemet da... at jeg ikke er opptatt av de andre, ikke _egentlig_, men kun av meg selv... at jeg er oppmerksomhetssyk istedet for å være ensom.

Kanskje det rett og slett ikke er plass til meg her.

[Gjest tjohooo]

Takk for svaret, frosken! Kjempehyggelig

Syns det er veldig vanskelig å reflektere omkring meg selv og hvordan jeg forsøker å ta kontakt med folk. Har ikke så mye selvinnsikt...

For det første tar jeg ikke kontakt med folk utenom gjennom internett. Det fikser jeg ikke. Grunnen til det er ikke at jeg ikke tørr snakke til dem, men at jeg føler de ikke liker meg og vil at jeg skal gå.

Denne følelsen er mye mindre når det gjelder internett, der får jeg snakket litt med folk... og har det gøy til tider:)

Men jeg føler at det begrenser seg... alle mister interessen før eller senere... om jeg avstrenger meg for å si masse hyggelig på blink, får jeg jo hyggelige svar tilbake, men føler ikke at det er noen som er interessert i meg, de er bare høflige fordi de "må"....

Etterhvert begynner de å svare kort og litt småsurt. Da gir jeg meg... det er jo et tegn på at de ikke vil ha mer kontakt, at de ikke er interesserte...

Når jeg først tar kontakt med noen, prøver jeg å finne på noe morsomt og hyggelig å si. Eller noe "smart". Bare fordi det da er størst sjanse for at jeg får respons. Vet ikke om dette er fornuftig jeg... antar det...

Jeg vet ikke helt hva slags personlighet jeg har jeg... psykiateren min sier jeg er veldig selvkritisk... også liker jeg ikke aggressive/voldsomme menn... kan som regel se det på trynet dems om de er av denne sorten menneske:)

Nei dette var veldig vanskelig... ikke fordi jeg ikke liker å snakke om meg selv (selvsagt), men fordi jeg ikke har noen gode svar. Kanskje det virkelig ER det som er problemet da... at jeg ikke er opptatt av de andre, ikke _egentlig_, men kun av meg selv... at jeg er oppmerksomhetssyk istedet for å være ensom.

Kanskje det rett og slett ikke er plass til meg her.

Må bare smette inn en liten ting her

For det første så må jeg si at du er kjempeflink til å sette ord på ting, og vinkle dem på en potensiell konstruktiv måte

Det er begrenset hvor mye folk gidder å melde frem og tilbake med ukjente på internett, uten at det diskuteres noe interessant. Sånn er det bare. Det skal du ikke ta som en "avvisning" og som bevis på at det ikke er plass til deg.

Når man blir overfokusert på andre, det å få bekreftelser fra andre (leter etter negativ bekreftelse, drømmer på positiv), det å passe inn, og ser på seg selv med kritiske øyne oppi der igjen, blir det gjerne litt så man glemmer seg selv, paradoksalt nok. Du har behov for sosial kontakt og bekreftelse, som oss andre, ok. Men du har sikkert også behov for å utforske livet litt på andre områder. Fritidsinteresser, hente inn kunnskap, osv. Du vil både bli kjent med folk, du vil få mer å gi av deg selv, du vil bli tryggere på deg selv. En positiv liten spiral.

[Gjest tjohooo]

Det som er greia, er at vi andre kan ikke være mer enn bare oss selv. Vi kan ikke være menneske for to. Du må også ha noe å komme med, være en "person" om du skjønner hva jeg mener Når du blir for opptatt av å tekkes andre, glemmer du deg selv. Og det er da andre skygger banen.

På steder som Blink er det masse ensomme mennesker, og en del som ikke er seriøse i det hele tatt. Det er enkelt å trykke på "slett" knappen, og man tenker ikke akkurat at den andre blir såret av den grunn - det er jo bare for gøy, liksom. Når det i tillegg ikke er en interessant meldingsutveksling som foregår, er det nok desto lettere.

[Gjest Snoopy83]

Det som er greia, er at vi andre kan ikke være mer enn bare oss selv. Vi kan ikke være menneske for to. Du må også ha noe å komme med, være en "person" om du skjønner hva jeg mener Når du blir for opptatt av å tekkes andre, glemmer du deg selv. Og det er da andre skygger banen.

På steder som Blink er det masse ensomme mennesker, og en del som ikke er seriøse i det hele tatt. Det er enkelt å trykke på "slett" knappen, og man tenker ikke akkurat at den andre blir såret av den grunn - det er jo bare for gøy, liksom. Når det i tillegg ikke er en interessant meldingsutveksling som foregår, er det nok desto lettere.

Tror jeg skjønner hva du mener... at jeg ikke klarer å avgrense meg selv... har nemlig fått høre det, at jeg ikke har noen meninger eller ikke sier det jeg mener.

Tror kanskje det hadde gått vekk om jeg hadde fått grundig erfaring med at en oppnår større anerkjennelse om man strever mindre for å tekkes andre. Men er vel ikke så lett å gjøre noe med dette...

[Gjest Snoopy83]

Må bare smette inn en liten ting her

For det første så må jeg si at du er kjempeflink til å sette ord på ting, og vinkle dem på en potensiell konstruktiv måte

Det er begrenset hvor mye folk gidder å melde frem og tilbake med ukjente på internett, uten at det diskuteres noe interessant. Sånn er det bare. Det skal du ikke ta som en "avvisning" og som bevis på at det ikke er plass til deg.

Når man blir overfokusert på andre, det å få bekreftelser fra andre (leter etter negativ bekreftelse, drømmer på positiv), det å passe inn, og ser på seg selv med kritiske øyne oppi der igjen, blir det gjerne litt så man glemmer seg selv, paradoksalt nok. Du har behov for sosial kontakt og bekreftelse, som oss andre, ok. Men du har sikkert også behov for å utforske livet litt på andre områder. Fritidsinteresser, hente inn kunnskap, osv. Du vil både bli kjent med folk, du vil få mer å gi av deg selv, du vil bli tryggere på deg selv. En positiv liten spiral.

Takk for rosen:)

Du har sikkert rett i at den sosialiserina internett representerer er litt "sykeliggjørende"; at det er lett å få et galt bilde av seg selv og andre.

Men er så greit liksom, det er mye lettere å ta kontakt med folk der.

[Gjest tjohooo]

Takk for rosen:)

Du har sikkert rett i at den sosialiserina internett representerer er litt "sykeliggjørende"; at det er lett å få et galt bilde av seg selv og andre.

Men er så greit liksom, det er mye lettere å ta kontakt med folk der.

Ja, men det er jo synd at internett skal bli en substitutt for ansikt til ansikt-sosial omgang.

Studerer du kanskje sosiologi eller lignende? Du har ihvertfall hjernen på plass Har dere noe kollokvier eller lignende?

[Gjest tjohooo]

Tror jeg skjønner hva du mener... at jeg ikke klarer å avgrense meg selv... har nemlig fått høre det, at jeg ikke har noen meninger eller ikke sier det jeg mener.

Tror kanskje det hadde gått vekk om jeg hadde fått grundig erfaring med at en oppnår større anerkjennelse om man strever mindre for å tekkes andre. Men er vel ikke så lett å gjøre noe med dette...

Men det vil du kanskje ikke få før du nettopp finner deg selv og blir en "egen" person og lærer å like deg selv?

Du må jo ville det for å få det til...det kan jo være ganske ok i seg selv å merke at man er "sin egen person" med egne meninger og trygg på seg selv. Liker du deg selv bedre, og blir mer trygg, trenger du ikke lenger at alle andre liker deg, og da vil du også bli lettere å forholde seg til men veien dit kan nok være noe kronglete.

Du har jo en glimrende mulighet nå som du studerer og er inne i et nytt miljø. Kanskje er det ikke så mange som kjenner deg fra før, og da kan det kanskje være litt lettere å jobbe med seg selv?

[vetsj]

Takk for svaret, frosken! Kjempehyggelig

Syns det er veldig vanskelig å reflektere omkring meg selv og hvordan jeg forsøker å ta kontakt med folk. Har ikke så mye selvinnsikt...

For det første tar jeg ikke kontakt med folk utenom gjennom internett. Det fikser jeg ikke. Grunnen til det er ikke at jeg ikke tørr snakke til dem, men at jeg føler de ikke liker meg og vil at jeg skal gå.

Denne følelsen er mye mindre når det gjelder internett, der får jeg snakket litt med folk... og har det gøy til tider:)

Men jeg føler at det begrenser seg... alle mister interessen før eller senere... om jeg avstrenger meg for å si masse hyggelig på blink, får jeg jo hyggelige svar tilbake, men føler ikke at det er noen som er interessert i meg, de er bare høflige fordi de "må"....

Etterhvert begynner de å svare kort og litt småsurt. Da gir jeg meg... det er jo et tegn på at de ikke vil ha mer kontakt, at de ikke er interesserte...

Når jeg først tar kontakt med noen, prøver jeg å finne på noe morsomt og hyggelig å si. Eller noe "smart". Bare fordi det da er størst sjanse for at jeg får respons. Vet ikke om dette er fornuftig jeg... antar det...

Jeg vet ikke helt hva slags personlighet jeg har jeg... psykiateren min sier jeg er veldig selvkritisk... også liker jeg ikke aggressive/voldsomme menn... kan som regel se det på trynet dems om de er av denne sorten menneske:)

Nei dette var veldig vanskelig... ikke fordi jeg ikke liker å snakke om meg selv (selvsagt), men fordi jeg ikke har noen gode svar. Kanskje det virkelig ER det som er problemet da... at jeg ikke er opptatt av de andre, ikke _egentlig_, men kun av meg selv... at jeg er oppmerksomhetssyk istedet for å være ensom.

Kanskje det rett og slett ikke er plass til meg her.

Jeg og overanstrenger meg når jeg skal finne noe å si. Og jeg tar aldri kontakt med folk i real life. Bare når det er helt nødvendig. Og det gjør meg veldig ensom. Så jeg kjenner meg godt igjen i måten du beskriver deg selv. Det er sånn jeg er også. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme ut av det.

[Gjest selvbilde]

Tror jeg skjønner hva du mener... at jeg ikke klarer å avgrense meg selv... har nemlig fått høre det, at jeg ikke har noen meninger eller ikke sier det jeg mener.

Tror kanskje det hadde gått vekk om jeg hadde fått grundig erfaring med at en oppnår større anerkjennelse om man strever mindre for å tekkes andre. Men er vel ikke så lett å gjøre noe med dette...

Tror nok litt av problemet ditt ligger i at du er for opptatt av å tekkes andre. Selv har jeg også vært slik inntil jeg ble selvutslettende og deprimert. Poenget er at du må bli glad i deg selv nok til å både markere deg og vise deg fra din beste side slik at andre også vil like deg. Hvordan står det til med ditt selvbilde f.eks.? Begynn med å jobbe med selvbilde ditt og selvtilliten din. Lykke til!

[Gjest selvbilde]

Jeg og overanstrenger meg når jeg skal finne noe å si. Og jeg tar aldri kontakt med folk i real life. Bare når det er helt nødvendig. Og det gjør meg veldig ensom. Så jeg kjenner meg godt igjen i måten du beskriver deg selv. Det er sånn jeg er også. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme ut av det.

Kanskje dere har sosial angst og fobi? Mental helse har selvhjelpsgrupper for folk med sosial fobi og angstringen har selvhjelpsgruppe for de med angst. Kanskje noe å prøve evt. kontakte en psykolog?