Ikke snakk om det...

[Gjest Dyrekjøpt erfaring!]

Det har hvert en del diskusjoner om hvorvidt en skal snakke om traumatiske ting en har opplevd, eller om en skal la det være.

Har lyst å dele noen erfaringer om dette.

Har selv hvert utsatt for 2 voldtekter og 3 tilfeller av det jeg vil kalle overgrep. Dette skjedde da jeg var 16. Han som gjorde dette truet med å drepe meg hvis jeg ikke gjorde som han sa, eller hvis jeg fortalte det til noen. Jeg var pisseredd og satt på loftet med alle lysene av i flere måneder.

I ettertid ble jeg alvorlig deprimert. Jeg knakk helt sammen og hadde flere opphold inne på psykiatrisk.

Så en høst fant jeg ut at nå skulle jeg bli kvitt alt dette med overgrepene.

Jeg begynte å snakke om det. i detaljer. Jeg ble sykere og sykere. Mer og mer retraumatisert.

Ble lagt inn på psykiatrisk og hadde tett oppfølging. Jeg fortsatte å snakke om det som hadde skjedd. Jeg ble dårligere og dårligere og fikk etter to uker fotfølging på avdelingen.

Etter tre uker fant psykologen på avdelingen og psykiateren min ut at de skulle lukke saken helt. Etter det kom jeg meg ganske fort og to uker etter var jeg ute av avdelingen.

(Psykologen på avdelingen og psykiateren min har i ettertid beklaget at det gikk så langt før de stoppet det)

EN TING HAR JEG IALLEFALL FUNNET UT. JEG SNAKKER ALDRI MER OM OVERGREPENE!!

Har hatt ett par depressive perioder etter dette der tanker om overgrep har kommet frem. Men jeg har klart å si til meg selv at dette lar jeg være. Dette tåler jeg ikke.

Jeg har fortsatt kontakt med behandleren min. Ikke fast, men med oppfordring om å ta kontakt hvis jeg begynner å bli mye deprimert.

Jeg kan si at jeg sliter med å holde unna tanker om overgrep. Men noe mer nevner vi ikke den saken. Jeg tror det er best sånn...

[Gjest min erfaring]

Jeg tror at du kommer til å gå på en smell igjen om noen år fordi du gjemmer bort vonde følelser og tanker.

Selv har jeg holdt unna vonde følelser og tanker hele livet og gikk til slutt på en kjempe smell. Eneste måten jeg kan komme ut av det på er å snakke om noe av det og akseptere at det har skjedd og sånn er verden også må jeg lære å leve livet på nytt på en bedre måte.

[leda]

Jeg kan ikke være enig med deg at en ikke skal snakke om det. Jeg prøvde selv den teknikken i 25 år, og det resulterte i en gedigen smell. Nå har jeg jobbet med overgrepene i terapi en stund, og føler etter et år at jeg nå snart er i stand til å legge dem bak meg. Det har vært en smertefull prosess, men jeg er glad for den hjelpen jeg har fått.

Men det er vel ofte en risiko for en slags retraumatisering dersom en fokuserer for mye og for lenge på det som har vært. Det er viktig å finn den rette balansegangen her. For målet må vel være å gå videre i livet.

[Anniken79]

Hei! Jeg lot være å snakke om det i ti år, og ble plutselig veldig psyk. Begynte med selvskading og prøvde ta livet mitt. Nå når jeg har fått snakket om tingene og begynt å bearbeide dem er jeg mye bedre. Jeg har sluttet å skade meg selv. Jeg vil ikke lenger dø. Jeg er mye oftere glad, og jeg har faktisk fått en samboer. Tidligere har jeg flyktet hver gang det begynte å bli alvorlig. Så min erfaring er, til tross for at det har vært tøft og jeg mange ganger har angret på at jeg sa noe, at det har vært til utrolig stor hjelp for meg å snakke om og bearbeide overgrepene. Men har et stykke vei igjen å gå enda.... Ville bare dele min erfaring. Men det er ikke sikkert det er likt for alle. Kanskje hver og en må finne ut hva som er rett for en selv....

[Gjest overgrep]

Mulig dette er det beste for deg akkurat nå. Kanskje du ikke er psykisk klar og sterk nok til å snakke om overgrepene, men jeg tror likevel at du kanskje vil få problemer med kjærlighetslivet hvis du ikke får snakket deg gjennom problemene. Selv har jeg også vært utsatt for seksuelle overgrep, og jeg har utviklet sosial angst deribland angst for menn. Jeg har nå begynt i psykomotorisk behandling. Jeg sa på forhånd at jeg hadde sosial angst slik at hun skulle ta hensyn til det. Det vil jeg anbefale deg også. Særlig hvis du føler at du lever utenpå kroppen. Lykke til!