hvordan komme ut av selvmedlidenheten?

[Gjest Timari]

jeg føler at jeg ikke kommer noen vei lenger. Alt er håpløst. den gnisten og den stå-på holdningen jeg en gang hadde har forsvunnet. Jeg er selvdestruktiv og ser ingen vei ut av mørket lenger.Før pleide jeg å trøste meg med at folk faktisk hadde det værre en meg, men selv den går ikke lenger. Jeg har et kirurgisk problem som ikke lar seg løse og en DPS som overhodet ikke holder avtaler eller støtter meg. NOen behandler har jeg ikke utenom overlegen på DPS'en som jeg kanskje får time hos en gang i måneden hvis han har tid. Men det er ingen som bryr seg. Jeg er deprimert men vil ikke dø. jeg er fysisk syk men dør ikke der heller. Men livet mitt er bare tomt. Redd jeg vil gli inn i et evig mørke hvis jeg ikke får ræva i gir snart. Jeg studerer men klarer ikke å lese pensum eller skrive oppgaver.

Kan noen gi meg et spark i ræva?

[frosken]

Et lite spark først: Selv om du har det ille, så er det fortsatt mange som har det adskillig verre. Det pleier ikke å hjelpe at andre sier det til en, men dersom man selv klarer å innse dette faktum så hender det at selvmedlidenheten avtar noe.

Du skrev for noen dager siden at kirurgen hadde foreslått ny operasjon, men i dag sier du at problemet ikke kan løses. Hva er tilfellet? At de skal gjøre et nytt forsøk, eller at du har fått beskjed om at ingenting kan gjøres?

Du sier at du ikke har noen behandler bortsett fra overlegen på dps. Vet ikke helt om dette kan kalles å ikke ha noen behandler... Overlegene pleier jo inneha en del kompetanse, og det er vel ikke gitt at hyppige samtaler nødvendigvis er det som bringer deg videre. Jeg vet ikke om du forsøker å finne en privatpraktiserende terapeut, eller om du har bestemt deg for å forholde deg til dps. Dersom du ønsker langvarig psykoterapi med en behandler, så tror jeg du blir nødt til å finne en privatpraktiserende,

Et annet alternativ kan vel være samtaler med psykiatrisk sykepleier i kommunen eller bydelen der du bor.

Når jeg leser innleggene dine, så blir jeg usikker på om du primært trenger mer intensiv behandling, eller om du mer trenger å akseptere at situasjonen er som den er og jobbe med å mestre tilværelsen.

Kanskje kan du be om å bli søkt til et opptreningssenter etter neste operasjon (evt. noen måneder etter, slik at du kan belaste kroppen fullt ut). Jeg vet om folk som har opplevd en stor økning i evnen til å mestre kronisk sykdom etter f.eks. et opphold på Beitostølen helsesportsenter.

[PieLill]

I min barndom var det noe som hette å telle velsignelsene:

Har du klær på kroppen?

Har du gode sko?

Får du mat hver dag?

Har du tak over hodet?

Kan du gå på en anstendig do og vaske deg når du trenger?

Har du tannbørste og tannkrem?

Har du en seng, en madrass, en dyne?

Har du det varmt inne?

Kan du låse døren din?

Er du vaksinert?

Kan du gå på føttene?

Kan du spise selv?

Kan du tenke?

Kan du høre, snakke, se, lese, skrive og regne.

Har du lys i lampen og vann i kranen?

Har du tilgang på helsetjenester?

Har du mulighet til å følge med på nyheter?

Har du i det minste et snev av muligheter til utdanning, yrkesliv og inntekt.

Har du snev av muligheter til å få det enda bedre?

Hvis du svarer ja på rundt halvparten av disse spørsmålene, vil kanskje rundt halvparten av verdens befolkning ønsket å bytte problemer med deg når som helst.

Du ba om et spark bak... ;-)

[Gjest Timari]

I min barndom var det noe som hette å telle velsignelsene:

Har du klær på kroppen?

Har du gode sko?

Får du mat hver dag?

Har du tak over hodet?

Kan du gå på en anstendig do og vaske deg når du trenger?

Har du tannbørste og tannkrem?

Har du en seng, en madrass, en dyne?

Har du det varmt inne?

Kan du låse døren din?

Er du vaksinert?

Kan du gå på føttene?

Kan du spise selv?

Kan du tenke?

Kan du høre, snakke, se, lese, skrive og regne.

Har du lys i lampen og vann i kranen?

Har du tilgang på helsetjenester?

Har du mulighet til å følge med på nyheter?

Har du i det minste et snev av muligheter til utdanning, yrkesliv og inntekt.

Har du snev av muligheter til å få det enda bedre?

Hvis du svarer ja på rundt halvparten av disse spørsmålene, vil kanskje rundt halvparten av verdens befolkning ønsket å bytte problemer med deg når som helst.

Du ba om et spark bak... ;-)

takk for sparket bak

[Gjest Timari]

Et lite spark først: Selv om du har det ille, så er det fortsatt mange som har det adskillig verre. Det pleier ikke å hjelpe at andre sier det til en, men dersom man selv klarer å innse dette faktum så hender det at selvmedlidenheten avtar noe.

Du skrev for noen dager siden at kirurgen hadde foreslått ny operasjon, men i dag sier du at problemet ikke kan løses. Hva er tilfellet? At de skal gjøre et nytt forsøk, eller at du har fått beskjed om at ingenting kan gjøres?

Du sier at du ikke har noen behandler bortsett fra overlegen på dps. Vet ikke helt om dette kan kalles å ikke ha noen behandler... Overlegene pleier jo inneha en del kompetanse, og det er vel ikke gitt at hyppige samtaler nødvendigvis er det som bringer deg videre. Jeg vet ikke om du forsøker å finne en privatpraktiserende terapeut, eller om du har bestemt deg for å forholde deg til dps. Dersom du ønsker langvarig psykoterapi med en behandler, så tror jeg du blir nødt til å finne en privatpraktiserende,

Et annet alternativ kan vel være samtaler med psykiatrisk sykepleier i kommunen eller bydelen der du bor.

Når jeg leser innleggene dine, så blir jeg usikker på om du primært trenger mer intensiv behandling, eller om du mer trenger å akseptere at situasjonen er som den er og jobbe med å mestre tilværelsen.

Kanskje kan du be om å bli søkt til et opptreningssenter etter neste operasjon (evt. noen måneder etter, slik at du kan belaste kroppen fullt ut). Jeg vet om folk som har opplevd en stor økning i evnen til å mestre kronisk sykdom etter f.eks. et opphold på Beitostølen helsesportsenter.

takk for svar

når det gjelder mitt kirurgiske problem så har de fremdeles ikke klart å fikse det . det er et ganske så kompleks problem som ikke lar seg så lett forklare. Men de opererer for å fjerne problemet selv om de vet at problemet kommer tilbake igjen. Så det blir bare en kriseløsning.

jeg får riktignok noen samtaler med overlegen på DPS'en. Men det er for å utrede meg. Vet ikke helt om det kan kalles behandling. Det skulle komme en behandler til denne måneden og da skulle jeg få innkalling men har ikke hørt noen ting og regner vel med at heller ikke hun har kapasitet til å ta meg.

jeg var på et rehabiliteringssenter under forrige operasjon i fjor noe som var en sterk psykisk belastning. jeg tror vel at det beste er å komme seg tilbake til hverdagen igjen så fort som mulig. jeg har jo tross alt mistet et år med studier og kan ikke risikere å miste et år til.Dessuten har kirugen satt foten ned mot å sende meg på flere slike opphold. så det er vel egentlig uaktuelt.

men takk for at du tok deg bryet med å svare

[frosken]

takk for svar

når det gjelder mitt kirurgiske problem så har de fremdeles ikke klart å fikse det . det er et ganske så kompleks problem som ikke lar seg så lett forklare. Men de opererer for å fjerne problemet selv om de vet at problemet kommer tilbake igjen. Så det blir bare en kriseløsning.

jeg får riktignok noen samtaler med overlegen på DPS'en. Men det er for å utrede meg. Vet ikke helt om det kan kalles behandling. Det skulle komme en behandler til denne måneden og da skulle jeg få innkalling men har ikke hørt noen ting og regner vel med at heller ikke hun har kapasitet til å ta meg.

jeg var på et rehabiliteringssenter under forrige operasjon i fjor noe som var en sterk psykisk belastning. jeg tror vel at det beste er å komme seg tilbake til hverdagen igjen så fort som mulig. jeg har jo tross alt mistet et år med studier og kan ikke risikere å miste et år til.Dessuten har kirugen satt foten ned mot å sende meg på flere slike opphold. så det er vel egentlig uaktuelt.

men takk for at du tok deg bryet med å svare

Jeg har en venninne som har gjennomgått relativt mange operasjoner på tarmen før hun ble frisk nok til å fortsette med hverdagen, så jeg skjønner at dette er en belastende situasjon.

Beitostølen skiller seg fra de vanlige opptreningssenterene ved at folk ikke er "syke" der; miljøet er konstruktivt og orientert mot trening. Treningsoppholdene varer 4 uker der oppe, ingen får være lengre slik at det tar ikke så mye tid vekk fra studier.

Uansett, lykke til videre! Håper ting faller på plass etterhvert.

[Gjest Timari]

Jeg har en venninne som har gjennomgått relativt mange operasjoner på tarmen før hun ble frisk nok til å fortsette med hverdagen, så jeg skjønner at dette er en belastende situasjon.

Beitostølen skiller seg fra de vanlige opptreningssenterene ved at folk ikke er "syke" der; miljøet er konstruktivt og orientert mot trening. Treningsoppholdene varer 4 uker der oppe, ingen får være lengre slik at det tar ikke så mye tid vekk fra studier.

Uansett, lykke til videre! Håper ting faller på plass etterhvert.

takk for tipset. men vet du hvilke pasientgrupper beitostølen sikter seg mot? problemet med de fleste rehabliteringsentere er at de fleste andre har helt andre problemer og man kan lett føle seg veldig ensom. Et sted hvor diagnosene og problemene er litt spredt hadde kanskje vært et bedre tilbud for meg

[Dorthe]

takk for tipset. men vet du hvilke pasientgrupper beitostølen sikter seg mot? problemet med de fleste rehabliteringsentere er at de fleste andre har helt andre problemer og man kan lett føle seg veldig ensom. Et sted hvor diagnosene og problemene er litt spredt hadde kanskje vært et bedre tilbud for meg

http://www.bhss.no/

Det er mange forskjellige mennesker der. Litt kjedelig men faktisk ganske hyggelig også

[mariex]

I min barndom var det noe som hette å telle velsignelsene:

Har du klær på kroppen?

Har du gode sko?

Får du mat hver dag?

Har du tak over hodet?

Kan du gå på en anstendig do og vaske deg når du trenger?

Har du tannbørste og tannkrem?

Har du en seng, en madrass, en dyne?

Har du det varmt inne?

Kan du låse døren din?

Er du vaksinert?

Kan du gå på føttene?

Kan du spise selv?

Kan du tenke?

Kan du høre, snakke, se, lese, skrive og regne.

Har du lys i lampen og vann i kranen?

Har du tilgang på helsetjenester?

Har du mulighet til å følge med på nyheter?

Har du i det minste et snev av muligheter til utdanning, yrkesliv og inntekt.

Har du snev av muligheter til å få det enda bedre?

Hvis du svarer ja på rundt halvparten av disse spørsmålene, vil kanskje rundt halvparten av verdens befolkning ønsket å bytte problemer med deg når som helst.

Du ba om et spark bak... ;-)

Vil også gjerne takke for det sparket bak.Burde nok tenke på disse tingene litt oftere!

mvh

[pip]

Kanskje noen blir bedre av et spark bak hvor man blir fortalt at mange har det værre enn en selv.

Andre igjenn blir bedre av å ta sin egen smerte på alvor. Men å klare det kan også være så tøft at man trenger et spark bak for å få det til.

[PieLill]

Vil også gjerne takke for det sparket bak.Burde nok tenke på disse tingene litt oftere!

mvh

Det hender jeg også tenker på det.

Av og til virker det.

[tjohei]

Prøv å komme inn i gode sirkler som er bra for deg. F.eks. hvis du ligger mye til sengs, prøv å øke tiden du er i aktivitet ved å gjøre ting som du liker. Eks. kjøpe deg noe nytt - kanskje en luksusting en ny cd, god bodylotion, ny bukse etc. Evt. gå på cafe og spise en skolebolle og en caffelatte mens du leser avisen. Hva med attføring? Det er jo en mulighet til å komme tilbake i arbeidslivet samtidig som du får hjelp og har krav på hjelp. Gjør ting som er lystbetonte og øk gradvis aktiviteten din. Meld deg inn på et treningssenter. Selv synes jeg spinning er gøy. Spinner 3 ganger i uka, men passer på å ha en dags mellomrom slik at det ikke blir for mye. Lykke til!