Jevnlige deperesjoner

[AtEhN]

Hei.

Jeg er en gutt på 17 år som sliter veldig med min personlige psykiske helse. Ikke både med deperesjoner, men også (er ikke sikker på om det er tilfelle) sliter med bulemi, og er ofte paranoid.

Hvis du møter meg som person, tviler jeg neppe på at du vil beskrive meg som dette. Folk jeg møter kaller meg selv karesmatrisk, blid og omsorgsfull. Til og med mine nærmeste har ingen anelse om mine problemer.

Hvor skal jeg begynne?

Vi kan starte med gjevnlige deperesjoner:

Siden jeg var 14 år har jeg blitt plaget av "kronisk" deperesjon med små pauser. Jeg ble små mobba på barneskolen men var aldri redd for å ta igjen. Etter dette begynnte det hele. (eller muligens etter at min mor døde da jeg var 7).

Jeg har utviklet en skremmende ideologi som virker å stemme i mitt tilfelle. "Med allt godt skjer det noe negativt i en større grad".

Med allt godt jeg har fått i løpet av livet, ser det alltid ut til å ødelege seg og forsvinne.

Nå for tiden lever jeg ufattelig godt, men til og med nå kan jeg til tider være like deperesiv som når jeg var "helt nede". Jeg har mange gode kamerater, kjæreste, jeg får det jeg trenger og det går bra på skolen. Uavhengig av dette føler jeg meg alltid alene. Man kan jo selvfølgelig kalle dette "ungdoms følelsen" og si at det er sånn det er å vokse opp. Men i mitt tilfelle er det ekstremt.

Jeg trener ofte, men jeg er fortsatt ikke fornøyd med kroppen min. I noen tilfeller kaster jeg opp mat jeg har spist.

Jeg har før prøvd å ta livet mitt en gang. En kamerat ringte meg sekunder før jeg skulle til å kjøre kniven inn i magen på meg selv. (omtrent den eneste personen jeg forteller noe til.)

Jeg er alltid redd for at venner skal "gå fra meg". Spesiellt kjæresten min. Selv om jeg vet at det ikke er et faktum, føler jeg at hun påvirker meg i større grad enn alle andre.

Hva skal jeg gjøre?

Hvordan kan jeg bli kvitt dette.

Jeg vil bli føle igjenn og ikke bare bære masken som folk ser meg i, men jeg vil at masken skal være mitt fjes.

På forhånd takk

MvH

Gutt 87

[bugge -jenta]

Kjære deg!

Jeg er i 30-årene,men på mange måter er det skremmende kort tid siden jeg var 17 år og slet med problemer som var altfor store og bære.

Jeg synes ikke du skal bære på alle disse tingene i livet ditt alene.Du forteller på en god måte om de tingene i livet som plager deg,og om viktige eksistensielle hendelser,og jeg skulle ønsket at du hadde noen å snakke med regelmessig.

Jeg skulle ønske jeg hadde tatt fatt i tingene når jeg var på din alder.I stedenfor tok det altfor lang tid før hjelpen kom,og da hadde problemene bare blitt større og mer gjennomgripende.

Kanskje du skulle snakke med primærlegen din.Det er som oftest der en må starte.Det er vondt å være 17 år og slite med så mye.Kanskje du kan ta en utskrift av det du har skrevet her og ta med til legen din,hvis du ikke liker å snakke om ting.Det tror jeg ganske mange gjør etterhvert.Men ikke godta at hjelpen består av et tilbud om antidepressiva uten påfølgende samtaleterapi.

Vennlig hilsen bugge.