Norsk?

[Gjest Gohjerta]

Av ren nysgjerrighet lurer jeg veldig på hva som får folk til å adoptere barn fra utlandet i stedet for fra Norge? Er det fordi det er "flere" velge mellom i utlandet, eller er det vanskelig å få norske barn? Hva skal til for å få adoptere norske barn? Og er det ofte slik at de med utenlandsk-adopterte barn får rare blikk av andre og sånt fordi folk ser at det ikke er "deres" (selv om det jo er det) barn?

[Niobe]

Det er ikke mange norske barn som blir adoptert bort.

[Niobe]

Forressten, tror ikke at utenlandsk-adopterte barn får mange rare blikk. Adopsjon er veldig vanlig etterhvert. Det var nok verre for 20-30 år siden.

[Gjest fornøyd og svær tlykkelig mamma]

Ja det finnes vel en del uvitende folk som ser litt rart på oss, men det bryr vi oss fint lite om. Det er de som har et problem;o)

[molli]

Det er uhyggelig lite norske barn å velge fra, skal jeg si deg. De norske som adopteres, er som oftest av ste-mor eller -faren, som lever i parforhold/er gift med den andre av barnets biologiske forelder. F.eks. der barnet aldri har hatt kontakt med sin biologiske far, enten fordi de ikke vet hvem det er, eller fordi han har "meldt seg ut helt" og ikke ønsker kontakt.

Det er vel så godt som ingen norske barn som blir adoptert bort til fremmede i dag. Etterkrigstiden, ja, men ikke nå lenger, ettersom vi i vårt velferdsland har gjort det mulig for enslige mødre å klare seg økonimisk, med et barn alene.

Og takk og lov for det! Den utskjelte "alenemor som hever trygd i bøtter og spann", har faktisk gjort at barn får være hos og vokse opp med sin biologiske mor, istedenfor å adopteres vekk.

[skorpionfisken]

De fleste norsk-adopsjoner er enten stebarnsadopsjoner eller fosterbarnsadopsjoner.

Rene adopsjoner av norske barn er uhyre skjelden, fordi mødrene i Norge heldigvis får god støtte til å ta seg av barna sine selv. Det er svært skjelden at barn blir foreldreløse ved at foreldrene dør, og at det ikke finnes andre familiemedlemmer til å ta seg av barna.