Til alle som flyttet ut hjemmefra etter vanskelie kår:

[Gjest kranjarr]

Jeg har er spørsmål som jeg lurer på og vil gjerne ha synspunkter fra dere som flyttet hjemmefra etter vanseklige kår. Det jeg lurer på er at da man bodde hjemme under slike forhold (syke foreldre, dominante forelde etc.), hvordan takler dere den friheten dere har nå? Hvis dere hadde noen vanskeligheter (depresjoner etc.) hvordan takler dere de nå?

Jeg er en slik person. Jeg er 24 nå men har akkurat flyttet ut hjemmefra i forbindelse med skole. Jeg hadde en veldig dominant far som ikke lot meg gjøre noe. Så jeg ble lei og flyttet ut.

Jeg har nå en stor frihet men føler at "far" er der over meg og ser hva jeg gjør. Det har først nå gått opp for meg at jeg er fri til å gjøre det jeg vil.

Hva med dere? Hvis noen vil skrive mail om det så send den på denne adressen: [email protected]

[Gjest Ninanja]

jeg har opplevd det samme som deg, og flyttet ut da jeg var 19. Har vel alltid følt stemmen hans i bakhodet, når jeg etter hans syn gjør noe "ufornuftig". Lurer på når den stemmen skal forsvinne.

lykke til med alenetilværelsen

[Gjest tjohooo]

Vanlig at man får visse reaksjoner først når man har flyttet for seg selv.

Vær bevisst på stemmen, og ikke la den styre deg. Finn din egen stemme liksom

[Gjest bombaysapphire]

Jeg er i en sånn situasjon hvor jeg snart skal flytte hjemmefra etter litt vanskelige forhold. Lurer veldig på hvordan det blir, om mamma og pappa hjemme "klarer seg". Jeg tror jeg kommer til å klare meg på egen hånd, men om den stemmen som du snakker om kommer til å dukke opp, det er jeg rimelig sikker på.

Vi får bare stole på oss selv, det er det viktigste!

[Gjest anonym her nå]

Flyttet hjemmefra da jeg var 17 tror jeg. Husker ikke helt hvordan det var, men det var litt tøft. Problemet er at selv om jeg er over 30 nå, sitter fortsatt sporene av en meget merkelig familie i meg enda. Følelsen av å være annerledes. Dette har også blitt forsterket pga at min familie bare blir værre.

Får du problemer eller du synes din familie er vanskelig å takle så søk hjelp. Jeg blir til å gjøre det nå bare for å vite hvordan jeg skal håndtere umulig foreldre. Bare angerer på at jeg ikke har gjort det før.

[Gjest bebba]

Nå er jeg så mye eldre enn deg at jeg kunne vært din mor. Jeg måtte hjemme fra først da jeg var 12 år, for å gå på skole, så jeg lærte tidlig å klare meg selv. Det du beskriver virker helt normalt, men kan være belastende i stor grad. Jeg ble skilt da jeg var i begynnelsen av 40-årene, og sa ofte at jeg hadde/har min mors pekefinger i ryggen når det gjelder mannfolk. Jeg har ofte fleipet med at den har vært god å ha. Nå hadde jeg ikke dominerende foreldre, men på mange måter hadde jeg en tøff barndom. Det tok meg mange år å forsone meg med det. Etter som jeg blir eldre setter jeg mer pris på det jeg fikk med hjemmefra, og har dypere forståelse for mine foreldres situasjon.

Hvis du føler for det kan du prøve å få timer hos psykolog for å få sortert disse følelsene. Ellers er jeg sikker på at du klarer deg bra. Prøv å fokusere på alt du kan, vil og skal. Lykke til