NHD/eller andre -Er dette lov?

[flammefugl]

Jeg snakket med psykologen min på telefon sent i går kveld.Hun hadde en dårlig melding til meg og det var at psykehuset her i Troms som jeg sogner til , ikke vil ta i mot meg om jeg skulle trenge tvangsinnleggelse.

Psykologen min skulle undersøke muligheten for at jeg kanskje skal få anledning til "kriseinnleggelser" på en avd jeg egentlig ikke sogner til.

Akkurat nå, og i løpet av de siste 4 mnd, har jeg hatt det rolig og stabilt rundt meg.Har begynt på en medisin(Lamictal) som gjør at de hyppige opp og ned turene som er så typisk for pasienter med Borderline, nesten har blitt borte.

Men det ser jammen ut til at ryktet om at jeg har et ustyrlig rasri og kan bli utagerende, har gått foran meg.Psykologen min sier at "angsten sitter i veggene" på de ulike avdelingene, og at personalet der ikke tør å ha meg innlagt.

Jeg lurer fælt på om de egentlig har lov til å benkte å ta i mot pasienter på tross av at de har et dårlig rykte?

Jeg har faktisk forandret meg til det bedre de siste 4 mnd, men dette er kanskje ikke nok til å overbevise ledelsen på disse avdelingene om at jeg er langt bedre nå enn hva jeg var for 1 1/2 år siden.Kanskje burde jeg ha vært bra i minst 1 år før de kan ombestemme seg?

Jeg skjønner selvsagt at jeg har all skyld for at det har blitt slik som dette, men det er klart at det svir likevel.Dessuten trodde jeg ikke det er lov til å nekte akutt og kanskje suicidale pasienter hjelp?Eller er det det? Hvilke rettigheter har jeg egentlig, og til hvem kan jeg klage?Kan jeg anmelde avdelingene/psykehuset til politiet?

Jeg har det jo veldig bra per i dag, men har ingen garantier for at jeg kan bli akutt dårlig igjen.

Kanskje jeg kan be politiet om å få overnatte på ei glattcelle hvis det skulle bli for ille? Eller kan det finnes andre løsninger . f.eks å bli lagt inn i et annet fylke?

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og er forferdelig redd for å bli dårlig igjen og kanskje måtte oppleve at psykehuset ikke vil ta i mot meg.

Beste hilsner fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alle har den samme retten til nødvendig helsehjelp.

Dertsom UNN ikke tør ta mot deg, er det deres plikt på forhånd å ha klarert med et annet sykehus at du kan bli mottatt der. Dette kan f.eks være sykehuset i Bodø.

Hvis du skal klage, foreslår jeg at du begynner hos Fylkeslegen og ikke hos Politiet.

[flammefugl]

Alle har den samme retten til nødvendig helsehjelp.

Dertsom UNN ikke tør ta mot deg, er det deres plikt på forhånd å ha klarert med et annet sykehus at du kan bli mottatt der. Dette kan f.eks være sykehuset i Bodø.

Hvis du skal klage, foreslår jeg at du begynner hos Fylkeslegen og ikke hos Politiet.

Tusen takk for et klart og fornuftig svar.

:-))

[Gjest deprimert og pillefri]

Kjære deg, du skriver at du skjønner at du selv har skyld. Har du det? Er psykiske lidelser vår egen feil?

Jeg tror ikke du har mer skyld enn han som hinker rundt med gips etter å ha falt på ski.

[flammefugl]

Kjære deg, du skriver at du skjønner at du selv har skyld. Har du det? Er psykiske lidelser vår egen feil?

Jeg tror ikke du har mer skyld enn han som hinker rundt med gips etter å ha falt på ski.

Vel...jeg føler i hvert fall at det er min feil fordi jeg ofte har oppført meg som en idiot....og jeg burde hatt vett til å forsøke å gjøre noe med det.

Nå har jeg gjort noe med det, men det er likevel for sent.....

Mvh

[frosken]

Du skrev innlegg som vel var nesten identisk dette for ca ett og et halvt år siden. Etter å ha hatt positive forventninger rundt det å leve utenfor institusjon og og tro på at du var blitt en annen person enn du hadde vært før, ble du raskt opptatt av hvor du skulle få nok hjelp. Sykehuset signaliserte at de pga tidligere hendelser ikke anså seg som rett sykehus for deg dersom du skulle få behov, og du fokuserte slik jeg husker det mer og mer på dette.

Etter noen få uker ble du innlagt,- det skulle være en kort innleggelse og den varte vel svært mye lenger enn dere trodde. For meg som leste innleggene dine den gang var det tankevekkende å se hvordan du så ut til mer og mer miste selvkontroll, og jeg undret meg over hvorfor man valgte en slik langvarig innleggelse, men forsto det som at det delvis skyldes at du ikke hadde noe ordenlig nettverk rundt deg ute i samfunnet.

Når jeg leser det du har skrevet de siste dagene, så kunne jeg ønske at du og dine behandlere kunne bestemme dere for at du ikke skal legges inn i institusjon igjen, at du samme hvor vondt du har det så er det din oppgave sammen med de som hjelper deg å holde ut smerten uten sykehus. Hvorfor? Fordi du ikke kan leve resten av livet ditt på sikkerhetsavdelinger ol, og fordi jeg ikke tror det er videre vekst for deg i slike innleggelser. På ett eller annet tidspunkt må du bestemme deg for å holde ut smerte uten utagering.

Jeg aner ikke om du har gjort noe de siste 18 månedene som gir ditt lokale sykehus grunnlag for å reagere som de gjør, men kombinasjonen av ditt temperament og deres angst vil garantert være farlig.

Bruk dine støttespillere til å være ute i samfunnet, ikke til å kjempe for nye innleggelser som fort vil ende opp som de gamle - blant annet fordi du har en lang forhistorie på psykehuset.

Kom igjen, og bruk kreftene dine konstruktivt!

[flammefugl]

Du skrev innlegg som vel var nesten identisk dette for ca ett og et halvt år siden. Etter å ha hatt positive forventninger rundt det å leve utenfor institusjon og og tro på at du var blitt en annen person enn du hadde vært før, ble du raskt opptatt av hvor du skulle få nok hjelp. Sykehuset signaliserte at de pga tidligere hendelser ikke anså seg som rett sykehus for deg dersom du skulle få behov, og du fokuserte slik jeg husker det mer og mer på dette.

Etter noen få uker ble du innlagt,- det skulle være en kort innleggelse og den varte vel svært mye lenger enn dere trodde. For meg som leste innleggene dine den gang var det tankevekkende å se hvordan du så ut til mer og mer miste selvkontroll, og jeg undret meg over hvorfor man valgte en slik langvarig innleggelse, men forsto det som at det delvis skyldes at du ikke hadde noe ordenlig nettverk rundt deg ute i samfunnet.

Når jeg leser det du har skrevet de siste dagene, så kunne jeg ønske at du og dine behandlere kunne bestemme dere for at du ikke skal legges inn i institusjon igjen, at du samme hvor vondt du har det så er det din oppgave sammen med de som hjelper deg å holde ut smerten uten sykehus. Hvorfor? Fordi du ikke kan leve resten av livet ditt på sikkerhetsavdelinger ol, og fordi jeg ikke tror det er videre vekst for deg i slike innleggelser. På ett eller annet tidspunkt må du bestemme deg for å holde ut smerte uten utagering.

Jeg aner ikke om du har gjort noe de siste 18 månedene som gir ditt lokale sykehus grunnlag for å reagere som de gjør, men kombinasjonen av ditt temperament og deres angst vil garantert være farlig.

Bruk dine støttespillere til å være ute i samfunnet, ikke til å kjempe for nye innleggelser som fort vil ende opp som de gamle - blant annet fordi du har en lang forhistorie på psykehuset.

Kom igjen, og bruk kreftene dine konstruktivt!

Jeg har vært mye innlagt de siste 18 mnd - ja.Men det har ikke skjedd noe spesielt dramatisk på den tiden.Men i sommer ble jeg veldig deppa og så overhodet ingen vei ut.Å være på akutten var for jævlig pga høy støy og uro faktor.Jeg greide ikke å ha støy og uro rundt meg, jeg ble suicidal og destruktiv mot meg selv.

Etter noen uker skjønte jeg at det ville være umulig å fungere uansett om jeg var inne eller ute.Jeg tenkte helt seriøst på å ta livet av meg fordi jeg ikke klarte å se for meg et helt liv på institusjon.

Etter å ha snakket med overlegen på akutten og psykologen min ble det bestemt at "vi" skulle søke meg innlagt på en sikkerhetsavdeling.Oppholdet skulle være av såkalt "stabiliserende" art, med tanke på ansvarsgruppa som skulle begynne å jobbe rundt meg.

Nå skal gruppa være på plass fra 3 januar 2005 av, og jeg håper selvsagt på å greie meg uten psykehusopphold.Det har jeg sagt til psykologen min, men hun mener at vi ikke kan gardere oss mot at jeg kanskje MÅ inn på akutten igjen.....

Ryktene har nok på mange måter gått foran meg selv om det ikke har skjedd noe spesielt dramatisk de siste 18 mnd'ene.Ansatte ved de ulike avdelingene som jeg har snakket med har sagt at "ryktene går jo" og "vi snakker selvfølgelig med hverandre om pasienter som det har vært noe spesielt med".

Fnys...jeg lurer på hvor taushetsplikten blir av midt oppi det hele.

Problemene jeg strir med er dessverre ganske mye mer kompliserte enn mange tror, så det er ikke bare bare å "ta seg sammen" og "holde ut" heller.Likevel skulle jeg ønske at jeg klarte å skjerpe meg.Når andre greier slikt ting er det så nedverdingende å ikke være i stand til det selv.

Noen ganger er jeg på kanten av å få meg selv til å tro at selvmord er den eneste utveien for meg....

Jeg lager jo bare kaos og trøbbel for folk(inkl meg selv)uansett.Det er vanskelig å vite at folk ikke har troa på en.Særlig når en ikke har det sjøl heller.

Hmmm...det blir egentlig galt sammen hvordan man ser på det.

Kanskje det ikke er meninga at jeg skal leve?Kanskje jeg bare ikke har innsett det ennå?Noen ganger lurer jeg fælt...og tankene går amok i hodet.Sånn som nå.Der er feilen!Jeg trenger en tankesperre!!

Rotete tanker....

;-P

[frosken]

Jeg har vært mye innlagt de siste 18 mnd - ja.Men det har ikke skjedd noe spesielt dramatisk på den tiden.Men i sommer ble jeg veldig deppa og så overhodet ingen vei ut.Å være på akutten var for jævlig pga høy støy og uro faktor.Jeg greide ikke å ha støy og uro rundt meg, jeg ble suicidal og destruktiv mot meg selv.

Etter noen uker skjønte jeg at det ville være umulig å fungere uansett om jeg var inne eller ute.Jeg tenkte helt seriøst på å ta livet av meg fordi jeg ikke klarte å se for meg et helt liv på institusjon.

Etter å ha snakket med overlegen på akutten og psykologen min ble det bestemt at "vi" skulle søke meg innlagt på en sikkerhetsavdeling.Oppholdet skulle være av såkalt "stabiliserende" art, med tanke på ansvarsgruppa som skulle begynne å jobbe rundt meg.

Nå skal gruppa være på plass fra 3 januar 2005 av, og jeg håper selvsagt på å greie meg uten psykehusopphold.Det har jeg sagt til psykologen min, men hun mener at vi ikke kan gardere oss mot at jeg kanskje MÅ inn på akutten igjen.....

Ryktene har nok på mange måter gått foran meg selv om det ikke har skjedd noe spesielt dramatisk de siste 18 mnd'ene.Ansatte ved de ulike avdelingene som jeg har snakket med har sagt at "ryktene går jo" og "vi snakker selvfølgelig med hverandre om pasienter som det har vært noe spesielt med".

Fnys...jeg lurer på hvor taushetsplikten blir av midt oppi det hele.

Problemene jeg strir med er dessverre ganske mye mer kompliserte enn mange tror, så det er ikke bare bare å "ta seg sammen" og "holde ut" heller.Likevel skulle jeg ønske at jeg klarte å skjerpe meg.Når andre greier slikt ting er det så nedverdingende å ikke være i stand til det selv.

Noen ganger er jeg på kanten av å få meg selv til å tro at selvmord er den eneste utveien for meg....

Jeg lager jo bare kaos og trøbbel for folk(inkl meg selv)uansett.Det er vanskelig å vite at folk ikke har troa på en.Særlig når en ikke har det sjøl heller.

Hmmm...det blir egentlig galt sammen hvordan man ser på det.

Kanskje det ikke er meninga at jeg skal leve?Kanskje jeg bare ikke har innsett det ennå?Noen ganger lurer jeg fælt...og tankene går amok i hodet.Sånn som nå.Der er feilen!Jeg trenger en tankesperre!!

Rotete tanker....

;-P

Det er ingen som har sagt at det BARE er å "holde ut" og velge seg vekk fra selvdestruktivitet og utagering - men jeg kommer sannsynligvis til evig tid til å mene at det er noe av kjernen i den type problematikk du har beskrevet her.

Når et slikt valg er tatt, så kan veien mot bedring begynne for alvor. DA kan du nyttiggjøre deg all den kompetent hjelp og støtte som behandlerne dine er villige til å gi. Men du må "stenge døra" til utageringen for godt.

Jeg synes ikke det er noe rart at det har blitt snakket om deg på psykehuset (selv om jeg synes det er kritikkverdig). Du har hatt et ekstremt langt behandlingsforløp såvidt jeg kan forstå, og det har vært mye drama. Er vel ikke så rart om man f.eks. stiller spørsmålstegn ved nytten av innleggelser. Det gjorde du selv da du var på vei ut i samfunnet forrige gang. Dessverre har vel de innleggene du skrev den gangen blitt slettet fra serveren fordi de er såpass gamle, men jeg håper for din egen del at du har tatt vare på noe av det slik at du kan se hvordan du tenkte om innleggelser den gangen.

Håper ansvarsgruppa di kommer til å fungere bra, og at du får klartenkte mennesker å forholde deg til :-)

Hils dragemammaen, det er lenge siden hun har vist seg her (eller det er jo ikke sikkert, men jeg har ikke "sett" henne).