Angst - en lang historie?

[Gjest thomas25]

Hei, jeg er en gutt på 25 år. Frem til jeg var 22 år hadde jeg aldri angst eller "deppe perioder" utover det normale. Kan faktisk aldri huske å ha vært deprimert frem til dette punkt.

Da jeg var 22 år var jeg utro etter en kveld på byen. Vi hadde da vært sammen i to år. Jeg våknet opp med en utrolig dårlig samvittighet og "la kortene på bordet samme dag", dvs. en betydelig snill utgave av sannheten. Jeg ble tilgitt og livet gikk videre, men ble likevel påminnet gjennom min samvittighet at jeg ikke hadde fortalt den hele å fulle sannhet. Jeg trodde det skulle gå over, men det gjorde det aldri.

I vår sprakk jeg. Fra cirka februar/mars begynte jeg å føle et betydelig press, "tenkte før eller siden må dette fram", begynte å grue meg til dagen...etterhvert begynte jeg å få hjertebank, skjelvninger osv..gikk til lege å kom hjem med diagnosen angst.

Jeg ble stadig mer redd for å dø, og tenkte nå mindre på det jeg i utgangspunktet var redd for, nemlig "å legge kortene på bordet", videre ble jeg stadig mer deprimert over å hele tiden være redd for å dø..Jeg leste side opp å side ned om ekstraslag og hjerterytmer, tok pulsen vært femte minutt osv. I juni sprakk jeg, la kortene på bordet. Til min store overraskelse kom ikke sannheten som noen overraskelse..hun regnet med at jeg hadde fortalt en snillere utgave for to år siden og livet gikk igjen videre.

Etter at jeg fikk lettet min samvittighet, forsvant depresjonen umiddelbart. Dødsangsten ble imidlertid vedvarende noen måneder, selv om den også ble redusert.

Nå er jeg endelig kommet til kjernen..nå 6 måneder etter har jeg sjeldent angstanfall. Når anfallene kommer er de aldri lenger sterke..de føles bare som et ubehag..en slags indre uro.(kraftige symptomer som hjertebank, svetting og skjelvninger er forsvunnet) de dukker ikke lenger opp i et mønster, dvs. det dukker opp uavhengig av Psykisk press/stress. Spørsmålet mitt er: kan jeg bli kvitt denne indre uroen, som opptrer innimellom?

Til opplysning kan jeg nevne at min farfar "ble" bipolar i en alder av 54. Min far har ingen diagnose og har etter mitt skjønn neppe arvet farfars sykdom foreløpig i hvertfall.

[Gjest *sint*]

så bra at du er blitt betre,det viser at du har styrke, og har heilt sikkert styrke nok til å komme over siste rest også lykke til!