Barn og sorg, hva er "normalt"?

[Gjest Pås]

Jeg har tidligere skrevet innlegg om dette på "foreldre-barn", og fått gode, personlige svar, tenkte nå jeg ville høre hva NHD tenker om dette:

En liten jente (5) jeg kjenner, mistet faren sin brått for noen uker siden. Moren og faren til barnet var ikke sammen da han døde, men han hadde vanlig samvær med jenten, og hun var tilsynelatende svært glad i sin far.

De første dagene etter at han døde, gråt hun litt innimellom og spurte "hvorfor måtte pappa dø?", og snakket om han innimellom og gråt en skvett.

Men etter begravelsen var det helt slutt: hun snakker ikke om faren, og blir litt irritert når moren prøver å snakke om ham.

Er dette vanlig? Fortrenger hun noe? Vil dette oppleves som et traume senere i livet? I hvilken grad skal moren presse henne til å snakke om ham?

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er helt normalt.

Det har de siste årene vært utrolig mye ufaglig mas om sørging.

Det finnes ingen facit for hvordan en skal sørge. Det kan heller ikke læres på kurs eller i grupper.

Enhver må få sørge på sin måte uten press fra andre.

Ikke press - vær på tilbudssiden :-)

[Gjest Pås]

Det er helt normalt.

Det har de siste årene vært utrolig mye ufaglig mas om sørging.

Det finnes ingen facit for hvordan en skal sørge. Det kan heller ikke læres på kurs eller i grupper.

Enhver må få sørge på sin måte uten press fra andre.

Ikke press - vær på tilbudssiden :-)

Så du mener at moren bare skal la henne være i fred, og ikke prøve å "presse" henne til å snakke om faren?

Takk for raskt svar, forresten!

mvh

[Gjest levelenge]

Så du mener at moren bare skal la henne være i fred, og ikke prøve å "presse" henne til å snakke om faren?

Takk for raskt svar, forresten!

mvh

Denne situasjonen er jeg dessverre kjent med, og registrerer at N H Dahl innehar den ekspertise som jeg selv fikk hjelp av den gang. Vil bare tillegge noe: At voksne i denne situasjonen ikke må pesse fram noen sorg i en bestemt tidsorden, men gi klart tilkjenne at de er der til enhver tid klar til å lytte,trøste og bare være der..."det passer alltid" - ingenting annet kommer foran.Dette gjelder langt opp i ungdomsalderen.

[Gjest Pås]

Denne situasjonen er jeg dessverre kjent med, og registrerer at N H Dahl innehar den ekspertise som jeg selv fikk hjelp av den gang. Vil bare tillegge noe: At voksne i denne situasjonen ikke må pesse fram noen sorg i en bestemt tidsorden, men gi klart tilkjenne at de er der til enhver tid klar til å lytte,trøste og bare være der..."det passer alltid" - ingenting annet kommer foran.Dette gjelder langt opp i ungdomsalderen.

Takk for svar, levelenge! Både ditt og NHD sitt er sendt videre!

mvh

[Gjest Timari]

Så du mener at moren bare skal la henne være i fred, og ikke prøve å "presse" henne til å snakke om faren?

Takk for raskt svar, forresten!

mvh

Jeg er enig i NHD sitt svar. Jeg opplevde som liten å miste min lillesøster, og du verden så opptatt mine behandlere har vært av dette. Jeg måtte fortelle om og om igjen om hvordan jeg følte dette. Jeg tror desverre dette har gjort større skade enn nytte.

Det er viktig at foreldrene eller andre omsorgspersoner er der for henne nå. De skal ikke presse frem reaksjoner fra henne, men bare vise at de er der for henne.