Myndige barn og hva en kan mase om

[Gjest Rådvill forelder]

Har en sønn som har sosiale problemer pga sjenerthet. Arvelig isåfall. Han trives i sosiale settinger, virker det som, helst med få folk, men tør ikke, eller får iallefall aldri tatt seg sammen til å foreta avtaler om å gjøre ting med andre. Men blir med hvis andre ber han med. Mistenker at han sier nei av og til også, hvis det er noe 'ukjent' med det som resultat at han sjeldnere og sjeldnere blir spurt. Han tilbakeholder opplysninger for meg (moren) for å slippe å snakke om det. Har det bra som han har, sier han. Håper det går bedre når han (forhåpentligvis innen et par år) flytter ut og MÅ forholde seg til andre. Nå sitter han inne hver ettermiddag og kveld. Har ingen interesser utenfor huset.

Har litt lyst til å 'true' han til å ta seg en kvelds- eller helgejobb, for å få sosial trening, men får ikke respons på det. 'Enklest' å slippe regner jeg med. Jeg er syk og har minimalt med krefter å sette inn i prosjektet. Vanskelig å hjelpe noen som sier de ikke trenger hjelp. Og hvis han ikke tør snakke med folk så blir det jo vanskelig å søke jobb også.

Har først i det siste skjønt hvor sjenert han egentlig er, etter å ha sett i praksis at han ikke klarte svare da en skolekamerat vi traff i en butikk spurte han om noe. Fikk så vondt av han. Har også tidligere observert at han prøver å unngå kjente jevnaldrende hvis vi er ute sammen. Har snakket om det oppimellom åra. Han er ikke flau over å bli sett sammen med oss, sa han da, men det var flaut å treffe 'de andre'. Dette nekter han nå for at han noengang har sagt. Forsiktige spørsmål om psykolog har blitt avfeid.

Tidligere prøvde vi å lirke og lure for å få han til å dra på kino med kamerater og lignende ting, men kreftene tar slutt. Han er forøvrig både normalt kjekk å se på, høflig og vennlig, så ville så gjerne at han skulle få litt mer ut av ungdomstida og det tidlige voksenlivet. Eller er det her ikke så ille egentlig? Bare vanlig morsbekymring? Aldri vært på en fest feks? Aldri vært ute en nyttårsaften når en er 19. Kan jo heller ikke treffe noen å være nær (en kjæreste) når en bare er hjemme.

Forteller av og til om ting han og en skolekamerat har snakket om å gjøre. Men så sitter han bare og venter. Tør aldri ringe og spørre om det blir noe. Ringer den andre så blr det noe, hvis ikke sitter han der bare, uten å gjør enoe. Han har jo da tydeligvis hatt lyst til det de avtalte, siden han fortalte det til meg.

Tør nesten ikke snakke mer med han om det, for det har liksom blitt et betent tema det her. Gikk bra i oppveksten så lenge vi foreldre var involvert i avtaling, kjøring og de måtte følges opp på aktiviteter. Men nå kjører de selv, drar på ferie alene og lever nesten voksne liv. Mens han vår er bare hjemme hos oss. Det smerter meg og bekymrer meg.

[Gjest xx 63]

Jeg vet jo ikke om dette er et problem for din sønn, men at du bekymrer deg kan jeg godt forstå.

Du skriver at det gikk bra i oppveksten fordi dere var der og kjørte til og fra osv. Kan jeg spørre om hvordan det gikk på skolen, både faglig og sosialt. Er han mindre selvstendig enn jevnaldrende, og var han det i oppveksten. Grunnen til at jeg spør er at det kan godt være at han egentlig ikke er sjenert, men at han rett og slett ikke vet hva hvordan han skal gjøre. Da har det sansynligvis mer med nevropsykologi og gjøre enn med sjenanse.

Farlig å anntyde når jeg vet så lite om han som jeg gjør, men om du er intresert så kan du jo lete på nettet og lese om f.eks asperger syndrom og ADHD. Bare et tips.

Hva du eventuelt kan gjøre når han nå er 19 år er egentlig ikke så mye. Han er myndig og har dermed rett til å bestemme selv. Men om dette er et problem for han selv så må du vel bare ta tiden til hjelp og eventuelt bearbeide han til å ville ta i mot hjelp.

[Gjest Rådvill forelder]

Jeg vet jo ikke om dette er et problem for din sønn, men at du bekymrer deg kan jeg godt forstå.

Du skriver at det gikk bra i oppveksten fordi dere var der og kjørte til og fra osv. Kan jeg spørre om hvordan det gikk på skolen, både faglig og sosialt. Er han mindre selvstendig enn jevnaldrende, og var han det i oppveksten. Grunnen til at jeg spør er at det kan godt være at han egentlig ikke er sjenert, men at han rett og slett ikke vet hva hvordan han skal gjøre. Da har det sansynligvis mer med nevropsykologi og gjøre enn med sjenanse.

Farlig å anntyde når jeg vet så lite om han som jeg gjør, men om du er intresert så kan du jo lete på nettet og lese om f.eks asperger syndrom og ADHD. Bare et tips.

Hva du eventuelt kan gjøre når han nå er 19 år er egentlig ikke så mye. Han er myndig og har dermed rett til å bestemme selv. Men om dette er et problem for han selv så må du vel bare ta tiden til hjelp og eventuelt bearbeide han til å ville ta i mot hjelp.

Han har alltid vært skoleflink. Toppkarakterer. Har nok hatt lettere for å knytte seg til voksne enn til barn. Kan liksom ikke skjønne at det kan være Asperger, men det er jo forskjellige grader. Det kan virke som han ikke skjønner sosiale omgangsformer godt nok.

Om han er like selvstendig som andre på samme alder, er jo litt vanskelig for meg å bedømme, siden han alltid er hjemme. Han kunne feks godt klart seg hjemme alene en uke eller to. Han virker egentlig litt giddesløs, lat og initiativløs. Litt usikker der.

Når han er blant folk han er trygg på, i familiesammenheng og slik,s å kan en ikke merke noe på han. Blant fremmede voksne er han også veldig høflig og vennlig, og vi får mye fine tilbakemeldinger.

Han har også en tendens til å måtte 'oppklare' ting på en måte. Kan fortsette å forklare elv om den som hanv il skal forstå har mistet interessen for lenge siden, hvis du skjønner. Kan være irriterende for andre. Men det der kjenner jeg igjen fra eldre familiemedlemmer, så det ligger vel til familien kanskje.

Har tenkt på det der med Asperger, men kan bare ikke tro at det kan være det. Har lest litt om det. ADHD er et iallefall ikke.

Han ble forresten mobbet endel på barneskolen, så endel av det kan jo ligge der.

Husker også fra barnehagen, der 'tantene' bemerket at han var 'så snill at han ville få vondt av det'. De fortalte også at de hade lagt merke til at han gjerne ville bestemme under lekens gang, altså ikke så flink til å samarbeide. Da de andre barna, en etter en, gikk lei og forsvant, så oppfattet han det som at de ikke 'ville' leke med han.

Nei, ikke lett det her. Men takk for at du gadd bry deg!

[Gjest Rådvill forelder]

Han har alltid vært skoleflink. Toppkarakterer. Har nok hatt lettere for å knytte seg til voksne enn til barn. Kan liksom ikke skjønne at det kan være Asperger, men det er jo forskjellige grader. Det kan virke som han ikke skjønner sosiale omgangsformer godt nok.

Om han er like selvstendig som andre på samme alder, er jo litt vanskelig for meg å bedømme, siden han alltid er hjemme. Han kunne feks godt klart seg hjemme alene en uke eller to. Han virker egentlig litt giddesløs, lat og initiativløs. Litt usikker der.

Når han er blant folk han er trygg på, i familiesammenheng og slik,s å kan en ikke merke noe på han. Blant fremmede voksne er han også veldig høflig og vennlig, og vi får mye fine tilbakemeldinger.

Han har også en tendens til å måtte 'oppklare' ting på en måte. Kan fortsette å forklare elv om den som hanv il skal forstå har mistet interessen for lenge siden, hvis du skjønner. Kan være irriterende for andre. Men det der kjenner jeg igjen fra eldre familiemedlemmer, så det ligger vel til familien kanskje.

Har tenkt på det der med Asperger, men kan bare ikke tro at det kan være det. Har lest litt om det. ADHD er et iallefall ikke.

Han ble forresten mobbet endel på barneskolen, så endel av det kan jo ligge der.

Husker også fra barnehagen, der 'tantene' bemerket at han var 'så snill at han ville få vondt av det'. De fortalte også at de hade lagt merke til at han gjerne ville bestemme under lekens gang, altså ikke så flink til å samarbeide. Da de andre barna, en etter en, gikk lei og forsvant, så oppfattet han det som at de ikke 'ville' leke med han.

Nei, ikke lett det her. Men takk for at du gadd bry deg!

Tilegg: har snakket noe med han om det. Om å 'trene' på sosial omgang pga senere yrkesaktivitet, at det er sunt med sosial omgang osv. Også det her med å trene til å bo for seg selv. Er trygg på at han 'klarer' å bo alene altså, ingen tvil om det, men at han da skal bli helt isolert. Da har han jo ikke engang oss etter skole/arbeid, om du skjønner.

Han sier at hvis han MÅ så kan han både det og det (det jeg nevner akkurat da), og det kan jo godt hende. Kanskje er han bare veldig bedagelig anlagt. Tyren Ferdinand hvis du skjønner. Litt for goslig og rolig for denne verden. Men det er jo en bekymring DET også, hvis han ikke får omgang med de rette folka og kommer inn i et passende arbeidsmiljø. Rent egoistisk sett vil jeg helst ikke ha 'barn' boende hjemme når de er voksne. Det er ikke naturlig for noen av partene.

Han har forøvrig deltatt, og hatt glede av så vidt jeg vet (han forteller ikke så mye), skoleturer og skoleball. Da er det organisert, og da er det visst lettere å blir med. Slipper å avtale. Slikt kamerater imellom, der faller han utenfor. Vet ikke om det er valgt eller at det bare er blitt slik. Heller til det siste. Før var det litt kino, nå er det slutt også, eller dvs det er et år siden sist.

Jaja, bør vel ikke gå mer i detalj...

[Gjest xx 63]

Tilegg: har snakket noe med han om det. Om å 'trene' på sosial omgang pga senere yrkesaktivitet, at det er sunt med sosial omgang osv. Også det her med å trene til å bo for seg selv. Er trygg på at han 'klarer' å bo alene altså, ingen tvil om det, men at han da skal bli helt isolert. Da har han jo ikke engang oss etter skole/arbeid, om du skjønner.

Han sier at hvis han MÅ så kan han både det og det (det jeg nevner akkurat da), og det kan jo godt hende. Kanskje er han bare veldig bedagelig anlagt. Tyren Ferdinand hvis du skjønner. Litt for goslig og rolig for denne verden. Men det er jo en bekymring DET også, hvis han ikke får omgang med de rette folka og kommer inn i et passende arbeidsmiljø. Rent egoistisk sett vil jeg helst ikke ha 'barn' boende hjemme når de er voksne. Det er ikke naturlig for noen av partene.

Han har forøvrig deltatt, og hatt glede av så vidt jeg vet (han forteller ikke så mye), skoleturer og skoleball. Da er det organisert, og da er det visst lettere å blir med. Slipper å avtale. Slikt kamerater imellom, der faller han utenfor. Vet ikke om det er valgt eller at det bare er blitt slik. Heller til det siste. Før var det litt kino, nå er det slutt også, eller dvs det er et år siden sist.

Jaja, bør vel ikke gå mer i detalj...

Ja det er vanskelig det her. Vet ikke helt om det er riktig av meg å peke i en spesiell retning. Har selv en sønn på 12 år med asperger syndrom, så jeg er nok litt farget av det. Dersom du ønsker mer info om dette må du gjerne maile meg på denne adressen [email protected]

[ott]

Det du skriver passer så godt på meg at jeg en liten stund var bekymret for at det var min mor som hadde skrevet det. Nesten eneste forskjellen er at jeg er et par år eldre og faktisk har flyttet ut (for å studere). Det var først rundt 19-års alderen at jeg innså at jeg ikke var generelt feig men hadde et annet problem, og det tok meg enda et par år før jeg klarte å søke hjelp for det. For bare en drøy måned siden hadde jeg min første psykologtime, og skal over nyttår forhåpentligvis begynne med et opplegg for å bli kvitt sosial angst. Etter det du har skrevet virker det temmelig sannsynlig at sønnen din har det samme problemet.

Jeg har ikke så mange konkrete råd å gi deg som forelder, jeg har ikke akkurat fått så mye hjelp fra min egen mor. I bunn og grunn er det han som må finne ut at han kaster bort tid og muligheter.

I første omgang burde du lese litt om sosial angst og se om du synes det stemmer overens. Det finnes nok av websider og brosjyrer om temaet rundt om kring. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om han også på et eller annet vis endte opp med en slik brosjyre. Det tok som nevnt meg en stund å identifisere problemet og at noe kan gjøres, selv om jeg lenge hadde visst at noe ikke var helt på plass.

Husk at han er 19 og ikke 12, behandle ham som hvilken som helst annen 19-åring. For all del ikke gjør ting for ham eller tilby det. Hvis man har muligheten til det er det svært lettvint og fristende å unngå hele problemet. Hvis han vil ha noe i en butikk eller det er et sted han må ringe så får han ordne det selv. Men ikke kom med for mye trusler eller direkte pålegg, og helst ikke kall ham lat. Det gjør min mor, noe som er utrolig sårende, men jeg klarer heller ikke å fortelle hvor landet egentlig ligger selv om jeg har svært lyst.

Hvordan han skal få initiativ til å invitere andre med på noe aner jeg ikke, det er noe av det vanskeligste og mest skremmende jeg vet om. Når jeg kommer dithen at jeg kan ringe noen og be dem med ut vil jeg regne meg selv som nærmest kurert.

[Gjest Rådvill forelder]

Det du skriver passer så godt på meg at jeg en liten stund var bekymret for at det var min mor som hadde skrevet det. Nesten eneste forskjellen er at jeg er et par år eldre og faktisk har flyttet ut (for å studere). Det var først rundt 19-års alderen at jeg innså at jeg ikke var generelt feig men hadde et annet problem, og det tok meg enda et par år før jeg klarte å søke hjelp for det. For bare en drøy måned siden hadde jeg min første psykologtime, og skal over nyttår forhåpentligvis begynne med et opplegg for å bli kvitt sosial angst. Etter det du har skrevet virker det temmelig sannsynlig at sønnen din har det samme problemet.

Jeg har ikke så mange konkrete råd å gi deg som forelder, jeg har ikke akkurat fått så mye hjelp fra min egen mor. I bunn og grunn er det han som må finne ut at han kaster bort tid og muligheter.

I første omgang burde du lese litt om sosial angst og se om du synes det stemmer overens. Det finnes nok av websider og brosjyrer om temaet rundt om kring. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om han også på et eller annet vis endte opp med en slik brosjyre. Det tok som nevnt meg en stund å identifisere problemet og at noe kan gjøres, selv om jeg lenge hadde visst at noe ikke var helt på plass.

Husk at han er 19 og ikke 12, behandle ham som hvilken som helst annen 19-åring. For all del ikke gjør ting for ham eller tilby det. Hvis man har muligheten til det er det svært lettvint og fristende å unngå hele problemet. Hvis han vil ha noe i en butikk eller det er et sted han må ringe så får han ordne det selv. Men ikke kom med for mye trusler eller direkte pålegg, og helst ikke kall ham lat. Det gjør min mor, noe som er utrolig sårende, men jeg klarer heller ikke å fortelle hvor landet egentlig ligger selv om jeg har svært lyst.

Hvordan han skal få initiativ til å invitere andre med på noe aner jeg ikke, det er noe av det vanskeligste og mest skremmende jeg vet om. Når jeg kommer dithen at jeg kan ringe noen og be dem med ut vil jeg regne meg selv som nærmest kurert.

Kan jeg da få spørre deg om en ting?

Hvordan ville du reagert hvis din mor hadde tatt opp det her med sosial angst med deg mens du bodde hjemme, at hun hadde foreslått at du tok time hos psykolog.

Jeg har lenge regnet med at det er sosial angst, men vil ikke 'sykeliggjøre' han hvis det ikke er det på en måte.

Har jo lest og hørt råd om tilsvarende tilfeller,hvor personene som voksne fungerte helt normalt. Ville jo være fælt om jeg da 'ga' han en diagnose som sosial angst. På en måte gjorde han 'dårligere' enn han er i egne æyne. Redd at det skal redusere selvtilliten/selvfølelsen hans enda mer.

Har du noen tanker rundt hvor dumt/bra det er å være mer pågående og direkte overfor han, si at jeg tror dette er sosial angst og foreslå å søke hjelp, nettopp for ikke å tape for mange muligheter i årene framover?

Råd fra andre, som ikke lider av sosial angst selv, spriker jo så veldig. Noen mener at en MÅ jo gjøre noe, andre at han må få være i fred,ellers blir det bare verre. Takknemlig for tanker rundt det fra det som selv har hatt/har disse sosiale plagene. HADDE du ønsket at din mor hadde mast på deg?

[Gjest Rådvill forelder]

Det du skriver passer så godt på meg at jeg en liten stund var bekymret for at det var min mor som hadde skrevet det. Nesten eneste forskjellen er at jeg er et par år eldre og faktisk har flyttet ut (for å studere). Det var først rundt 19-års alderen at jeg innså at jeg ikke var generelt feig men hadde et annet problem, og det tok meg enda et par år før jeg klarte å søke hjelp for det. For bare en drøy måned siden hadde jeg min første psykologtime, og skal over nyttår forhåpentligvis begynne med et opplegg for å bli kvitt sosial angst. Etter det du har skrevet virker det temmelig sannsynlig at sønnen din har det samme problemet.

Jeg har ikke så mange konkrete råd å gi deg som forelder, jeg har ikke akkurat fått så mye hjelp fra min egen mor. I bunn og grunn er det han som må finne ut at han kaster bort tid og muligheter.

I første omgang burde du lese litt om sosial angst og se om du synes det stemmer overens. Det finnes nok av websider og brosjyrer om temaet rundt om kring. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om han også på et eller annet vis endte opp med en slik brosjyre. Det tok som nevnt meg en stund å identifisere problemet og at noe kan gjøres, selv om jeg lenge hadde visst at noe ikke var helt på plass.

Husk at han er 19 og ikke 12, behandle ham som hvilken som helst annen 19-åring. For all del ikke gjør ting for ham eller tilby det. Hvis man har muligheten til det er det svært lettvint og fristende å unngå hele problemet. Hvis han vil ha noe i en butikk eller det er et sted han må ringe så får han ordne det selv. Men ikke kom med for mye trusler eller direkte pålegg, og helst ikke kall ham lat. Det gjør min mor, noe som er utrolig sårende, men jeg klarer heller ikke å fortelle hvor landet egentlig ligger selv om jeg har svært lyst.

Hvordan han skal få initiativ til å invitere andre med på noe aner jeg ikke, det er noe av det vanskeligste og mest skremmende jeg vet om. Når jeg kommer dithen at jeg kan ringe noen og be dem med ut vil jeg regne meg selv som nærmest kurert.

Tillegg: Du sa noe slikt som at 'min mor gjorde ingenting for å hjelpe meg'.

Kan jeg spørre deg om du har noe forslag om hve en mor KAN/BØR gjøre for å hjelpe et voksent myndig barn med slike problemer. Hadde vært interessant å høre et svar på det fra en som har opplevd dette selv.

Jeg hr gjentatte ganger luftet min bekymring under oppveksten både for fagpersoner og andre, men da mente alle at en måtte se det an. Nå har jeg sett det an, og nå er det kanskje for sent å gjøre noe særlig. Eller?

Takk hvis du vil svare!

[Gjest Rådvill forelder]

Det du skriver passer så godt på meg at jeg en liten stund var bekymret for at det var min mor som hadde skrevet det. Nesten eneste forskjellen er at jeg er et par år eldre og faktisk har flyttet ut (for å studere). Det var først rundt 19-års alderen at jeg innså at jeg ikke var generelt feig men hadde et annet problem, og det tok meg enda et par år før jeg klarte å søke hjelp for det. For bare en drøy måned siden hadde jeg min første psykologtime, og skal over nyttår forhåpentligvis begynne med et opplegg for å bli kvitt sosial angst. Etter det du har skrevet virker det temmelig sannsynlig at sønnen din har det samme problemet.

Jeg har ikke så mange konkrete råd å gi deg som forelder, jeg har ikke akkurat fått så mye hjelp fra min egen mor. I bunn og grunn er det han som må finne ut at han kaster bort tid og muligheter.

I første omgang burde du lese litt om sosial angst og se om du synes det stemmer overens. Det finnes nok av websider og brosjyrer om temaet rundt om kring. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om han også på et eller annet vis endte opp med en slik brosjyre. Det tok som nevnt meg en stund å identifisere problemet og at noe kan gjøres, selv om jeg lenge hadde visst at noe ikke var helt på plass.

Husk at han er 19 og ikke 12, behandle ham som hvilken som helst annen 19-åring. For all del ikke gjør ting for ham eller tilby det. Hvis man har muligheten til det er det svært lettvint og fristende å unngå hele problemet. Hvis han vil ha noe i en butikk eller det er et sted han må ringe så får han ordne det selv. Men ikke kom med for mye trusler eller direkte pålegg, og helst ikke kall ham lat. Det gjør min mor, noe som er utrolig sårende, men jeg klarer heller ikke å fortelle hvor landet egentlig ligger selv om jeg har svært lyst.

Hvordan han skal få initiativ til å invitere andre med på noe aner jeg ikke, det er noe av det vanskeligste og mest skremmende jeg vet om. Når jeg kommer dithen at jeg kan ringe noen og be dem med ut vil jeg regne meg selv som nærmest kurert.

Enda et tillegg:

En mulighet som jeg har/hr hatt, men som jeg ikke har benyttet pga at jeg har vært redd for å nedvurdere sønnen min, sykeliggjøre han i andres øyne, er å ta kontakt med foreldre til kameratene (har kjent dem siden barneårene) og forklart dem forholda,for så å håpe på at de kan gjenfortelle det til sine ungdommer på en empatisk måte, slik at de kanskje kan skjønne hvorfor min sønn reagerer som han gjør. Eller ikke reagerer.

Dette har jeg ikke tørt, siden jeg ikke stoler på de voksnes (eller ungdommenes) evne til å takle slike plager. Redd alt bare kunne blitt verre, at han vil bli latterliggjort på en måte. Folk er ikke flinke med psykiske problemer.

Måtte jo gjort dette bak ryggen på sønnen min, og det har jeg ikke følt har vært riktig. Men det KUNNE gått bra, traff jeg på empatiske voksne.

[ott]

Enda et tillegg:

En mulighet som jeg har/hr hatt, men som jeg ikke har benyttet pga at jeg har vært redd for å nedvurdere sønnen min, sykeliggjøre han i andres øyne, er å ta kontakt med foreldre til kameratene (har kjent dem siden barneårene) og forklart dem forholda,for så å håpe på at de kan gjenfortelle det til sine ungdommer på en empatisk måte, slik at de kanskje kan skjønne hvorfor min sønn reagerer som han gjør. Eller ikke reagerer.

Dette har jeg ikke tørt, siden jeg ikke stoler på de voksnes (eller ungdommenes) evne til å takle slike plager. Redd alt bare kunne blitt verre, at han vil bli latterliggjort på en måte. Folk er ikke flinke med psykiske problemer.

Måtte jo gjort dette bak ryggen på sønnen min, og det har jeg ikke følt har vært riktig. Men det KUNNE gått bra, traff jeg på empatiske voksne.

Jeg vil si du valgte helt rett ved ikke å ta kontakt med de andre foreldrene. Jeg ser ikke helt hvordan det skulle ha hjulpet, og det ville strengt tatt vært et tillitsbrudd uansett hvor godt ment det var. På barnehagestadiet kan sånt gå an, men kanskje ikke etter det.

Kjernen av hele problemet er gjerne en frykt for å dumme seg ut overfor andre folk og å virke annerledes. Tror ikke det ville være et pluss om kameratene plutselig ble mer overbærende overfor ham enn de andre. Det blir på en måte å ta tak i det hele i feil ende.

Jeg tror også at et slikt prosjekt ville være å overdramatisere problemet. Det er jo snakk om en person med overdreven sjenerthet, ikke en utviklingshemmet.

[ott]

Tillegg: Du sa noe slikt som at 'min mor gjorde ingenting for å hjelpe meg'.

Kan jeg spørre deg om du har noe forslag om hve en mor KAN/BØR gjøre for å hjelpe et voksent myndig barn med slike problemer. Hadde vært interessant å høre et svar på det fra en som har opplevd dette selv.

Jeg hr gjentatte ganger luftet min bekymring under oppveksten både for fagpersoner og andre, men da mente alle at en måtte se det an. Nå har jeg sett det an, og nå er det kanskje for sent å gjøre noe særlig. Eller?

Takk hvis du vil svare!

Jeg var muligens litt urettferdig når jeg skrev akkurat det. Det er mer riktig å si at jeg ikke har gitt/ønsket å gi min mor noen mulighet til å hjelpe, eller noen form for innblikk for den saks skyld. Men hva en ønsker og det en har godt av er ikke nødvendigvis sammenfallende.

Utgangspunktet er meg selv her siden det er det jeg har å bygge på, men jeg vil anta du har å gjøre med en gutt som føler seg umoden og gjerne vil bli mer moden, men får det ikke helt til. Å få hjelp av mamma er ikke det høyeste ønsket en har akkurat da. Det som kan fungere er at du tar opp problemet som med en voksen, fortrolig venn, og ikke som en mor/barn-samtale. Betingelsen er at karen selv faktisk ønsker/klarer å snakke om det, ellers blir det nok bare avfeid.

Det er et veldig vanskelig tema å skulle snakke med andre om, spesielt med folk som står en nært. Jeg har ikke klart det ennå, for min del var det vrient nok å skulle snakke med en psykolog. Det var derfor jeg foreslo at en brosjyre e.l. tilfeldigvis skulle komme ham i hende. Enklere enn en tøff, personlig samtale.

Det som er sentralt er at han selv på en eller annen måte må bestemme seg for at kanskje han har et problem og om han vil ha det slik eller ikke. Det du kanskje kan bidra med er litt informasjon. Jeg tenkte lenge ikke over at jeg hadde et problem, bare følte meg litt utenfor siden jeg ikke klarte å være sosial på samme måten som kameratene. Ikke før jeg undersøkte litt og fant ut hva som kanskje feilte meg gikk det opp for meg at jeg kanskje kunne gjøre noe med det også. Dette skjedde ikke spesielt lenge siden heller, og jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget det før. Litt velplasserte faktaopplysninger kunne kanskje vært nok.

Hva annet du kan gjøre vet jeg i grunnen ikke helt. Sørg helst for at han flytter ut, oppmuntre til studier eller noe. Et år i militæret eller folkehøgskole vil nok heller ikke skade. Å måtte klare meg på egen hånd hjalp meg ihvertfall veldig.

[ott]

Kan jeg da få spørre deg om en ting?

Hvordan ville du reagert hvis din mor hadde tatt opp det her med sosial angst med deg mens du bodde hjemme, at hun hadde foreslått at du tok time hos psykolog.

Jeg har lenge regnet med at det er sosial angst, men vil ikke 'sykeliggjøre' han hvis det ikke er det på en måte.

Har jo lest og hørt råd om tilsvarende tilfeller,hvor personene som voksne fungerte helt normalt. Ville jo være fælt om jeg da 'ga' han en diagnose som sosial angst. På en måte gjorde han 'dårligere' enn han er i egne æyne. Redd at det skal redusere selvtilliten/selvfølelsen hans enda mer.

Har du noen tanker rundt hvor dumt/bra det er å være mer pågående og direkte overfor han, si at jeg tror dette er sosial angst og foreslå å søke hjelp, nettopp for ikke å tape for mange muligheter i årene framover?

Råd fra andre, som ikke lider av sosial angst selv, spriker jo så veldig. Noen mener at en MÅ jo gjøre noe, andre at han må få være i fred,ellers blir det bare verre. Takknemlig for tanker rundt det fra det som selv har hatt/har disse sosiale plagene. HADDE du ønsket at din mor hadde mast på deg?

Masing og formaninger fungerer generelt svært dårlig. Jeg har nevnt litt hvordan du kan bringe temaet på bane i et av de andre svarene, men jeg må nok innrømme at det hadde vært vanskelig å takle hvis min mor hadde foreslått en psykologtime.

Jeg synes likevel det er bra om du klarer å være litt pågående når det gjelder sønnen din, så lenge du gjør ting på en hensiktsmessig måte. Husk på at du tross alt har med en voksen person å gjøre.

Skjønner at du er bekymret for sykeliggjøring, har vært veldig bekymret for å gjøre det samme selv. Men det er ikke snakk om noen alvorlig sinnslidelse heller. Sosial angst er ikke ulikt f. eks. kraftig høydeskrekk, bare en del mer hemmende (en kan unngå store høyder, det er verre å unngå mennesker). Behandlingsformen er da også stort sett i form av trening.

Når det gjelder det å fungere normalt som voksen, har det jo litt med hva man selv ønsker. Det går fint an å klare seg, selv om visse ting er litt vanskelig, og hvis man er fornøyd med det så er det greit. Jeg hadde en periode der jeg tenkte sånn, men så fant jeg ut at det kanskje ikke hadde vært så dumt med kjæreste og litt bedre venner også. Jeg har derimot ikke noe ønske om å bli noen festløve eller stor taler.

Når det gjelder det siste du skriver: Nei, jeg ville ikke ønsket at min mor skulle mase på meg. Men litt gode råd og forståelse hadde jeg nok ikke tatt skade av.

[Gjest Rådvill forelder]

Jeg var muligens litt urettferdig når jeg skrev akkurat det. Det er mer riktig å si at jeg ikke har gitt/ønsket å gi min mor noen mulighet til å hjelpe, eller noen form for innblikk for den saks skyld. Men hva en ønsker og det en har godt av er ikke nødvendigvis sammenfallende.

Utgangspunktet er meg selv her siden det er det jeg har å bygge på, men jeg vil anta du har å gjøre med en gutt som føler seg umoden og gjerne vil bli mer moden, men får det ikke helt til. Å få hjelp av mamma er ikke det høyeste ønsket en har akkurat da. Det som kan fungere er at du tar opp problemet som med en voksen, fortrolig venn, og ikke som en mor/barn-samtale. Betingelsen er at karen selv faktisk ønsker/klarer å snakke om det, ellers blir det nok bare avfeid.

Det er et veldig vanskelig tema å skulle snakke med andre om, spesielt med folk som står en nært. Jeg har ikke klart det ennå, for min del var det vrient nok å skulle snakke med en psykolog. Det var derfor jeg foreslo at en brosjyre e.l. tilfeldigvis skulle komme ham i hende. Enklere enn en tøff, personlig samtale.

Det som er sentralt er at han selv på en eller annen måte må bestemme seg for at kanskje han har et problem og om han vil ha det slik eller ikke. Det du kanskje kan bidra med er litt informasjon. Jeg tenkte lenge ikke over at jeg hadde et problem, bare følte meg litt utenfor siden jeg ikke klarte å være sosial på samme måten som kameratene. Ikke før jeg undersøkte litt og fant ut hva som kanskje feilte meg gikk det opp for meg at jeg kanskje kunne gjøre noe med det også. Dette skjedde ikke spesielt lenge siden heller, og jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget det før. Litt velplasserte faktaopplysninger kunne kanskje vært nok.

Hva annet du kan gjøre vet jeg i grunnen ikke helt. Sørg helst for at han flytter ut, oppmuntre til studier eller noe. Et år i militæret eller folkehøgskole vil nok heller ikke skade. Å måtte klare meg på egen hånd hjalp meg ihvertfall veldig.

Takk! Skal skaffe en brosjyre. Og militæret må han jo også innom, så får håpe det gjør at han får litt mer trening i omgang med andre.