Hvorfor er det ikke mulig å hjelpe?

[Orlando]

Hei, er ikke veldig bevandret innen psykiatrien - setter derfor pris på om noen kan komme med noen innspill:

Jeg har et godt voksent familiemedlem som i 10-15 år har levd på trygd og sin mors penger. Hun har ikke jobbet på 20-30 år. Hun har i en årrekke, og spesielt de siste 10 brukt mye piller, røyk og alkohol. Hun har en lang rekke svært mislykkede selvmordsforsøk og vært inn og ut av behandlingstjenester. Hun har konstatert personlighetsforstyrrelse, har utrolige virkelighetsforestillinger, har et stort alkohol og medisin/narkotikaproblem.

Hun er en enorm belastning for moren, og til dels resten av familien (som ikke har mye med henne å gjøre).

Hun snakker seg elegant ut av et hvert problem som dreier seg om henne selv, hun ønsker ikke hjelp, men kan ikke ta vare på seg selv. Regninger går til inkasso, pengene hun får går til alkohol og røyk, piller får hun også tak i.

Moren ringer hun til dag som natt, alltid for å mase om penger. Eller hun gjør seg utilgjengelig, gjerne hvis hun har nok.

Hva kan man, jeg, moren, helsevesenet gjøre? Hun kan passe på seg selv, sier hun, men det er jo ikke tilfelle. Må hun ta livet av seg selv eller moren for at noe skal skje?

Tusen takk, hilsen hjelpesløst familiemedlem som ser hvordan både hun og moren sakte men sikkert går nedenom og hjem.

[Gjest Rusle]

Er ikke fastlegen den første å henvende seg til?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi i psykiatrien er etterhvert ganske lei setningen "Hva skal til for at noe skal skje?"

Det som skal til er at vedkommende selv tar ansvar, søker hjelp og følger den behandling som legges opp.

Jeg må få lov til å referer den gamle vitsen: Hvor mange psykiatere trenger du for å skifte en lyspære?

Svar: Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

Personer kan ikke endres mot sin vilje, og i dette tilfellet er det ikke grunnlag for å bruke tvang.

Endring vil heller ikke skje dersom familien og andre ikke er istand til/villige til å sette grenser. Dette innebærer feks å slutte å låne/gi bort penger. Slutte å ta imot telefonsamtaler til alle døgnets tider osv.

Det kan også være nødvendig å kreve at en slik stor unge flytter ut og finner seg egen bolig.

Som alle tenåringsforeldre vet, kan det hende at en må slutte å mase om morgenen og la poden komme for sent til skolebussen for at det skal inntre en endring.

[Gjest 27_Maijka]

Ja, hva kan man gjøre? Du kan vel ingenting gjøre dessverre - jeg synes heller ikke at det skal gjøres noe for denne personen, som har valgt sitt liv selv. Moren derimot..

Her er mine synspunkter, de står ikke i kronologisk rekkefølge:

1. Hvis hun har en personlighetsforstyrrelse. og en rekke såkalte selvmordsforsøk bak seg, har hun for eksempel vært innlagt på psyk? Vet du hvem fastlegen hennes er, evt annen hjelpeperson, og kan ta kontakt med denne, for videre rådførsel?

2. Moren bør skjermes her, ingen tvil om det! Men vær klar over, at moren er oppi årene, det er vanskelig å lære gamle hunder å bjeffe, samt at moren sikkert naturlig nok er sliten etter mange år som "vaskefille" for sin egosentriske datter.

3. En sak har alltid flere sider, og det som der ser, trenger ikke nødvendigvis være fakta. F.eks kan det hende at hun manipulerer dere hele gjengen for alt det vi vet..

Til sist vil jeg si at jeg selvfølgelig føler empati med psykisk syke mennesker, en må bare se hvert enkelt individ hver for seg. Likevel, vi skal ikke glemme at det er mange som SPILLER på sykdommen sin, og bruker denne som unskyldning for å leve og handle som de gjør.

Og ja, jeg er nok kanskje best på å sette meg inn i pårørende sin rolle, da jeg har altfor mye erfaring på dette + at jeg selv ( selv om jeg har det jævlig til tider ) har MYE MYE MYE selvkontroll og stahet i meg... til tider ALTFOR mye.

Hold meg underrettet!

Klem.

[Orlando]

Vi i psykiatrien er etterhvert ganske lei setningen "Hva skal til for at noe skal skje?"

Det som skal til er at vedkommende selv tar ansvar, søker hjelp og følger den behandling som legges opp.

Jeg må få lov til å referer den gamle vitsen: Hvor mange psykiatere trenger du for å skifte en lyspære?

Svar: Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

Personer kan ikke endres mot sin vilje, og i dette tilfellet er det ikke grunnlag for å bruke tvang.

Endring vil heller ikke skje dersom familien og andre ikke er istand til/villige til å sette grenser. Dette innebærer feks å slutte å låne/gi bort penger. Slutte å ta imot telefonsamtaler til alle døgnets tider osv.

Det kan også være nødvendig å kreve at en slik stor unge flytter ut og finner seg egen bolig.

Som alle tenåringsforeldre vet, kan det hende at en må slutte å mase om morgenen og la poden komme for sent til skolebussen for at det skal inntre en endring.

Tusen takk for raske svar!

Dette er ikke lett.

Ja, skjønner at det er den psykisk psyke som må ville gjøre noe med sitt eget liv. Det er vel alfa og omega her. Ubegripelig for vanlige folk som undertegnede å forstå at noen ikke innser at de trenger profesjonell hjelp.

Moren er naturligvis hennes livslinje. Moren er selvsagt godt oppe i årene, og hun lever i et evig dilemma mellom å være restriktiv med pengestøtten, og å gi seg når det virkelig må til for at datteren skal klare seg. Leiligheten er for lengst betalt ned, men naturligvis problematisk at husleien betales av moren hver måned. Dette er uansett penger datteren ikke ser, men avhengigheten av økonomisk hjelp er jo som støpt i granitt.

Tror ikke moren er i stand til å sette ned foten 100 prosent. Heldigvis er hun oppegående helsemessig, men hun er naturligvis livredd for hva som kan skje dersom hun velger å gå til det skrittet å la datteren klare seg selv - økonomisk. Eksempelvis ville datteren sittet i leiligheten sin uten strøm denne helgen dersom det ikke var for moren som skyndte seg å betale inkassokravet.

Datteren har også noe kontakt med en tidligere kjæreste, som hjelper henne innimellom. Vi andre i familien har knapt nok kontakt med datteren, så det er først og fremst moren av de pårørende som må og kan gjøre noe. Virker som eneste mulighet er å stoppe helt opp, heller ikke ta telefonen når hun ringer. Spørsmålet er om moren klarer dette, med den innlysende tanken på hva som da kan skje...

Ifølge moren påstår datteren selvfølgelig at hun klarer seg selv og at hun ikke skal bry seg. Men det motsatte skjer, naturligvis.

Moren har vært i kontakt med psykiatrisk sykepleier - som ikke får lov av datteren å bidra med mye. Moren vurderer å kontakte datterens fastlege.

[Gjest rutangis netu]

Vi i psykiatrien er etterhvert ganske lei setningen "Hva skal til for at noe skal skje?"

Det som skal til er at vedkommende selv tar ansvar, søker hjelp og følger den behandling som legges opp.

Jeg må få lov til å referer den gamle vitsen: Hvor mange psykiatere trenger du for å skifte en lyspære?

Svar: Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

Personer kan ikke endres mot sin vilje, og i dette tilfellet er det ikke grunnlag for å bruke tvang.

Endring vil heller ikke skje dersom familien og andre ikke er istand til/villige til å sette grenser. Dette innebærer feks å slutte å låne/gi bort penger. Slutte å ta imot telefonsamtaler til alle døgnets tider osv.

Det kan også være nødvendig å kreve at en slik stor unge flytter ut og finner seg egen bolig.

Som alle tenåringsforeldre vet, kan det hende at en må slutte å mase om morgenen og la poden komme for sent til skolebussen for at det skal inntre en endring.

Ville bare si at jeg regner med at dere ikke ville være like 'tøffe i trynet' hvis det gjaldt deres egene nære familiemedlemmer! Det er vel ganske kjent at heller ikke psykologer/psykiatere klarer å hjelpe sine egne familiemedlemmer. SELV om de er fagfolk.

Jeg har også forøvrig veldig lett for å se løsninger for andres barn, andres ektefeller og andres problemer generelt. Det er enkelt det når en slipper det følelsesmessige aspektet ved problemene. DERFOR er det selvfølgelig lett for fagpersoner å behandle andres psykiske plager også.

Er dette momentet noe dere helt har glemt? Virker neste slik når du gjengir hvordan dere snakker om pasienter og pårørendes reaksjoner og handlingsmønster!