Nede, oppe og nede igjen...

[Gjest dritt lei av livet]

Igår kveld hadde jeg en skikkelig "downer". Jeg var ute av meg, forvirra og trist. Idag har jeg hatt en skikkelig oppe-dag, hvor bare alt har vært bra. Helt til to venninner jeg hadde på besøk her begynte å snakke om selvskading, noe de enkli ikke har peiling på. Jeg la gensern over armen min for å skjule arrene. Jeg syns det er flaut. Nå er jeg igjen ute av meg og forvirret, men har ennå ikke blitt lei meg. Ikke ordentlig. Jeg tenker stadig på å fortelle kjæresten min hvordan jeg har det, han aner ingenting, men jeg klarer det bare ikke når jeg er med ham. For når jeg er med ham er jeg skikkelig oppe, og da tenker jeg at "det sikkert ikke er så ille". Så det blir til at jeg holder kjeft. Men jeg skulle bare ønske han visste, så jeg kunne prate med ham. Men det å fortelle ham at jeg har bulimi er det verste. Da vil han tenke at "der skal hun inn å spy igjen ja" hver gang jeg går på do, og det vet jeg ikke om jeg ville klart.

Det var mine tanker for dagen. Noen tilbakemeldinger, synspunkter eller råd...?

[Unnur]

Jeg skjønner hvordan du har det. Det svinger veldig og man klarer ikke å kontrollere det. Det er rimlig frustrerende. Går du på noen medisiner? Jeg synes du skal fortelle kjærsten din akkurat hvordan du har det. Det kan hjelpe han til å forstå litt bedre hva som foregår inni hodet ditt. Det kan hjelpe ihvertfall. Det har jeg erfart. Så trenger du ikke si alt, du kan posjonere det litt ut, så kan du se hvordan han reagerer. Bare prøv!

[Gjest dritt lei av livet]

Jeg skjønner hvordan du har det. Det svinger veldig og man klarer ikke å kontrollere det. Det er rimlig frustrerende. Går du på noen medisiner? Jeg synes du skal fortelle kjærsten din akkurat hvordan du har det. Det kan hjelpe han til å forstå litt bedre hva som foregår inni hodet ditt. Det kan hjelpe ihvertfall. Det har jeg erfart. Så trenger du ikke si alt, du kan posjonere det litt ut, så kan du se hvordan han reagerer. Bare prøv!

Jeg går ikke på noen medisiner nei. Prøver å komme meg til psykolog, har fått henvisning fra fastlegen min å sånn, men det er ikke så lett å få tak i en psykolog som har refusjonsordning.

Jeg skal fortelle det til kjæresten min, men det er bare så utrolig vanskelig. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Det er så mye som er galt oppi hodet mitt, og jeg vet ikke om han vil forstå.

[Unnur]

Jeg går ikke på noen medisiner nei. Prøver å komme meg til psykolog, har fått henvisning fra fastlegen min å sånn, men det er ikke så lett å få tak i en psykolog som har refusjonsordning.

Jeg skal fortelle det til kjæresten min, men det er bare så utrolig vanskelig. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Det er så mye som er galt oppi hodet mitt, og jeg vet ikke om han vil forstå.

Jeg skjønner hva du mener. Det er ikke så lett å finne de rette medesinene heller. Men det er jo opp til deg om du vil bruke medesiner. Det er det ikke for meg. Det er både bra og dårlig. For hvis jeg føler at medesinen ikke funker, må jeg fortsette å gå på de siden psykologen har bestemt det.

Det er tøft gjort å fortelle det til kjærsten din. Virkelig! Men det er nok viktig, så han ikke begynner å spekulere og lage sine egene ideer om hva som feiler deg. Alle reagerer forskjellig, du kan ikke vite hvordan han vil reagere, men det er verdt et forsøk. Så har du ihvertfall gjort ditt beste. Hvis han reagerer med sinne eller skuffelse bør du bare gi han litt tid til å fordøye det. Det er gjerne sånn med folk som ikke har sånne type problemer, at de ikke helt vet hva de skal si. Men han bryr seg om deg og vil bare det beste for deg og derfor kan han reagere på en litt dum måte. Lykke til!

*Klem hvis du vil ha*

[Gjest dritt lei av livet]

Jeg skjønner hva du mener. Det er ikke så lett å finne de rette medesinene heller. Men det er jo opp til deg om du vil bruke medesiner. Det er det ikke for meg. Det er både bra og dårlig. For hvis jeg føler at medesinen ikke funker, må jeg fortsette å gå på de siden psykologen har bestemt det.

Det er tøft gjort å fortelle det til kjærsten din. Virkelig! Men det er nok viktig, så han ikke begynner å spekulere og lage sine egene ideer om hva som feiler deg. Alle reagerer forskjellig, du kan ikke vite hvordan han vil reagere, men det er verdt et forsøk. Så har du ihvertfall gjort ditt beste. Hvis han reagerer med sinne eller skuffelse bør du bare gi han litt tid til å fordøye det. Det er gjerne sånn med folk som ikke har sånne type problemer, at de ikke helt vet hva de skal si. Men han bryr seg om deg og vil bare det beste for deg og derfor kan han reagere på en litt dum måte. Lykke til!

*Klem hvis du vil ha*

Oi, takk for klem!

Jeg sa til kjæresten min på msn igår at jeg hadde noe jeg måtte fortelle ham, men som jeg ikke vil fortelle når jeg først er med ham. Så jeg ba ham få meg til å si det. Er skikkelig spent på hvordan det går. Tror ikke jeg kommer til å fortelle om bulimien, det holder med alt det andre. Hvertfall med det første. Skal jo ikke få ham i sjokktilstand heller, så jeg må sensurere litt. Wish me luck