Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[maire]

Har noen spørsmål i forbindelse med unnvikende personlighetsforstyrrelse:

Kan en med unnvikende pf ha trygghet nok til å tørre å skrive innlegg i et forum som DOL f.eks? Våge å vise hvem h*n er, og hva h*n står for skriftlig? Eller taler dette mot at vedkommende har en unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Kan en med unnvikende pf som ikke er eller har vært til behandling, likevel klare å være i arbeid blant folk?

Vil en med unnvikende pf alltid ha samme grad av utilstrekkelighetsfølelse og f.eks redsel for kritikk, uansett om det er overfor ukjente eller kjente?

Er det vanlig at en med unnvikende pf kan bli deprimert pga denne forstyrrelsen?

Kan en med unnvikende pf samtidig ha så voldsomt temperement, at sinnet og irritasjon kan "vinne" over unnvikendeheten? (himmel..går det an å forstå hva jeg mener?)

Går det forresten an å behandle denne lidelsen?Kan man bli helt frisk? Finnes det effektive medisiner?

Håper NHD eller noen andre med peilig kan gi meg svar på dette.

[Gjest Timari]

jeg tror jeg vil svare ja på alle spørsmålene dine. Det er godt mulig, men så kommer det også litt ann på hvilke kriterier som er lagt til grunn for diagnosen.

[Gjest NyttLiv]

Kan en med unnvikende pf ha trygghet nok til å tørre å skrive innlegg i et forum som DOL f.eks?

Sv:Jupp

Våge å vise hvem h*n er, og hva h*n står for skriftlig?

Sv:Det er forskjlle på skriftlig og DOL. Dol er skriftlig anonymt. Alt skriftlig er ikke anonymt. Mulig begge deler går, mulig det ene er vanskelig?

Eller taler dette mot at vedkommende har en unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Sv:Tror ikke det

Kan en med unnvikende pf som ikke er eller har vært til behandling, likevel klare å være i arbeid blant folk?

Sv:Jupp

Vil en med unnvikende pf alltid ha samme grad av utilstrekkelighetsfølelse og f.eks redsel for kritikk, uansett om det er overfor ukjente eller kjente?

Sv:Det med kjente og ukjente vet jeg ikke. Men man må nok ikke ha det. NOen føler jeg meg slett ikke utilstrekkelig ovenfor. Dessuten er det forskjell på situasjoner. Noen situasjonen føler jeg meg slett ikke utilstrekkelig i heller.

Er det vanlig at en med unnvikende pf kan bli deprimert pga denne forstyrrelsen?

Sv:Det skulle jeg tro, ja

Kan en med unnvikende pf samtidig ha så voldsomt temperement, at sinnet og irritasjon kan "vinne" over unnvikendeheten? (himmel..går det an å forstå hva jeg mener?)

Sv:Ja, jeg forstår, og det går nok i noen tilfeller i alle fall.

Går det forresten an å behandle denne lidelsen?Kan man bli helt frisk? Finnes det effektive medisiner?

Sv:Aner ikke

Håper NHD eller noen andre med peilig kan gi meg svar på dette.

Sv:Jeg er ikke NHD og jeg vet ikke om jeg har peiling, men noen satt i allefall diagnosen på meg. (Men om jeg er enig vet jeg ikke. Har mange unnvikende trekk, ja, men om det er så 'ille' at det skal kalles en personlighetsfortyrrelse vet jeg ikke om jeg er så enig i lenger)

[maire]

Kan en med unnvikende pf ha trygghet nok til å tørre å skrive innlegg i et forum som DOL f.eks?

Sv:Jupp

Våge å vise hvem h*n er, og hva h*n står for skriftlig?

Sv:Det er forskjlle på skriftlig og DOL. Dol er skriftlig anonymt. Alt skriftlig er ikke anonymt. Mulig begge deler går, mulig det ene er vanskelig?

Eller taler dette mot at vedkommende har en unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Sv:Tror ikke det

Kan en med unnvikende pf som ikke er eller har vært til behandling, likevel klare å være i arbeid blant folk?

Sv:Jupp

Vil en med unnvikende pf alltid ha samme grad av utilstrekkelighetsfølelse og f.eks redsel for kritikk, uansett om det er overfor ukjente eller kjente?

Sv:Det med kjente og ukjente vet jeg ikke. Men man må nok ikke ha det. NOen føler jeg meg slett ikke utilstrekkelig ovenfor. Dessuten er det forskjell på situasjoner. Noen situasjonen føler jeg meg slett ikke utilstrekkelig i heller.

Er det vanlig at en med unnvikende pf kan bli deprimert pga denne forstyrrelsen?

Sv:Det skulle jeg tro, ja

Kan en med unnvikende pf samtidig ha så voldsomt temperement, at sinnet og irritasjon kan "vinne" over unnvikendeheten? (himmel..går det an å forstå hva jeg mener?)

Sv:Ja, jeg forstår, og det går nok i noen tilfeller i alle fall.

Går det forresten an å behandle denne lidelsen?Kan man bli helt frisk? Finnes det effektive medisiner?

Sv:Aner ikke

Håper NHD eller noen andre med peilig kan gi meg svar på dette.

Sv:Jeg er ikke NHD og jeg vet ikke om jeg har peiling, men noen satt i allefall diagnosen på meg. (Men om jeg er enig vet jeg ikke. Har mange unnvikende trekk, ja, men om det er så 'ille' at det skal kalles en personlighetsfortyrrelse vet jeg ikke om jeg er så enig i lenger)

Hei NyttLiv! Du skriver at du har (hatt) denne diagnosen, men om du er enig i den er du ikke sikker på lenger.

Kanskje du har blitt frisk?

Du trenger selvfølgelig ikke svare, men: Gikk du lenge til behandling? Tok det lang tid før du merket fremgang? Var du ung/voksen/godt voksen da du eventuelt begynte i terapi? Kan du fortelle litt om hva behandlingen gikk ut på?

Som du kanskje skjønner er det mulig jeg har denne pf'n. Psykologen min vil ha meg inn i psykiatrien her jeg bor for nærmere utredning. Jeg har ved hjelp av litt hokus-pokus, hardt arbeid og mye gråt, klart å få både samboer og barn, og i godt voksen alder en jobb jeg fungerte i i noen få år. Den er jeg sykemeldt fra nå. Mitt største ønske er at jeg skal bli så bra av angsten at jeg kan fungere i hverdagen igjen.

[Gjest NyttLiv]

Hei NyttLiv! Du skriver at du har (hatt) denne diagnosen, men om du er enig i den er du ikke sikker på lenger.

Kanskje du har blitt frisk?

Du trenger selvfølgelig ikke svare, men: Gikk du lenge til behandling? Tok det lang tid før du merket fremgang? Var du ung/voksen/godt voksen da du eventuelt begynte i terapi? Kan du fortelle litt om hva behandlingen gikk ut på?

Som du kanskje skjønner er det mulig jeg har denne pf'n. Psykologen min vil ha meg inn i psykiatrien her jeg bor for nærmere utredning. Jeg har ved hjelp av litt hokus-pokus, hardt arbeid og mye gråt, klart å få både samboer og barn, og i godt voksen alder en jobb jeg fungerte i i noen få år. Den er jeg sykemeldt fra nå. Mitt største ønske er at jeg skal bli så bra av angsten at jeg kan fungere i hverdagen igjen.

Kanskje du har blitt frisk?

Sv: Jeg liker ikke å knuse noens håp, men 'frisk' er jeg nok ikke. Jeg har fortsatt angst for enkelte ting og trenger hjelp, men jeg synes ikke det er så 'forferdelig ille' som en personlighetsforstyrrelse liksom skal være. Og forøvrig kan det jo godt hende du (og jeg for den del) kan bli frisk selv om jeg ikke har blitt det ennå

Du trenger selvfølgelig ikke svare, men: Gikk du lenge til behandling?

Sv: Ja. Men det sier mer om psykiatrien enn om meg tror jeg. Man må jo finne rett terapeut og ting må klaffe, og innimellom er det lange ventelister og slikt. Men når jeg fant en terapeut som klaffet tok det under et år før jeg følte meg frisk nok til å klare meg på egen hånd (før jeg etter flere år fikk et lite tilbakefall og mølla begynte å rulle igjen fordi det ikke er så lett å få hjelp i psykiatrien)

Tok det lang tid før du merket fremgang? Var du ung/voksen/godt voksen da du eventuelt begynte i terapi?

Sv:Jeg var rundt 18 da jeg fikk kontakt første gang. Var vel 21 da de satt pf-diagnosen. Frmgangen merket jeg fort da jeg kom til rette behandler (jeg hadde da også begynnt på SSRI for en stund siden, og det kan ha hatt noe å si)

Kan du fortelle litt om hva behandlingen gikk ut på?

Sv: Tja, altså, Det var en som satt diagnosen men en annen som gav meg behandlingen som hjalp, så jeg vet ikke om den er typisk for folk med unnvikende pf. Jeg ble 'behandlet' som en med sosial fobi og fikk masse angst- og eksponeringstrening. Men det var også mye kognitiv terapi. Vi fulgte ikke noe skjema og slikt, men snakket om livsmotto/leveregel og hva mitt var og jeg skulle lage meg et nytt. Og så husker jeg at jeg skulle personifisere angsten og gi ham et navn (så det ikke var meg det var noe galt med, men denne 'Angsten' som jeg skulle bli kvitt) Og så var terapeuten min ekstremt løsningsfokusert. Og så veldig positiv. Hun gav meg så mye tro på meg selv. Hun var ei helt utrolig dame. Hun var ikke sånn overpositiv altså, hun tok meg på alvor og hørte på alt og... Hmm... Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men det burde finnes flere slike terapeuter rundt om i dette land.

Mitt største ønske er at jeg skal bli så bra av angsten at jeg kan fungere i hverdagen igjen.

Sv: Jeg vil bare si: ikke mist håpet. Og ike la noen ta fra deg håpet. (En del terapeuter er dessverre flinke til det) Tro at du kan klare det. Som de sier: tro kan flytte fjell, og det tror jeg faktisk på.

Ønsker deg alt godt videre.

[maire]

Kanskje du har blitt frisk?

Sv: Jeg liker ikke å knuse noens håp, men 'frisk' er jeg nok ikke. Jeg har fortsatt angst for enkelte ting og trenger hjelp, men jeg synes ikke det er så 'forferdelig ille' som en personlighetsforstyrrelse liksom skal være. Og forøvrig kan det jo godt hende du (og jeg for den del) kan bli frisk selv om jeg ikke har blitt det ennå

Du trenger selvfølgelig ikke svare, men: Gikk du lenge til behandling?

Sv: Ja. Men det sier mer om psykiatrien enn om meg tror jeg. Man må jo finne rett terapeut og ting må klaffe, og innimellom er det lange ventelister og slikt. Men når jeg fant en terapeut som klaffet tok det under et år før jeg følte meg frisk nok til å klare meg på egen hånd (før jeg etter flere år fikk et lite tilbakefall og mølla begynte å rulle igjen fordi det ikke er så lett å få hjelp i psykiatrien)

Tok det lang tid før du merket fremgang? Var du ung/voksen/godt voksen da du eventuelt begynte i terapi?

Sv:Jeg var rundt 18 da jeg fikk kontakt første gang. Var vel 21 da de satt pf-diagnosen. Frmgangen merket jeg fort da jeg kom til rette behandler (jeg hadde da også begynnt på SSRI for en stund siden, og det kan ha hatt noe å si)

Kan du fortelle litt om hva behandlingen gikk ut på?

Sv: Tja, altså, Det var en som satt diagnosen men en annen som gav meg behandlingen som hjalp, så jeg vet ikke om den er typisk for folk med unnvikende pf. Jeg ble 'behandlet' som en med sosial fobi og fikk masse angst- og eksponeringstrening. Men det var også mye kognitiv terapi. Vi fulgte ikke noe skjema og slikt, men snakket om livsmotto/leveregel og hva mitt var og jeg skulle lage meg et nytt. Og så husker jeg at jeg skulle personifisere angsten og gi ham et navn (så det ikke var meg det var noe galt med, men denne 'Angsten' som jeg skulle bli kvitt) Og så var terapeuten min ekstremt løsningsfokusert. Og så veldig positiv. Hun gav meg så mye tro på meg selv. Hun var ei helt utrolig dame. Hun var ikke sånn overpositiv altså, hun tok meg på alvor og hørte på alt og... Hmm... Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men det burde finnes flere slike terapeuter rundt om i dette land.

Mitt største ønske er at jeg skal bli så bra av angsten at jeg kan fungere i hverdagen igjen.

Sv: Jeg vil bare si: ikke mist håpet. Og ike la noen ta fra deg håpet. (En del terapeuter er dessverre flinke til det) Tro at du kan klare det. Som de sier: tro kan flytte fjell, og det tror jeg faktisk på.

Ønsker deg alt godt videre.

Tusen, tusen takk for et utfyllende svar!

Nei, du knuser ikke håpet mitt om å bli "frisk", tvert om. Som jeg skrev i det andre innlegget mitt, "frisk" er for meg at jeg kan fungere i hverdagen. At jeg kan jobbe igjen, enten i jobben jeg hadde, eller i en annen, at jeg kan få følelsen av å leve igjen, ikke bare eksistere, og at jeg kan følge opp barna mine på flere områder enn jeg er i stand til i dag.

Tro det eller ei, men jeg har vært til psykologer og psykiatere i flere omganger, men aldri for angst. Jeg har vært hjemmeværende med barn siden jeg var tenåring og ble i mange år forsørget av mannen jeg var gift med. Trengte ikke gå utav huset på de dagene jeg hadde det som verst, og skammet meg så inderlig over å være redd for ditt og redd for datt, at jeg heller isolerte meg i de dårligste periodene. Jeg ble sjeldent med på noe sosialt. Unnskyldte meg alltid med at "jeg ikke hadde lyst" eller at det "ikke passet".Det var bare deperesjonene jeg fikk "behandling" for. Skriver "behandling", for ingen fant noen gang ut hvorfor jeg ble så deprimert, og bare det gikk lang nok tid så gled det liksom over av seg selv.

Jeg var 28 år gammel før jeg tok meg en jobb. Søsteren min måtte hjelpe meg med å opprette en lønnskonto i banken. Husker fortsatt den barnslige stoltheten og gleden over å få et bankkort i handa :-) Det første året turte jeg ikke bruke bankkortet mitt i butikken mens andre så på, så hver måned dagen etter lønn gikk jeg ut på kvelden og tok ut alle pengene fra en minibank i nærheten.

Jeg traff min nåværende samboer på irc (internet, er trygt for meg) og han har hatt tålmodighet som en engel og hele tiden lagt vekt på at jeg må ta tilbake livet mitt. Du aner ikke hvor mye han har måttet tåle, men han har aldri gitt meg opp. Han oppmuntrer meg hele tiden til å ta små steg av gangen. Og det blir mange små steg. Ofte to steg fram og ett tilbake, men det er i alle fall i riktig retning

Det tar lang tid før jeg føler meg trygg på andre mennesker, men når jeg først slapper av så kan jeg være ganske sprudlende. Men, som regel har jeg stramme tøyler på meg selv og slipper meg aldri helt løs. Det tror jeg henger sammen med at jeg oppveksten og i tidlig voksen alder hadde tendenser til å "ta helt av". Jeg stoler liksom ikke på at jeg kan vise bare _litt_ sinne, eller moderate mengder glede uten at jeg styrer meg selv med jerndisiplin. Det har kanskje noe med selvtillit å gjøre. Jeg vet ikke. Uff, nei, det her blir vel langt og mest interessant for meg selv :-) Jeg får avslutte. Men, igjen: Tusen takk for svaret ditt!

[Gjest NyttLiv]

Tusen, tusen takk for et utfyllende svar!

Nei, du knuser ikke håpet mitt om å bli "frisk", tvert om. Som jeg skrev i det andre innlegget mitt, "frisk" er for meg at jeg kan fungere i hverdagen. At jeg kan jobbe igjen, enten i jobben jeg hadde, eller i en annen, at jeg kan få følelsen av å leve igjen, ikke bare eksistere, og at jeg kan følge opp barna mine på flere områder enn jeg er i stand til i dag.

Tro det eller ei, men jeg har vært til psykologer og psykiatere i flere omganger, men aldri for angst. Jeg har vært hjemmeværende med barn siden jeg var tenåring og ble i mange år forsørget av mannen jeg var gift med. Trengte ikke gå utav huset på de dagene jeg hadde det som verst, og skammet meg så inderlig over å være redd for ditt og redd for datt, at jeg heller isolerte meg i de dårligste periodene. Jeg ble sjeldent med på noe sosialt. Unnskyldte meg alltid med at "jeg ikke hadde lyst" eller at det "ikke passet".Det var bare deperesjonene jeg fikk "behandling" for. Skriver "behandling", for ingen fant noen gang ut hvorfor jeg ble så deprimert, og bare det gikk lang nok tid så gled det liksom over av seg selv.

Jeg var 28 år gammel før jeg tok meg en jobb. Søsteren min måtte hjelpe meg med å opprette en lønnskonto i banken. Husker fortsatt den barnslige stoltheten og gleden over å få et bankkort i handa :-) Det første året turte jeg ikke bruke bankkortet mitt i butikken mens andre så på, så hver måned dagen etter lønn gikk jeg ut på kvelden og tok ut alle pengene fra en minibank i nærheten.

Jeg traff min nåværende samboer på irc (internet, er trygt for meg) og han har hatt tålmodighet som en engel og hele tiden lagt vekt på at jeg må ta tilbake livet mitt. Du aner ikke hvor mye han har måttet tåle, men han har aldri gitt meg opp. Han oppmuntrer meg hele tiden til å ta små steg av gangen. Og det blir mange små steg. Ofte to steg fram og ett tilbake, men det er i alle fall i riktig retning

Det tar lang tid før jeg føler meg trygg på andre mennesker, men når jeg først slapper av så kan jeg være ganske sprudlende. Men, som regel har jeg stramme tøyler på meg selv og slipper meg aldri helt løs. Det tror jeg henger sammen med at jeg oppveksten og i tidlig voksen alder hadde tendenser til å "ta helt av". Jeg stoler liksom ikke på at jeg kan vise bare _litt_ sinne, eller moderate mengder glede uten at jeg styrer meg selv med jerndisiplin. Det har kanskje noe med selvtillit å gjøre. Jeg vet ikke. Uff, nei, det her blir vel langt og mest interessant for meg selv :-) Jeg får avslutte. Men, igjen: Tusen takk for svaret ditt!

Hehe, nei bare interessant for deg var det ikke, for her var det mye likt. Det trygge internett hvor man tør og kan alt og til og med kan få seg kjæreste, og den skumle virkeligheten hvor man ikke engang tør å gå i en minibank fordi det er for skummelt og man kanskje ikke vet hvordan man skal gjøre det og dermed gjør det om natten fordi da kan ingen se det. Jeg må nesten smile litt (unnskyld) for jeg kjenner mye igjen om hvordan jeg var en stund. Og slik er det slett ikke nå lenger i allefall Så jeg har virkelig trua på deg. Håper bare du får en 'rett' behandler.

[maire]

Hehe, nei bare interessant for deg var det ikke, for her var det mye likt. Det trygge internett hvor man tør og kan alt og til og med kan få seg kjæreste, og den skumle virkeligheten hvor man ikke engang tør å gå i en minibank fordi det er for skummelt og man kanskje ikke vet hvordan man skal gjøre det og dermed gjør det om natten fordi da kan ingen se det. Jeg må nesten smile litt (unnskyld) for jeg kjenner mye igjen om hvordan jeg var en stund. Og slik er det slett ikke nå lenger i allefall Så jeg har virkelig trua på deg. Håper bare du får en 'rett' behandler.

Så deilig at du forstår hvordan det er :-)

Jeg har en veldig god psykolog, men han har ikke kommunal avtale så det blir for dyrt for meg å bare gå til ham. Skal fortsatt gå til ham, men venter på utredning i det kommunale apparatet i tillegg. Jeg har ikke fått diagnosen unnvikende pf, men scorer på 6 av de 7 punktene for å "oppfylle kravene", så det kan jo ligne i alle fall. Har andre problemer i tillegg, så det er greit å få en skikkelig utredning. Men, jeg innrømmer at jeg gjerne vil ha en diagnose. Innbiller meg at jeg best kan få en behandling som kan hjelpe meg da.