Er det normalt å prate med seg selv og andre i hodet stadig?

[Gjest HeltNormal]

Jeg prater ofte med folk i tankene når jeg har dårlige, triste, frustrerte perioder. Jeg lager samtaler med folk jeg kjenner, leger, og meg selv. Innimellom detter jeg helt fullstendig ned i slike dumper og klarer ikke tenke på annet. Jeg forteller hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg. Og så svarer "de andre" med ting jeg synes passer, ofte at jeg finner diagnoser, altså analyserer meg selv stadig. Ofte når jeg innser at jeg har falt i en slik dump igjen, snakker jeg med meg selv i hodet om hvor teit det er, at jeg er hypokonder, innbilsk, egoistisk, idiotisk, at det ikke er noe i veien med meg osv.. Det er ganske frustrerende og hele tiden veksle slik. Er det normalt? Forsøkte å forklare det til fastlegen min idag, og hun så ganske rart på meg igrunn. :/

[Gjest Timari]

jeg fører stadig samtaler med meg selv og andre i hodet hele tiden. Tror det er helt normalt så lenge du bestemmer hva motparten sier til deg, at de ikke ber deg rive ut øynene dine etc.

[Gjest Bethany]

Sikkert helt vanlig. Bruker selv å ha en god del diskusjoner med andre i hodet mitt i perioder.

[Gjest svaksterk]

Helt normalt!

Alle gjør det!

:-)

[Gjest Shira12]

Jeg gjør også det.

Virker som det er normalt og gjøre det, siden flere har svart deg om det samme.

[Gjest malun]

Jeg fører lange samtaler både med meg selv og andre hele tiden. Av og til kan jeg sågar bli både irritert, oppkavet og lattermild underveis.

Det verste er de gangene jeg glemmer å holde dem inni hodet - og prater høyt mens jeg er blant folk.

[bugge -jenta]

Er ganske så sikker på at det er mer uvanlig å ikke gjøre det. Det er en måte å bearbeide, organisere,skape struktur, forstå osv verden, oss selv og relasjoner, blant annet. Jeg "prater" mye med psykiateren min innimellom timene. Syns liksom jeg får mer for pengene på den måten.

Jeg har god erfaring når det gjelder leger og kvantitet. Har vært med en hel haug. Leger ser stadig vekk rart på en.Og du kan liksom merke at de av og til tolker i hytt og pine. Uten å spørre i neste omgang om det virkelig er slik. Kanskje hun så opp fra datamaskina for første gang, og plutselig så hvem det var som satt der.? Snak med deg selv du, bare ikke gjør som jeg dessverre gjør for tiden; fore deg selv deg med negative tanker.PS! Og sørg for at du også snakker med andre mennesker.

VH bugge.

[Gjest bethany]

glemte noe da jeg svarte første gang.

Sist jeg var i en manisk psykose, eller holdt på å gli vekk fra den, så hadde jeg intense samtaler i hodet der "jeg" forklarte grundig ting rundt og om meg selv til andre mennesker jeg interesserte meg om. Men det pågikk veldig hardt og uten kontroll, jeg lyttet til samtalen uten å delta i den selv.

[Gjest Ugga Bugga]

Jeg prater med meg selv og andre inne i hodet mitt hele tiden.

[Mihra]

jeg fører stadig samtaler med meg selv og andre i hodet hele tiden. Tror det er helt normalt så lenge du bestemmer hva motparten sier til deg, at de ikke ber deg rive ut øynene dine etc.

Jeg pleier å synge tostemt med meg selv inni hodet jeg...

[bugge -jenta]

Jeg pleier å synge tostemt med meg selv inni hodet jeg...

Og jeg legger på et helt band i tillegg.

[soleil]

Kan hende legen din ikke forstod helt hva du mente?

Jeg håper det er noenlunde normalt å tenke samtaler inni hodet. Gjør det ofte selv. Tenker ofte den samtalen der jeg blir oppringt fra Norsk tipping og så spør de meg hva jeg skal bruke pengene til. Hehe :-)

Ser du får bekreftelse fra andre her om at det er normalt. Men sånt er faktisk ikke så godt å vite, ettersom ingen vet hvordan det er å være et annet menneske!

Men om det er vanlig eller normalt har vel ikke mest å si.. Er det plagsomt, forstyrrende, frustrerende og hindrer deg i å få gjort normale ting og i å ha det bra så bør en jo få gjort noe med det!

Ble legen din redd, tror du, eller spurte hun nærmere om hva du mente?

[Gjest HeltNormal]

Og jeg legger på et helt band i tillegg.

hehe, det høres fint ut at alle synes det virker normalt. Dessuten hørtes det fantastisk morsomt ut å ha et band i hodet. Kanskje vi kan møtes og du vil dele det med meg? Det jeg vel følte ikke var så normalt er at jeg blir helt sprø av det selv fordi jeg får oppheng og ikke helt lenger klarer å skille hva jeg faktisk føler og hva jeg innbiller meg. På en måte. Nå er jeg på en fantastisk opptur, og alt virker fantastisk strålende! Utrolig deilig, nesten som rus. Takk for alle svar. Hurra

[bugge -jenta]

Hei!

Når man har veldig behov for monolog eller delvis dialog, kan det jo absolutt være et uttrykk for at du nettopp trenger en behandler eller noen å snakke med.

Hvis det er stemmer som begynner å fortelle deg hva du skal gjøre, da nærmer vi oss et helt annet område, og kanskje er det det legen din prøver å finne ut av når hun ser litt rart på deg.

Men egentlig ville jeg konkludert med at det er vanlig å snakke med seg selv, men man må selv vurdere om det betyr at man kanskje i en periode skulle hatt en profesjonell samtalepartner i tillegg.

Vh bugge.

[beth-karin]

hehe, det høres fint ut at alle synes det virker normalt. Dessuten hørtes det fantastisk morsomt ut å ha et band i hodet. Kanskje vi kan møtes og du vil dele det med meg? Det jeg vel følte ikke var så normalt er at jeg blir helt sprø av det selv fordi jeg får oppheng og ikke helt lenger klarer å skille hva jeg faktisk føler og hva jeg innbiller meg. På en måte. Nå er jeg på en fantastisk opptur, og alt virker fantastisk strålende! Utrolig deilig, nesten som rus. Takk for alle svar. Hurra

Snakker mye med meg selv, har alltid gjort det. Lange dialoger med folk jeg kjenner....

Det jeg har tenkt på i det siste, er:

Når savna i livet blir tydelige for meg, når sorgen over livet jeg fikk/ikke fikk, kommer - da flykter jeg mer inn i en drømmeverden enn ellers. Da "snakker" jeg med folk som forstår meg, da snakker jeg med dem som jeg innbiller kunne gitt meg det jeg savner osv. Etterhvert merker jeg at dette forsterker savn, forsterker rastløshet og tunge tanker.

Derfor kjenner jeg at jeg må være forsiktig med å "gi meg hen" til disse dialogene og disse dagdrømmene.

Livet leves bare der føttene står!

- Om virkeligheten er mer smertelig enn drømmen, er den alltid vakrere og mer slitesterk enn fantasien (Per Arne Dahl i boka Fra paradis til virkelighet)