ang abort og ettervirkninger

[Gjest jannickej27år]

hei jeg tok abort for tre år siden fordi jeg ble gravid med en jeg hadde kjent i en uke og fordi jeg var alenemor fra før + at han også hadde et barn fra før..i ettertid har vi blitt kjærester og samboere og skal gifte oss, men jeg sliter fortsatt de helgene vi er sånn "familie" med meg og han og mitt barn og hans barn..da føler jeg som om det er en som mangler , en slags urettferdighet.."han skulle jo vært far til mitt barn også" og en sorg og sårhet når jeg ser han sammen med barnet sitt..jeg har havnet i et mønster her som gjør at jeg er mye trist og at jeg blir noe avvisende mot hans barn for å skåne meg selv....jeg kommer meg liksom ikke ut av dette...er det noen som har noen gode råd/tanker å gi meg?

[løvetannbarn]

Kjære deg.Vil gjerne begynne med å si at jeg skjønner sorgen din. For de fleste som har tatt abort er dette en helt naturlig del av det du har vært igjennom. Tanker som "jeg kunne hatt et barn til", "kanskje jeg ville hatt en liten gutt nå, eller kanskje jeg ville hatt ei lita jente - hvis jeg bare ikke hadde valgt aborten.." Man kan ta seg i å tenke: I dag ville jeg hatt termin" , eller "i dag ville barnet vært 1 år..." Det er så mange tanker som bare kommer og kommer - og som man nok ikke er klar over at VILLE komme, fordi den dagen man valgte bort det ufødte barnet føltes mest sannsynlig avgjørelsen riktig - og mulig var det den eneste løsningen man SÅ den gangen.... Men så endrer livet seg etter som dagene går.Men det kan man jo ikke vite med sikkerhet, man tenker på situasjonen man er i NÅR MAN TAR aborten - og vi tar valget ut fra det vi DA mener er til det beste både for oss selv, for de barna man eventuelt har fra før og man tenker på livssituasjonen i sin helhet. Summen av alt dette fører til et valg som der og da er rett! Men det betyr IKKE at man ikke har rett til å sørge over det valget man en gang tok! Livet endrer seg - og du endrer deg...Du er jo ikke den samme i dag som du var FØR aborten, er du vel? Det virker som om du er svært reflektert, men det virker også som om du lever mer i fortiden enn godt er.... Hva med å forsøke å se på det livet du har i dag? Du har en mann du er glad i, du har barn som elsker deg over alt på jord - og du er ung! Mulighetene ligger der og venter på deg - men hvis du ser deg for mye tilbake vil du gå glipp av så UENDERLIG mye nåtid - og fremtid - og har du virkelig RÅD til det? Du må si til deg seg at det valget du en gang gjorde ved å velge abort VAR FAKTISK DET ENESTE RETTE DU KUNNE GJØRE DER OG DA!!!! Du gjorde det som var rett for DEG og for din og dine barns livssituasjon DEN gang. Nå er den tiden forbi! Det er på tide du unner deg selv en rose for den omtanken og fornuften du den gang utviste:) Det lå mye omsorg i det valget du da tok:) Og ikke minst mye mot! Du innså at livet ville bli tøft - kanskje FOR tøft - om du hadde valgt å føde dette barnet....Og det hadde kanskje vært en så stor påkjenning for deg og barna dine at dere alle ville ha kommet til å lide under det....Og hvilke barn vil føle glede over å se mamman sin totalt utslitt? Og hvilken glede ville DU hatt av å føle at du aldri strakk til? Det ville bare skapt skyldfølelse både hos deg og de barna du allerede har....

Kjære deg - du gjorde et valg...du kan ikke gjøre det ugjort igjen.... Men jeg skjønner at du føler du har et barn for lite -jeg skjønner deg så altfor godt - tro meg. Jeg har selv vært i samme situasjon som deg skjønner du:) Kunne det være en ide å snakke med mannen din om tankene dine? Hva vet jeg; kanskje tenker han mange av de samme tankene som du gjør?

Dette ble litt langt - og det er ikke sikkert du har noen nytte av det jeg har skrevet:)

Håper du klarer å "leve" litt igjen snart - det fortjener du virkelig:) og det fortjener også barna dine. De trenger deg vet du:)

Stor klem fra

[PieLill]

Her er et sted du kan henvende deg.

http://www.aan.no/

mvh

[Gjest meg..27]

Kjære deg.Vil gjerne begynne med å si at jeg skjønner sorgen din. For de fleste som har tatt abort er dette en helt naturlig del av det du har vært igjennom. Tanker som "jeg kunne hatt et barn til", "kanskje jeg ville hatt en liten gutt nå, eller kanskje jeg ville hatt ei lita jente - hvis jeg bare ikke hadde valgt aborten.." Man kan ta seg i å tenke: I dag ville jeg hatt termin" , eller "i dag ville barnet vært 1 år..." Det er så mange tanker som bare kommer og kommer - og som man nok ikke er klar over at VILLE komme, fordi den dagen man valgte bort det ufødte barnet føltes mest sannsynlig avgjørelsen riktig - og mulig var det den eneste løsningen man SÅ den gangen.... Men så endrer livet seg etter som dagene går.Men det kan man jo ikke vite med sikkerhet, man tenker på situasjonen man er i NÅR MAN TAR aborten - og vi tar valget ut fra det vi DA mener er til det beste både for oss selv, for de barna man eventuelt har fra før og man tenker på livssituasjonen i sin helhet. Summen av alt dette fører til et valg som der og da er rett! Men det betyr IKKE at man ikke har rett til å sørge over det valget man en gang tok! Livet endrer seg - og du endrer deg...Du er jo ikke den samme i dag som du var FØR aborten, er du vel? Det virker som om du er svært reflektert, men det virker også som om du lever mer i fortiden enn godt er.... Hva med å forsøke å se på det livet du har i dag? Du har en mann du er glad i, du har barn som elsker deg over alt på jord - og du er ung! Mulighetene ligger der og venter på deg - men hvis du ser deg for mye tilbake vil du gå glipp av så UENDERLIG mye nåtid - og fremtid - og har du virkelig RÅD til det? Du må si til deg seg at det valget du en gang gjorde ved å velge abort VAR FAKTISK DET ENESTE RETTE DU KUNNE GJØRE DER OG DA!!!! Du gjorde det som var rett for DEG og for din og dine barns livssituasjon DEN gang. Nå er den tiden forbi! Det er på tide du unner deg selv en rose for den omtanken og fornuften du den gang utviste:) Det lå mye omsorg i det valget du da tok:) Og ikke minst mye mot! Du innså at livet ville bli tøft - kanskje FOR tøft - om du hadde valgt å føde dette barnet....Og det hadde kanskje vært en så stor påkjenning for deg og barna dine at dere alle ville ha kommet til å lide under det....Og hvilke barn vil føle glede over å se mamman sin totalt utslitt? Og hvilken glede ville DU hatt av å føle at du aldri strakk til? Det ville bare skapt skyldfølelse både hos deg og de barna du allerede har....

Kjære deg - du gjorde et valg...du kan ikke gjøre det ugjort igjen.... Men jeg skjønner at du føler du har et barn for lite -jeg skjønner deg så altfor godt - tro meg. Jeg har selv vært i samme situasjon som deg skjønner du:) Kunne det være en ide å snakke med mannen din om tankene dine? Hva vet jeg; kanskje tenker han mange av de samme tankene som du gjør?

Dette ble litt langt - og det er ikke sikkert du har noen nytte av det jeg har skrevet:)

Håper du klarer å "leve" litt igjen snart - det fortjener du virkelig:) og det fortjener også barna dine. De trenger deg vet du:)

Stor klem fra

jeg vil gjerne få lov til å takke deg veeeldig for detet innlegget. det hjalp meg virkelig. jeg har lest det mange ganger:)tusen takk