Vonde minner

[maire]

Jeg lurer på en ting. Jeg har opplevd en del vanskelige ting gjennom åra (ikke blitt misbrukt), og de jeg har hatt rundt meg har sagt jeg tatt ting forbausende bra. Jeg har tenkt at "jaja, dette er ikke noe jeg kan gjøre noe med", og gått videre. I flere år av gangen har jeg hatt det bra. Det har vært noen depresjoner, sporadisk selvskading, tvangstanker, og ulike typer angst, men likevel har jeg i det store og det hele klart meg fint. I løpet av de siste årene har det blitt noen ekstra påkjenninger, og i fjor skjedde det (negative) ting på arbeidsplassen min som trigget noe i meg. Nå får jeg flash backs og gjenopplever vanskelige ting.

Det er snakk om traumatiske hendelser jeg aldri har glemt, men husket hele tiden, men uten noen følelser forbundet til dem. Nå tvinger minnene seg fram selv om jeg ikke vil det, og de bringer med seg et hav av følelser jeg ikke klarer å forholde meg til. Jeg har mye skyldfølelse og føler meg forferdelig slem og ond. Jeg er kvalm, har stadige mareritt og full av angst. Jeg er redd for å være sammen med andre mennesker fordi jeg er engstelig de skal se hvor grusom jeg egentlig er. Er det sannsynlig at dette vil gå over av seg selv hvis jeg bare holder ut? Hvis ikke; hva kan gjøres?

[løvetannbarn]

Kjære deg.

Mitt forslag er: IKKE HOLD UT! Da blir du aldri ferdig med alt det vonde. Som barn fikk jeg høre av min far: "Ta deg sammen da jente!" TA MEG SAMMEN????? Det tok meg mange vonde og vanskelige år før jeg til slutt fant ut at alle mine vonde opplevelser måtte jeg ta et oppgjør med. Jeg skal ikke gå i detaljer her, men jeg satte meg til slutt som mål at alt det vonde jeg hadde vært igjennom måtte jeg da kunne snu til noe positivt. Jeg satt inne med ufattelig mye erfaring som jeg kunne bruke til noe konstruktivt. Jeg utdannet meg derfor til sykepleier - men jeg skal ikke legge skjul på at jeg kunne komme opp i situasjoner hvor "jeg møtte meg selv i døren" som det så pent heter. Da endte det med at jeg måtte ta en ny runde med meg selv - sortere følelser og minner - forkaste det som brøt meg ned - men jeg glemte ikke av den grunn. Jeg tenkte hele tiden: Hva kan jeg BRUKE dette til? Tenk om noen ser at jeg er så sårbar? TØR jeg å være sårbar? Er jeg mindre verd hvis jeg tør å være sårbar? Som nevnt før: jeg gikk noen runder der ja:) Men jeg reiste meg opp igjen og fortsatte mot målet mitt. Det gjør jeg fortsatt. Jeg er rikere enn mange andre, tenker jeg, nettopp fordi jeg har de erfaringene jeg har.....

Håper du finner DIN vei:)

Klem

[maire]

Kjære deg.

Mitt forslag er: IKKE HOLD UT! Da blir du aldri ferdig med alt det vonde. Som barn fikk jeg høre av min far: "Ta deg sammen da jente!" TA MEG SAMMEN????? Det tok meg mange vonde og vanskelige år før jeg til slutt fant ut at alle mine vonde opplevelser måtte jeg ta et oppgjør med. Jeg skal ikke gå i detaljer her, men jeg satte meg til slutt som mål at alt det vonde jeg hadde vært igjennom måtte jeg da kunne snu til noe positivt. Jeg satt inne med ufattelig mye erfaring som jeg kunne bruke til noe konstruktivt. Jeg utdannet meg derfor til sykepleier - men jeg skal ikke legge skjul på at jeg kunne komme opp i situasjoner hvor "jeg møtte meg selv i døren" som det så pent heter. Da endte det med at jeg måtte ta en ny runde med meg selv - sortere følelser og minner - forkaste det som brøt meg ned - men jeg glemte ikke av den grunn. Jeg tenkte hele tiden: Hva kan jeg BRUKE dette til? Tenk om noen ser at jeg er så sårbar? TØR jeg å være sårbar? Er jeg mindre verd hvis jeg tør å være sårbar? Som nevnt før: jeg gikk noen runder der ja:) Men jeg reiste meg opp igjen og fortsatte mot målet mitt. Det gjør jeg fortsatt. Jeg er rikere enn mange andre, tenker jeg, nettopp fordi jeg har de erfaringene jeg har.....

Håper du finner DIN vei:)

Klem

Hei løvetannbarn (fint nick forresten), ser vi ha det til felles at vi fikk beskjed av våre nærmeste om å "ta oss sammen". Det er lettere sagt enn gjort når man har så sterk angst at man ikke lenger stoler på hva som er fantasi og hva som er virkelighet.

I ordene "ta deg sammen", så ligger det også en beskjed om at man er brysom, man tar for mye plass og er til irritasjon. Det er vondt det.

Må jo bare holde ut, men jeg har et håp om at jeg kan få litt hjelp av en psykolog til å bearbeide noe. Det påvirker jo min tenke og væremåte i dag, det som har skjedd tidligere.

Jeg forsøker å tilgi meg selv for at jeg oppførte meg som jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg kan tilgi etthvert annet menneske alt det jeg har sagt, gjort og tenkt under de samme omstendighetene som jeg levde under, men ikke meg selv. Er ikke det rart? Jeg har brukt store deler av livet mitt på å straffe meg selv, og jeg gjør det fortsatt.

Jeg trenger hjelp til å endre denne selvdestruktive adferden. Hvis jeg klarer å gjøre det, så kan jeg være mer til stede for de jeg bryr meg om også. Og da er jeg jo straks inne i en bedre sirkel :-)