Angst pga. smerter i livmor?

[Gjest AriadneX]

Jeg er litt usikker på om jeg er i riktig foum, eller om dette burde stilles i forum for gynekologi, men jeg tar sjansen:

Jeg er en kvinne på 39 som siden slutten av tenårene har slitt med sporadiske panikkanfall. I tillegg har jeg endometriose.

For 5 mnd. siden hadde jeg min tredje lapraskopi, og det ble fjernet to cyster bak livmoren. Dessverre gikk operasjonen veldig galt. Jeg fikk store blødninger/ hematomer. Ett i rommet mellom livmor og endetarm og to på buken, som ble infisert.

I ettertid har jeg slitt med store smerter (pga skadene) Det antas at disse smertene vil avta over tid.

Men: de dagene smertene er som verst har jeg noen helt vanvittige "angstanfall" som kan vare i flere døgn.

Jeg gjenkjenner ikke dette fra min "vanlige" angst som er sporadiske anfall og sjelden varer mer en 20-40 minutter...

Jeg har hørt et sted at angst tidligere kaltes hysteri (?) og at det er avledet av det greske ordet for livmor(?)

Så spørsmålet er : skyldes disse angst-døgnene smerter, eller er det mer sannsynlig å tro at selve opplevelsen med sykehus og smerter (Jeg opplevde det hele som svært dramatisk) har "trigget" angsten?

[løvetannbarn]

Kjære deg:)

Som sykepleier vet jeg litt om mye - og en ting er sikkert; redsel skaper angst. Redselen kan gi seg utslag i form av mange ansikter - og jeg har stor forståelse for at du går rundt å er redd eller har angst. Det er jo ingen forunt å få en sykdom, det måtte være seg hvilken som helst slags sykdom....

Så har man smerter da; smerter er kroppens formidling til deg om at noe er galt - og smerter over lang tid bør man "lytte" til. Selv om du har fått vite at smertene vil avta etter som tiden går ER de jo der likevel - og det gjør selvfølgelig noe med deg, det skulle bare mangle! Smerter tærer på - man blir sliten - smerter tar enormt mye krefter, man kan bli så sliten av å ha vondt at det går ut over din fysiske tilstand - og ikke minst utover det psykiske. Det å ha angst er ofte forbundet med det å være redd for noe man ikke VET hva man er redd for.... I ditt tilfelle vil jeg jo tro at du EGENTLIG vet hva du er redd for, du har en reell sykdom - men du vet ikke med sikkerhet hva den kan resultere i, dessuten har du hatt traumatiske opplevelser i forbindelse med inngrep, det ga uventede negative utfall som du kanskje ikke var forberedt på.Slikt setter spor - og det kan hende du går rundt å engster deg for "hva blir det neste jeg vil komme til å oppleve".

Det stemmer at man før i tiden mente det bare var kvinner som kunne bli hysteriske - siden det bare var vi kvinner som hadde livmor (hysteria). Dette er bare tull. Hysteri er en betegnelse på en tilstand hvor man pga ubevisste konflikter o.l. "flykter inn i sykdommen", vi kan se dramatiske symptomer som lammelser, bortfall av berøringssansen i visse kroppsdeler, døvhet og hukommelsesforstyrrelser.En "hysterisk personlighet" kjennetegnes av av overdrevne følelsesreaksjoner, særhetstrekk og teatralske utspill.Nå vet ikke jeg hvordan du oppfatter deg selv i forhold til disse kjennetegnene, men uten at jeg kan gi en diagnose vil jeg nok skrape det hele ned til at du faktisk "bare" er redd. Og det er jo en naturlig reaksjon på en unormal situasjon.....

Fåreslår at du moter deg opp til å ringe legen din og forklare ham situasjonen. Du kan be om å få vite prognosen for sykdommen du har (vært igjennom), du må ikke være redd for å spørre "dumme spørsmål" (for det finnes ikke dumme spørsmål!) Jo mer du får av informasjon - jo tryggere blir du:) Det er viktig å føle seg trygg - det skaper kontroll og mestring i den situasjonen du er i nå - og det trenger du:)

Håper du etter hvert får det bedre - det er ingen forunt å gå rundt å ha det så grusomt som du har det nå! Jeg er sikker på at du er en modig jente - alt tyder på det - så jeg ønsker deg god bedring og lykke til:)

Klem fra

[Gjest AriadneX]

Kjære deg:)

Som sykepleier vet jeg litt om mye - og en ting er sikkert; redsel skaper angst. Redselen kan gi seg utslag i form av mange ansikter - og jeg har stor forståelse for at du går rundt å er redd eller har angst. Det er jo ingen forunt å få en sykdom, det måtte være seg hvilken som helst slags sykdom....

Så har man smerter da; smerter er kroppens formidling til deg om at noe er galt - og smerter over lang tid bør man "lytte" til. Selv om du har fått vite at smertene vil avta etter som tiden går ER de jo der likevel - og det gjør selvfølgelig noe med deg, det skulle bare mangle! Smerter tærer på - man blir sliten - smerter tar enormt mye krefter, man kan bli så sliten av å ha vondt at det går ut over din fysiske tilstand - og ikke minst utover det psykiske. Det å ha angst er ofte forbundet med det å være redd for noe man ikke VET hva man er redd for.... I ditt tilfelle vil jeg jo tro at du EGENTLIG vet hva du er redd for, du har en reell sykdom - men du vet ikke med sikkerhet hva den kan resultere i, dessuten har du hatt traumatiske opplevelser i forbindelse med inngrep, det ga uventede negative utfall som du kanskje ikke var forberedt på.Slikt setter spor - og det kan hende du går rundt å engster deg for "hva blir det neste jeg vil komme til å oppleve".

Det stemmer at man før i tiden mente det bare var kvinner som kunne bli hysteriske - siden det bare var vi kvinner som hadde livmor (hysteria). Dette er bare tull. Hysteri er en betegnelse på en tilstand hvor man pga ubevisste konflikter o.l. "flykter inn i sykdommen", vi kan se dramatiske symptomer som lammelser, bortfall av berøringssansen i visse kroppsdeler, døvhet og hukommelsesforstyrrelser.En "hysterisk personlighet" kjennetegnes av av overdrevne følelsesreaksjoner, særhetstrekk og teatralske utspill.Nå vet ikke jeg hvordan du oppfatter deg selv i forhold til disse kjennetegnene, men uten at jeg kan gi en diagnose vil jeg nok skrape det hele ned til at du faktisk "bare" er redd. Og det er jo en naturlig reaksjon på en unormal situasjon.....

Fåreslår at du moter deg opp til å ringe legen din og forklare ham situasjonen. Du kan be om å få vite prognosen for sykdommen du har (vært igjennom), du må ikke være redd for å spørre "dumme spørsmål" (for det finnes ikke dumme spørsmål!) Jo mer du får av informasjon - jo tryggere blir du:) Det er viktig å føle seg trygg - det skaper kontroll og mestring i den situasjonen du er i nå - og det trenger du:)

Håper du etter hvert får det bedre - det er ingen forunt å gå rundt å ha det så grusomt som du har det nå! Jeg er sikker på at du er en modig jente - alt tyder på det - så jeg ønsker deg god bedring og lykke til:)

Klem fra

For nyttige innspill og god refleksjon, Løvetannen:-)

Jeg har nå fått et par saftige doser Valium, slik at systemet har fått hvile litt.

Det hjalp, gitt:-)

Klem