Problemer i etterkant av adopsjon

[Gjest anonymine]

For 3 år siden ble vi adoptivforeldre til et lite barn som da var i underkant av 1 år. Etter at vi fikk barnet fikk jeg PAD (skjønner i ettertid hva det var). Det var en tøff periode, jeg var lei meg og følte meg som en elendig mamma. Etter et par måneder begynte jeg å se lys i tunellen. I dag stortrives jeg i mammarollen. Nå har vi begynt å snakke om å adoptere barn nr. 2. Er litt engstelig for å få en slik reaksjon på nytt. Er det noen som vet om dette er vanlig, eller som helst rammer når en får det første barnet? Er det flere her inne som har hatt det slik som meg? Har inntrykk av at 99% framstår som superlykkelige fra dag 1, og at følelsesmessige problemer i etterkant av adopsjon er nærmest ikke-eksisterende. Eller at det er et tema som forties - alle venter jo at en skal være så lykkelig etter å ha fått det etterlengtede barnet. Da føler en seg rimelig utakknemlig og egoistisk som ikke greier å leve opp til forventningene en selv og omgivelsene har til nybakt mammalykke.

[Gjest også anonym]

Du er ikke alene. Jeg har ikke hatt PAD, tror jeg, men ved 1. adopsjon ble jeg helt sliten av hvor perfekt jeg følte at jeg måtte være og hvor fint alt var. Det var jo fint og jeg var jo glad i barnet, men jeg var sliten og litt redd. Ved andre adopsjon fikk vi ett barn som ikke ville sove. Jeg følte til tider at jeg hatet barnet og meg selv og alle andre.

Men denne gangen turte jeg å sette ord på det.

Når andre spurte hvordan jeg hadde det så sa jeg som sant var at jeg er sliten og sint og lei. Jeg følte meg som dårlig mor.

Andre adoptivmødre reagerte med lettelse når jeg sa dette. Mange tenkte jo det samme men turde ikke si det. VI skal jo være så flinke, det har vi papirer på.

Neida, du er ikke alene. Kanskje det blir lettere 2. gang når du vet hva du går til?

Lykke til!

[Gjest anonym tenker......]

Hei.

Jeg er ikke kommet så langt i prosessen at vi har fått tildeling ennå, men jeg har tenkt mye på det at adoptivforeldre liksom skal være så mye mer "lykkelige" enn biologiske foreldre når de får barn. Har inntrykk av at man liksom ikke "har lov til" å kanskje ikke ha det så bra. "Dette er noe vi har ønsket så veldig, at da må vi jammen være lykkelige".

Ser ikke for meg at tiden etter tildeling/hjemkomst blir noen dans på roser, føler noen ganger at jeg nesten gruer meg til denne perioden. Jeg liker ikke at jeg tenker slik, og holder det for meg selv stort sett. Muligens dumt men, som det nevnes her; man har liksom ikke "lov" til å føle slik.

Noen tanker fra meg.

Hva er PAD?

[Gjest anonym jeg også]

Hei. Jeg tenker også av og til på hvordan det vil bli å få hjem vårt lille nurk (som vi ikke vet hvem er ennå). Bor på et sted hvor fordommer ennå sitter spikret fast i den eldre generasjonen. De er imot alt som er nytt og fremed, og vi har allerede fått "slengbemerkninger" på adopsjonen.

Vel, det JEG gruer meg mest til, er at barnet skal få problemer i forhold til dette..

Er det noen som opplever/tenker som meg, da??

[carla1365380461]

Her står det en del om temaet. Ahg har også skrevet artikler om depresjon i etterkant av adopsjon, og jeg mener du finner den/de også her:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon.htm

Med vennlig hilsen

[blomen]

Du er ikke alene. Jeg har ikke hatt PAD, tror jeg, men ved 1. adopsjon ble jeg helt sliten av hvor perfekt jeg følte at jeg måtte være og hvor fint alt var. Det var jo fint og jeg var jo glad i barnet, men jeg var sliten og litt redd. Ved andre adopsjon fikk vi ett barn som ikke ville sove. Jeg følte til tider at jeg hatet barnet og meg selv og alle andre.

Men denne gangen turte jeg å sette ord på det.

Når andre spurte hvordan jeg hadde det så sa jeg som sant var at jeg er sliten og sint og lei. Jeg følte meg som dårlig mor.

Andre adoptivmødre reagerte med lettelse når jeg sa dette. Mange tenkte jo det samme men turde ikke si det. VI skal jo være så flinke, det har vi papirer på.

Neida, du er ikke alene. Kanskje det blir lettere 2. gang når du vet hva du går til?

Lykke til!

Jeg tror nok mange har det tøft etter at barnet har kommet hjem. Det er en tid så fylt med følelser, oppmerksomhet, og så har man ikke minst veldig store forventninger til det å bli mamma. Men det er slitsomt, og jeg tror nok mange strever mer enn det gis uttrykk for. Jeg var bare overlykkelig og full av energi etter første adopsjon, og slik trodde jeg det ville bli også neste gang. En lang ventetid tappa meg for energi, og jeg var veldig sliten da barnet kom. H*n var veldig rolig og sov om natta, men likevel slet jeg veldig den første tida. Mamma-følelsen kom ikke før etter ei tid, og nå har jeg det veldig fint. Men det er bra noen setter ord på dette. Dette skulle vært et mye større tema på f.eks. foreldre forberedende kurs.

[veps1365380824]

Hei.

Jeg er ikke kommet så langt i prosessen at vi har fått tildeling ennå, men jeg har tenkt mye på det at adoptivforeldre liksom skal være så mye mer "lykkelige" enn biologiske foreldre når de får barn. Har inntrykk av at man liksom ikke "har lov til" å kanskje ikke ha det så bra. "Dette er noe vi har ønsket så veldig, at da må vi jammen være lykkelige".

Ser ikke for meg at tiden etter tildeling/hjemkomst blir noen dans på roser, føler noen ganger at jeg nesten gruer meg til denne perioden. Jeg liker ikke at jeg tenker slik, og holder det for meg selv stort sett. Muligens dumt men, som det nevnes her; man har liksom ikke "lov" til å føle slik.

Noen tanker fra meg.

Hva er PAD?

depressjion etter adopsjon. det samme fenomet finnes også ved den biologiske måten å bli mor på: fødselsdepresjon.

[cool]

Kjenner meg igjen i det du skriver.

Vi hadde ventet så inderlig på det lille barnet. Gleda oss helt enormt til å få barn igjen.

Når vi fikk tildeling ble jeg veldig forundra over meg selv. Plutselig var det som om det ikke hasta sånn med å hente han. Under hentereisen ville jeg (ved uhell) kalle meg for tante til barnet mange ganger.

Jeg fikk en voldsom skyldfølelse for at vi kunne få barnet pga. at vi hadde "råd" til å ha han. Følte at hvis bio.moren hadde fått de pengene vi hadde brukt på adopsjonen ville hun kunne ha beholdt han.

Når vi kom hjem ble jeg svært opptatt av å gjøre alt for gutten. Jeg skulle være verdens beste mor. Jeg fikk dårlig samvittighet når jeg gikk på jobb (meg og mannen delte permisjonen).

Når han begynte i barnehagen fikk jeg et voldsomt problem med å akseptere at han skulle være der en "hel" dag. Måtte liksom levere han sent og hente han tidlig. Ble i lengden veldig slitsomt å kombinere med jobb og endte med en lang sykemelding da jeg ble helt utbrent på jobb.

Morsfølelsen kom etterhvert som jeg ble kjent med den lille. Men jeg grubla mye det første året. Den morsfølelsen jeg har nå (gutten er 3 år) er minst like sterk som den er for vår egenfødte sønn.

Jeg var mye yngre når vi fikk vårt egenfødte barn. Det at jeg var eldre (31 år) når vi adopterte gutten tror jeg ikke var en fordel. Den erfaringen jeg har med barn (i bla. jobb) gjorde at jeg analyserte alt så mye mer enn da jeg var yngre. Dette gjorde det også vanskeligere å ikke prøve å være perfekt.

Litt vanskelig å skrive dette så det kommer frem riktig. Et noe vanskelig tema kanskje.

Hvis det skulle være uklart: Vi holder på med en ny adopsjonsprosess. Gleder oss en hel haug og er ikke i tvil om at vi vil elske også dette barnet.

Ifølge psykologien er det ganske vanlig med en psykisk utladning etter at en har gått igjennom en slitsom prosess og endelig når målet. Tror jeg fikk den ganske sterkt.

Jeg er i dette innlegget veldig personlig. Velger også å skrive mitt eget nick under. Det er fordi at jeg selv savnet slik info. når jeg sto midt oppe i det. Håper at det blir mer akseptert å innrømme at vi ikke er superforeldre og at det er viktig å snakke høyt om problemene sine. Det gjør de faktisk bare mindre!!

[Gjest kinamamsen]

Jeg har hatt problemer i etterkant av begge våre adopsjoner, men det var verst første gangen. Jeg var mere avslappet andre gang for da visste jeg at det ville ordne seg bare jeg tok tiden til hjelp. Jeg tror de mange opp- og nedturene, forventningspresset og den store belastningen det var å vente på å bli mor i så mange år; gjorde at jeg fikk en utladning som slo beina helt unna meg da tildelingen/overtagelsen endelig kom. Jeg synes det tok lang tid (spes. første gang) før morsfølelsen kom og før jeg følte meg komfortabel med min nye situasjon. Det gjorde ikke saken noe bedre at min eldste var veldig krevende og at situasjonen føltes ny og vanskelig for meg. Jeg trodde jeg var godt forberedt og hadde alt under kontroll, men når sant skal sies så taklet jeg ikke den nye situasjonen særlig bra. Da neste lille prinsesse gjorde sitt inntog i vår fam. ble jeg nok engang veldig utenfor og deprimert en periode, men denne gangen gikk det fortere over. Morsfølelsen kom denne gangen med en gang, men allikvel følte jeg meg til tider nedstemt og nesten alltid trett og sliten uansett hvor mye hvile og hjelp jeg fikk. Men, det gikk seg til og alt ordnet seg til slutt. Jeg leste en del om PAD på en nettside jeg fant. Jeg tok også kontakt med min fastlege som viste stor forståelse og som var til god hjelp en periode.

Mens jeg var midt oppe i situasjon følte jeg meg maktesløs, nedstemt, utilstrekkelig og var så ulykkelig for at jeg mislyktes i morsrollen, men når kreftene og selvtillitten kom tilbake og "lyset" igjen skinte i sinnet så ble alt bedre. Jeg var faktisk en ganske god mor; og i tillegg hadde vi faktisk flotte barn; selv om jeg til tider tvilte på både meg og de! Det var en tung tid, men jeg lærte mye om meg selv og utviklet meg mye i denne perioden.

I dag har jeg det godt med meg selv og mine to prinsesser og ikke minst så vet jeg at de to har det veldig godt sammen med meg!

[Gjest girasol]

Kjenner meg igjen i det du skriver.

Vi hadde ventet så inderlig på det lille barnet. Gleda oss helt enormt til å få barn igjen.

Når vi fikk tildeling ble jeg veldig forundra over meg selv. Plutselig var det som om det ikke hasta sånn med å hente han. Under hentereisen ville jeg (ved uhell) kalle meg for tante til barnet mange ganger.

Jeg fikk en voldsom skyldfølelse for at vi kunne få barnet pga. at vi hadde "råd" til å ha han. Følte at hvis bio.moren hadde fått de pengene vi hadde brukt på adopsjonen ville hun kunne ha beholdt han.

Når vi kom hjem ble jeg svært opptatt av å gjøre alt for gutten. Jeg skulle være verdens beste mor. Jeg fikk dårlig samvittighet når jeg gikk på jobb (meg og mannen delte permisjonen).

Når han begynte i barnehagen fikk jeg et voldsomt problem med å akseptere at han skulle være der en "hel" dag. Måtte liksom levere han sent og hente han tidlig. Ble i lengden veldig slitsomt å kombinere med jobb og endte med en lang sykemelding da jeg ble helt utbrent på jobb.

Morsfølelsen kom etterhvert som jeg ble kjent med den lille. Men jeg grubla mye det første året. Den morsfølelsen jeg har nå (gutten er 3 år) er minst like sterk som den er for vår egenfødte sønn.

Jeg var mye yngre når vi fikk vårt egenfødte barn. Det at jeg var eldre (31 år) når vi adopterte gutten tror jeg ikke var en fordel. Den erfaringen jeg har med barn (i bla. jobb) gjorde at jeg analyserte alt så mye mer enn da jeg var yngre. Dette gjorde det også vanskeligere å ikke prøve å være perfekt.

Litt vanskelig å skrive dette så det kommer frem riktig. Et noe vanskelig tema kanskje.

Hvis det skulle være uklart: Vi holder på med en ny adopsjonsprosess. Gleder oss en hel haug og er ikke i tvil om at vi vil elske også dette barnet.

Ifølge psykologien er det ganske vanlig med en psykisk utladning etter at en har gått igjennom en slitsom prosess og endelig når målet. Tror jeg fikk den ganske sterkt.

Jeg er i dette innlegget veldig personlig. Velger også å skrive mitt eget nick under. Det er fordi at jeg selv savnet slik info. når jeg sto midt oppe i det. Håper at det blir mer akseptert å innrømme at vi ikke er superforeldre og at det er viktig å snakke høyt om problemene sine. Det gjør de faktisk bare mindre!!

Kjempeflott innlegg! Stor respekt til deg for at du velger å stå fram og ikke være anonym. Skal skrive litt om dette senere jeg og.

Stor klem fra

[ahg]

Det er nok mange som sliter en periode, men få som tør å si noe om det. Som adoptivforeldre føler vi det forventes at vi skal være superlykkelige, og så holder vi problemene for oss selv.

Jeg slet tungt i ganske lang tid etter første adopsjon. Skjønte ingenting og skammet meg fælt over at jeg ikke kunne være bare kjempelykkelig når jeg endelig hadde fått det barnet jeg hadde lengtet så veldig etter i mange år. Det forverret situasjonen at barnet hadde søvnproblemer i mange måneder. Det ble heller ikke noe bedre av at jeg satte skyhøye krav til meg selv som mor, og ikke klarte å leve opp til dem. Det tok et års tid før jeg var i normalt gjenge igjen.

Jeg var redd for at jeg skulle få en liknende reaksjon ved andre adopsjon, men da gikk alt mye bedre.

Ting går seg til etter hvert. Nå er jeg trygg i rollen som mor, og enormt glad for våre to barn. De bringer så mye glede, kjærlighet og stolthet inn i livet mitt. Jeg er evig takknemlig for å kunne være mamma for dem.

[Gjest Charita]

Det er nok mange som sliter en periode, men få som tør å si noe om det. Som adoptivforeldre føler vi det forventes at vi skal være superlykkelige, og så holder vi problemene for oss selv.

Jeg slet tungt i ganske lang tid etter første adopsjon. Skjønte ingenting og skammet meg fælt over at jeg ikke kunne være bare kjempelykkelig når jeg endelig hadde fått det barnet jeg hadde lengtet så veldig etter i mange år. Det forverret situasjonen at barnet hadde søvnproblemer i mange måneder. Det ble heller ikke noe bedre av at jeg satte skyhøye krav til meg selv som mor, og ikke klarte å leve opp til dem. Det tok et års tid før jeg var i normalt gjenge igjen.

Jeg var redd for at jeg skulle få en liknende reaksjon ved andre adopsjon, men da gikk alt mye bedre.

Ting går seg til etter hvert. Nå er jeg trygg i rollen som mor, og enormt glad for våre to barn. De bringer så mye glede, kjærlighet og stolthet inn i livet mitt. Jeg er evig takknemlig for å kunne være mamma for dem.

Det dere beskriver er temmelig vanlig med egenfødte barn, spesielt de med litt krevende temperament. Temperamentet er medfødt og stabilt, så det må vi foreldre bare leve med.

Adoptivbarn kan være krevende fordi de har opplevd mye på kort tid.

Jeg hadde et barn som skrek og skrek hele døgnet. En liten prøvelse i to lange år. Men det ga seg til slutt. Følte meg som en elendig mamma, helt til nestemann kom, og alt gikk på skinner. Da forsto jeg for første gang virkelig hva det innebærer at barn er ulike, og ha erfaring med unger kan bety.

Burde ikke være mer tabu med adoptivbarn enn ved egenfødte å føle slik. Barn er barn, og adoptivforeldre er ikke superforeldre selv om mange er kjempeflinke.

[Gjest malun]

Kjenner meg igjen i det du skriver.

Vi hadde ventet så inderlig på det lille barnet. Gleda oss helt enormt til å få barn igjen.

Når vi fikk tildeling ble jeg veldig forundra over meg selv. Plutselig var det som om det ikke hasta sånn med å hente han. Under hentereisen ville jeg (ved uhell) kalle meg for tante til barnet mange ganger.

Jeg fikk en voldsom skyldfølelse for at vi kunne få barnet pga. at vi hadde "råd" til å ha han. Følte at hvis bio.moren hadde fått de pengene vi hadde brukt på adopsjonen ville hun kunne ha beholdt han.

Når vi kom hjem ble jeg svært opptatt av å gjøre alt for gutten. Jeg skulle være verdens beste mor. Jeg fikk dårlig samvittighet når jeg gikk på jobb (meg og mannen delte permisjonen).

Når han begynte i barnehagen fikk jeg et voldsomt problem med å akseptere at han skulle være der en "hel" dag. Måtte liksom levere han sent og hente han tidlig. Ble i lengden veldig slitsomt å kombinere med jobb og endte med en lang sykemelding da jeg ble helt utbrent på jobb.

Morsfølelsen kom etterhvert som jeg ble kjent med den lille. Men jeg grubla mye det første året. Den morsfølelsen jeg har nå (gutten er 3 år) er minst like sterk som den er for vår egenfødte sønn.

Jeg var mye yngre når vi fikk vårt egenfødte barn. Det at jeg var eldre (31 år) når vi adopterte gutten tror jeg ikke var en fordel. Den erfaringen jeg har med barn (i bla. jobb) gjorde at jeg analyserte alt så mye mer enn da jeg var yngre. Dette gjorde det også vanskeligere å ikke prøve å være perfekt.

Litt vanskelig å skrive dette så det kommer frem riktig. Et noe vanskelig tema kanskje.

Hvis det skulle være uklart: Vi holder på med en ny adopsjonsprosess. Gleder oss en hel haug og er ikke i tvil om at vi vil elske også dette barnet.

Ifølge psykologien er det ganske vanlig med en psykisk utladning etter at en har gått igjennom en slitsom prosess og endelig når målet. Tror jeg fikk den ganske sterkt.

Jeg er i dette innlegget veldig personlig. Velger også å skrive mitt eget nick under. Det er fordi at jeg selv savnet slik info. når jeg sto midt oppe i det. Håper at det blir mer akseptert å innrømme at vi ikke er superforeldre og at det er viktig å snakke høyt om problemene sine. Det gjør de faktisk bare mindre!!

Kjempeflott at noen vil fortelle om slikt - det er så viktig å få vite om!

[cool]

Kjempeflott at noen vil fortelle om slikt - det er så viktig å få vite om!

.

[cool]

Kjempeflott innlegg! Stor respekt til deg for at du velger å stå fram og ikke være anonym. Skal skrive litt om dette senere jeg og.

Stor klem fra

Det er jo ikke noe å skjule egentlig. En blir bare så redd for at noen skal tro at en ikke elsker barnet like høyt som hvis det var egenfødt, og det gjør jeg jo!

Svigerinna mi fikk en kraftig fødselsdepresjon da hun fødte nr. 2 endel år etter nr. 1. En vet aldri hvem og når det rammer ser det ut som!