Adoptere istedet for gravid

[latinomama]

Som mor til to flotte gutter fra Colombia blir jeg ofte søkt råd hos av andre i samme situasjon. Denne gangen er parets situasjon litt annerledes enn hva jeg er vandt til og jeg søker derfor forumets meninger om hva de syns om følgende case.

Paret som jeg forøvrig kjenner godt, og som jeg bryr meg veldig om har følgende situasjon:

Begge er over tredve år. Han har i de siste fire årene vært veldig klar for barn. Hun har holdt igjen med flere begrunnelser som jobb osv. Han har tydelig mast noe, og hun har gradvis gitt etter og sagt snart......Nå har det kommet frem at hun er redd for å gå gravid, og de har derfor fremmet tanken på å adoptere istedet. Hva syns forumet om denne saken, og hvilke råd og støtte bør jeg gi dem.

klem

[ahg]

Jeg tenker at det viktigste må være at begge to virkelig ønsker seg barn, at begge to synes adopsjon er en fullverdig måte å få barn på, og at de har god omsorgsevne.

At man er redd for å gå gravid, synes jeg er en sak for seg. Hvis det ikke er viktig for paret at barnet er egenfødt, kan jeg ikke se annet enn at adopsjon må være en fin måte for dem å få barn på.

Som sagt, forutsatt at begge virkelig ønsker å adoptere, og at hun ikke bare gir etter for press fra ham.

[Gjest ingen stor forskjell]

Er det så stor forskjell på om man ikke blir gravid pga fysiske hindringer enn psykiske hindringer, da?

Jeg tror ikke mine råd ville vært annerledes, bortsett fra at de selvsagt må være ekstra obs mht prevensjon, i forhold til de som er 100% sterile.

(Har selv opplevd i vennekretsen noen som opplevde å bli uplanlagt gravide omtrent under henteriesen, og det var ikke bare positivt.)

Det er da ganske mange som velger å adoptere selv om de fysisk kunne fått (flere) egenproduserte barn, jeg ser ikke noe annerledes ved dette.

[trompet]

Jeg tenker at det viktigste må være at begge to virkelig ønsker seg barn, at begge to synes adopsjon er en fullverdig måte å få barn på, og at de har god omsorgsevne.

At man er redd for å gå gravid, synes jeg er en sak for seg. Hvis det ikke er viktig for paret at barnet er egenfødt, kan jeg ikke se annet enn at adopsjon må være en fin måte for dem å få barn på.

Som sagt, forutsatt at begge virkelig ønsker å adoptere, og at hun ikke bare gir etter for press fra ham.

Mange å gode grunner for å adoptere , men da jeg skulle fortelle min sønn som kom som to åring hvorfor vi adopterte han sa jeg Jo , de andre holdt oss våkne om nettene å det hadde jeg ikke lyst til mer for grinunger hadde jeg hatt nok av, Derfor ønsket vi oss veldig deg som var klar for oss enn en grinete liten baby. Gjett om det ble et stooort glis i podens fjes da. Han var iallefall ikke en sånn grinunge som de andre hadde vært .. he he så om det egentlig ikke var grunnen så var det et godkjent og velykket svar.

Å hvorfor i all verden bør foreldre velge graviditet framfor adopsjon? Begge alternativene gjør dem til foreldre.å når det er mulig å velge enten eller så er da ikke det noe problem.

[Molova]

Det var som å lese om meg selv her. Er i akkurat samme sit.som det paret du beskrev. Vi har søkt vi, nå er vi innstilte på å bli adoptivforeldre. Men vi er åpne for å få et eget barn om noen år, om jeg min innstilling til dette skulle endre seg (begge er ca.30 + her også).Og det igjen hadde jo vært det samme om vi hadde blitt gravide "på slump" seinere også (f.eks.etter infertilitetsutredning). Det er jo som noen skrev lenger ned; hva er eg.forskjell på fysisk og psykisk infertilitet ? Adopsjon er en fullverdig måte å bli foreldre på,likestilt med egenfødt, det er jeg overbevist om )(Men kanskje jeg er ung og naiv ...;O))

[Gjest malun]

Såfremt begge har lyst på barn, og begge ser på adopsjon som en fullverdig måte å få barn på, ser jeg ikke noe problem med det. Det viktigste er jo at de begge er motiverte.

Når det er sagt, finnes det gode tilbud mange steder for kvinner med fødselsangst. Så spørs det om hun er interessert i å prøve det først, eller gå rett på adopsjon.

[Gjest Charita]

Jeg tenker at det viktigste må være at begge to virkelig ønsker seg barn, at begge to synes adopsjon er en fullverdig måte å få barn på, og at de har god omsorgsevne.

At man er redd for å gå gravid, synes jeg er en sak for seg. Hvis det ikke er viktig for paret at barnet er egenfødt, kan jeg ikke se annet enn at adopsjon må være en fin måte for dem å få barn på.

Som sagt, forutsatt at begge virkelig ønsker å adoptere, og at hun ikke bare gir etter for press fra ham.

Vår prioriteringsliste er:

Adopsjon

Fosterbarn

Egenfødte barn.

Men nå har jo vi fått egenfødte barn før da.

Synes ikke det var

spesielt topp verken å være gravid eller å føde. Var mye syk, og syntes fødslene var tøffe (ikke mye urmoder i meg, nei).

Det enest positive med hele greia var den nusselige, lille babyen i enden av tunnelen.Også gleden og spenningen ved å vente på den lille da.

Så når barnet kan komme fra andre steder enn magen min, synes jeg det er helt supert, og absolutt vårt førstevalg denne gangen.

[trk1365380645]

Enig med de andre: Så lenge de faktisk ønsker å adoptere og ser på det som en fin måte å få barn på, hvorfar skulle det være noe problem?

[Angela1365380318]

Dersom de egentlig ønsker seg biologiske barn så synest jeg de bør undersøke litt mer rundt dette, det er fremdeles tabu men i mindre grad en før å si at man er redd for svangerskap eller fødseln, heldigvis holder dette på å endre seg og det finnes gode fagfolk som kan hjelpe, det skulle ikke være så vanskelig å finne.

Men dersom de ikke synest det er et tap å ikke få overført egne gener så er det jo ikke noe galt å velge adopsjon. Adobsjon er ikke andre valget hos alle, men for en god del så er det nok det.

Altså mitt råd ville vært, om ønsket etter et biologisk barn er der hos begge, fordi om hun er redd så oppsøk hjelp å se om det passer for dere. Hvis dere begge vil adobtere og ikke ser på det som 2. valg eller føler tristhet med å ikke få oppleve det magiske som svangerskap og fødsel kan være, så er adopsjon det rette for dere.