Dårlige valg

[Hedda2003]

Hei. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Litt om meg selv; 33 år, sykepleier, ingen barn.

Mitt problem er at jeg har vanskeligheter for å ta kloke valg. Er ofte nedstemt, har et slag slør over meg. Problemet er at jeg gjerne vil, men får det ikke til, dette gjelder spesielt valg av partner. For tiden er jeg sammen med en mann, han er 45 år. jeg møtte han gjennom jobben.Dette var en turbulent tid da jeg forsøkte å komme meg ut av et annet forhold, som hadde ridd meg som en mare over år. Jeg var på denne tiden både sliten og nedkjørt.Så var det denne andre mannen som kom inn i livet mitt da alt annet var på det mørkeste, jeg følte en enorm glede over å ha møtt noen som forsto Saken er den at han utga seg for å være noe han ikke var/ har; stabil økonomi, sosialt nettverk, at han hadde samboer,mange løgner osv. Da stiller jeg spørsmål HVORFOR alle disse løgnene.Han var velinformert om hvor mye det hadde kostet meg mentalt og økonomisk for å bli "kvitt" min ex. Jeg blir så skuffet, skal det ingen ende ta. Den tiden da jeg avslørte løgnene, hadde jeg gått sykemeldt en tid. Jeg var også nervøs for å ikke strekke til hos min nåværende "kjæreste"og samboer. Syntes at han hadde alt en kunne ønske seg. I denne perioden tok jeg sobril. Han ymtet på at jeg kanskje skulle søke psykiatrisk behandling, at det kunne være et steg i riktig retning. Fastlege ble kontaktet, som sendte forespørsel om innleggelse i psy. sykehus. Jeg fikk avslag. Etter påtrykk fra denne mannen skrev jeg en klage til institusjonen. Jeg ble innkalt til forsamtale, og fikk avslag. Dette er noe jeg aldri hadde funnet på av meg selv. Skal ikke legge all skylden på han, men jeg føler meg lurt til å tro at jeg var sykere enn jeg egentig var. På denne tiden foret han meg også med tabeletter som paralgin fort, flunipam og et annet preparat som skulle gi PF bedre effekt. Jeg har aldri før tatt A preparater. Det skulle vise seg at hans fastlege skriver ut legemidler med gaffel, og du får det du bestiller, så han hadde på 100 vis av tbl. hjemme, ikke til eget bruk, men til hans samboer som han bodde sammen med over 10 år. For å si det mildt, men det gjør meg fly forbannet. Jeg synes ikke jeg fortjenner dette. Sist jeg kan huske at jeg hadde det bra var i 17-18- års alderen, det begynner å bli en stund siden, og jeg er så lei og sliten.Vi har diskutert dette, og han føler selvsagt anger og skam. Han er veldig glad i meg, kanskje mest avhengig, jeg får ting til å skje, som er til det bedre, ikke for meg selv men mest for andre. Vi har flyttet til et sted der det bare er 450 innbyggere. Jeg fikk 100% st som jeg delte med han (50% helsesøster/50%psyk.spl.) Du snakker om å gi ris til egen bak. Jeg forsøker i ordnede former å fortelle han at jeg ønsker å være alene, men det ser ikke ut til at han forstår det. Søker videreutdanning som en undskyldning for å komme meg bort. Er fortvilt over å vokne tidlig om morgene å lure på hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette forholdet. Takknemilg for gode råd

[PieLill]

Jeg ble litt forvirret mhp hvem som er hvem og gjorde hva. Men at det er vanskelig, fårstår jeg.

Hvis du skal komme deg ut av den onde sirkelen, ikke bare de akutte problemene, tror jeg det kan være en god idé å holde seg langt unna alt som heter mannfolk i noen år. Du vil ikke greie å se klart og ta fornuftige valg, før du har fått ting på avstand og bygget opp en trygghet i deg selv.

Lag en strategi for å takle livet som helt singel. Når du kjenner du mestrer livet alene, vil du bli i stand til å vurdere partnere ut fra andre kriterier enn hylende akutte følelsesmessige behov.

mvh

[Hedda2003]

Jeg ble litt forvirret mhp hvem som er hvem og gjorde hva. Men at det er vanskelig, fårstår jeg.

Hvis du skal komme deg ut av den onde sirkelen, ikke bare de akutte problemene, tror jeg det kan være en god idé å holde seg langt unna alt som heter mannfolk i noen år. Du vil ikke greie å se klart og ta fornuftige valg, før du har fått ting på avstand og bygget opp en trygghet i deg selv.

Lag en strategi for å takle livet som helt singel. Når du kjenner du mestrer livet alene, vil du bli i stand til å vurdere partnere ut fra andre kriterier enn hylende akutte følelsesmessige behov.

mvh

Takk for svar.

Det høres fornuftig ut. Jeg vil jo så gjerne bli lykkelig og nyte livet. Det høres så enkelt ut, men du vet når det enkle blir vanskeilig er det ikke greit.

Jeg har venniner som er godt etablerte, og som er i stabile forhold, de er kjempe heldige som har funnet hverandre og roen. Jeg er hele tiden på vandrig, finner ikke roen, og det er kjempe slitsomt. Og tro ikke at jeg ønsker å ha det slik. Skulle jeg treffe den store kjærligheten, vil jeg antagelig ikke ha mot til det. Det blir for vanskelig. Føler meg ikke nok verd som menneske, at jeg fortjenner det, og det er kjempe trist. Det verste av alt er at jeg ønsker meg veldig barn, og tiden går... Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Assistert befruktning i DK er en mulighet, men om det er så smart det tror jeg vel kanskje ikke.

mvh