Er dette normalt?

[Tolmodig1365380846]

Jeg er en mann, nettopp passert 50. Har vært gift i over 20 år. Vi har 3 barn hvorav de 2 eldste har flyttet hjemmefra. Problemet vårt er at min kone har stunder hvor hun tar laus og kjefter og er meget aggresiv. Dette har skjedd siden før vi giftet oss. Ungene kaller det for å klikke. Det som regel utløser slik kjefting er at ting ikke går som hun tenker. Da er det alt fra praktiske ting i hverdagen til f.eks. samlivsproblemer. Kjeftingen og aggresjonen er på det verste rundt juletider, hvor ting har vært uutholdelig. Denne tilstanden kan gå over like fort som den kommer, det kan også skje at hun går og legger seg og sturer i mange timer. De første årene vi var gift gikk kjeftingen og utskjellingen ut over meg og hennes mor og av og til hennes søster. Det alvorlige er at vår mellomste datter har fått gjennomgå de siste 3-4 årene hun bodde hjemme. Hun gikk aldri inn i sin mors mønster. Dermed ble hun kjeftet på og kontrollert hele tida. Hun har i denne perioden gått til psykolog med behandling for tvangstanker, hun har også gått på medisin. Straks hun flyttet hjemmefra har hun gradvis blitt bedre og idag er hun frisk. Jeg lurer på om min kones oppførsel er innenfor det normale, eller trenger hun hjelp? Det er viktig for meg å beskytte min datter. Når jeg konfronterer min kone med dette sier hun at det bare er en del av hennes personlighet. Er dette normalt eller hva feiler min kone? Kan hun behandles for dette?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er tydeligvis en del av hennes personlighet. Så langt har hun rett.

Dersom et personlighetstrekk er varig og fører til subjektivt ubehag for en selv eller andre og/eller betydelig nedsatt funksjon i utganning/arbeid, familiært og/eller sosialt, handler det om en personlighetsforstyrrelse.

Jeg synes du beskriver en person med liten frustrasjonstoleranse. Ved frustrasjoner synker funksjonsevnen, hun blir aggressiv og regredierer (blir som et barn).

Jeg tror dette handler om en personlightesforstyrrelse innen gruppe B (de dramatiske, impulstyrte og følelsesmessig ustabile).

Ja, det kan behandles forutsatt at hun selv innser at det er et problem, og at hun ønsker endring.

[skuu]

hei tolmodig

Jeg er snart 50 og har i 30 år levd med en mann som alltid blir "frustrert" over all livets viderverdigheter. Da går ting i stykker, han knuffer litt på kona, kaster ting litt rundt, så blir det litt kjefting og trusler osv.Lista kunne bli lang! Jeg kjenner igjen det du beskriver.I mange år trodde jeg at det var jeg som var unormal, men nå vet jeg bedre. Men det blir ikke bedre for deg før din kone vedgår at hun har et problem og prøver å gjøre noe med det og gjør det!

MEN det er godt å vite at man ikke er unormal! Så stå på.

[Gjest tjohooo]

Hvorfor setter du ikke henne på plass? Barn blir jo maktesløse i en sånn situasjon.

[Tolmodig1365380846]

Hvorfor setter du ikke henne på plass? Barn blir jo maktesløse i en sånn situasjon.

Jeg tror du har misforstått?

[Gjest tjohooo]

Jeg tror du har misforstått?

Hva har jeg misforstått?

Har du forsøkt å sette henne på plass når hun holder på sånn?

Barna blir maktesløse, da må far hjelpe til. Ikke ved å unnskylde mor, men ved å si klart og tydelig til mor at hun værsågod har å roe seg ned og begynne å oppføre seg som folk og behandle barna bedre. Hev stemmen for den del.

[grublejenta]

Jeg er bipolar affektiv, og kjenner meg igjen i din kones oppførsel(fra hvordan jeg oppførte meg for en del år siden).

Skriver IKKE at hun har dette, men tror at hun KAN ha en eller annen lidelse, for dette er ikke "normal" oppførsel (i mine øyne, skal være forsiktig her..)

Tidligere kunne jeg fare opp over omtrent ingenting, kjeftet på samboeren for hver minste ting i perioder. Det gikk desverre også utover min sønn, i og med at han fikk med seg utbruddene mine til tider.

_Jeg_ tror din kone trenger profesjonell hjelp, desverre kan ikke våre nærmeste alltid hjelpe nok. Uansett hvor tålmodige de måtte være.

Det tærer tydeligvis mye på deg og barna deres, og det er ikke ok at du/dere skal ha det på denne måten..

Det kan bli bedre dersom hun søker hjelp. Foreslå dette(og vær forberedt på en grundig overhøvling, det var min reaksjon!) Etter at jeg roet meg, og min samboer fikk forklart at min oppførsel skadet ham og gutten vår ble jeg nødt til å gå noen runder med meg selv. Jeg søkte til slutt hjelp, og nå klarer jeg å ta meg sammen der jeg tidligere ville "tatt av". Livet vårt er så mye bedre!

Ønsker dere lykke til

)