Om Voksenpsykiatrisk...

[Gjest psykojenta]

Nå har jeg endelig klart å ta kontakt med noen for å få hjelp med angsten, depresjonen og sinnet mitt.

Var til samtaler hos helsesøstera(til barnet mitt) og en psykolog. De fiksa meg en henvisning til VOP og fortsatte samtalene til jeg fikk time der.

Så kommer det jeg lurer på...det er mulig det er bare jeg som misforstår hele greia, men...

Alle samtalene på helsestasjonen Og de to samtalene jeg har hatt på VOP, så har de spurt om jeg tror jeg er den eneste som har det sånn, den eneste som føler det sånn(når det gjelder angsten og depresjonen). Jeg tror og VET at jeg ikke er den eneste... Men hvorfor skal jeg få dårlig samvittighet for å ha tatt kontakt for å få hjelp?Hvorfor ser jeg det som veldig negativt å få det spørsmålet hver gang(trur du at du er den eneste som har det sånn?)og føler at jeg ikke er velkommen der?

Er det det som er formålet med å komme til samtale der? at en skal føle seg enda verre nesten så fort man har kommet seg innenfor døra?

Er det noe alle behandlere gjør? Nå er jeg vel fortsatt i en utredningsfase, 3.timen på torsdag(vært der en gang i uka)...hvor lang tid/hvor mange timer brukes til utredning?

Håper noen kan svare meg på dette...

[bugge -jenta]

Mitt råd er at du er ærlig med dem du kommer i kontakt med og sier ting slik det er. Spør dem hvorfor de lurer på dette? Kanskje er det så enkelt som at de lurer på om du føler en stor ensomhet over å være det eneste mennesket i verden som har det akkurat slik? Slik følte jeg det når jeg var 16 år, men spørsmålet hadde gjort meg forvirret hvis det var voksenpsykiatrien jeg hadde kontakt med.

Jeg har angret så mange ganger over at jeg ikke har spurt mer direkte ulike behandlere hva de han ment med sine spørsmål og uttalser. Enkelte ting har såret meg i årevis. Andre ting har vært til mer undring og uforståenhet.Men spør, og gjorde du det ikke sist, er det ikke for sent neste gang. Å, lov meg det:) Terapien er til for deg, og det er meningen at du skal få det bedre og bli sett og forstått.Lykke til videre.

Vennlig hilsen bugge

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er en svært enkel årsak til at de spør. Det skyldes at ganske mange pasienter tror at de er de eneste som har det slik.

Det å få vite at dette er en kjent sykdom, at mange andre også har det, at det finnes kjente behandlingsmetoder og at mange kan få hjelp, er nytt og en stor hjelp for mange.

[Gjest psykojenta]

Mitt råd er at du er ærlig med dem du kommer i kontakt med og sier ting slik det er. Spør dem hvorfor de lurer på dette? Kanskje er det så enkelt som at de lurer på om du føler en stor ensomhet over å være det eneste mennesket i verden som har det akkurat slik? Slik følte jeg det når jeg var 16 år, men spørsmålet hadde gjort meg forvirret hvis det var voksenpsykiatrien jeg hadde kontakt med.

Jeg har angret så mange ganger over at jeg ikke har spurt mer direkte ulike behandlere hva de han ment med sine spørsmål og uttalser. Enkelte ting har såret meg i årevis. Andre ting har vært til mer undring og uforståenhet.Men spør, og gjorde du det ikke sist, er det ikke for sent neste gang. Å, lov meg det:) Terapien er til for deg, og det er meningen at du skal få det bedre og bli sett og forstått.Lykke til videre.

Vennlig hilsen bugge

Tusen takk for svaret ditt! Ja, jeg er rimelig forvirra når jeg får et sånn spørsmål...tror egentlig at jeg kommer til å bli gal snart...om det er jeg som ikke skjønner noe, eller om det er behandleren som har dårlig hukommelse eller hva det er. Trodde ikke at svaret på et sånn spørsmål kom til å endre seg på ei uke liksom...

Jeg har til nå vært relativt ærlig på alle spørsmålene og sånn, men det er et spørsmål jeg ikke har klart å være ærlig på...

Er i en kinkig situasjon når det gjelder taushetsplikta til behandleren liksom.

Vet ikke hvor mye taushetsplikta gjelder innad i VOP her...så inntil videre-til jeg vet hvordan den taushetsplikta innad fungerer-forteller jeg ikke sannheten på den ene tingen.

Det gjør skikkelig VONDT å måtte lyve til henne,men ved å fortelle sannheten kan jeg ødelegge hele behandlingssituasjonen til samboeren min!

Klem fra

[Gjest psykojenta]

Det er en svært enkel årsak til at de spør. Det skyldes at ganske mange pasienter tror at de er de eneste som har det slik.

Det å få vite at dette er en kjent sykdom, at mange andre også har det, at det finnes kjente behandlingsmetoder og at mange kan få hjelp, er nytt og en stor hjelp for mange.

Tusen takk for svaret!

Jeg trodde egentlig at angst og depresjon var kjent nå til dags og at de aller fleste visste at det var mulighet for god hjelp for sånt!(vet at dette ikke var tilfelle for noen få år siden)

Kunne du svart på hvordan taushetsplikta innad i VOP egentlig fungerer?

(jeg har søkt på "taushetsplikt", fikk 982 treff-flere av dem med svar fra fagperson og jeg har lest alle, men finner liksom ikke svaret!)

Bakgrunnen for at jeg spør er: Min samboer er til behandling på samme VOP som meg, har overlegen som behandler.(Hans behandler er min behandlers overordnede, og jeg regner med at HVIS jeg sier dette, kommer dette til å drøftes dem i mellom-jeg tror "sjefer" normalt gjør det med sine underordnede..) Han har røkt en del hasj opp gjennom årene- sporadisk, som en slags selvmedisinering for å kunne konsentrere seg bedre. Og jeg vet at han ikke vil få medisinering hvis han har misbrukt dette.(jo etter mange mnd hvor han kan bevise at han ikke har røyka). Denne bruken hans har påvirka meg ganske negativt og jeg har lyst til å fortelle om min situasjon til min behandler! Men jeg ønsker ikke å ødelegge behandlingsmuligheten hans nå når han endelig har bestemt seg for å slutte med røykinga.

Og siden vi har et barn, ønsker jeg liksom ikke å risikere å bli meldt til barnevernet heller...

Hadde satt veldig STOR pris på svar på hvordan dette fungerer teoretisk/praktisk!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for svaret!

Jeg trodde egentlig at angst og depresjon var kjent nå til dags og at de aller fleste visste at det var mulighet for god hjelp for sånt!(vet at dette ikke var tilfelle for noen få år siden)

Kunne du svart på hvordan taushetsplikta innad i VOP egentlig fungerer?

(jeg har søkt på "taushetsplikt", fikk 982 treff-flere av dem med svar fra fagperson og jeg har lest alle, men finner liksom ikke svaret!)

Bakgrunnen for at jeg spør er: Min samboer er til behandling på samme VOP som meg, har overlegen som behandler.(Hans behandler er min behandlers overordnede, og jeg regner med at HVIS jeg sier dette, kommer dette til å drøftes dem i mellom-jeg tror "sjefer" normalt gjør det med sine underordnede..) Han har røkt en del hasj opp gjennom årene- sporadisk, som en slags selvmedisinering for å kunne konsentrere seg bedre. Og jeg vet at han ikke vil få medisinering hvis han har misbrukt dette.(jo etter mange mnd hvor han kan bevise at han ikke har røyka). Denne bruken hans har påvirka meg ganske negativt og jeg har lyst til å fortelle om min situasjon til min behandler! Men jeg ønsker ikke å ødelegge behandlingsmuligheten hans nå når han endelig har bestemt seg for å slutte med røykinga.

Og siden vi har et barn, ønsker jeg liksom ikke å risikere å bli meldt til barnevernet heller...

Hadde satt veldig STOR pris på svar på hvordan dette fungerer teoretisk/praktisk!

Så spørsmålet ditt først nå.

Teori: Disse to sakene skal holdes adskilt. Opplysninger som du gir skal ikke brukes i behandlingen av en annen pasient.

I praksis: Dersom disse to oppdager at de har to samboere i behandling, kan du ikke se bort fra at de foreter en slik utveksling av informasjon.