Hva tar barn skade av?

[maire]

Har lest en diskusjon her om borderline og barn av foreldre med denne diagnosen.

Det satte igang en del tanker hos meg om hva barn tar skade av, og hva de kanskje tåler også uten at de vokser opp og får varige mén av barndommen sin.

F.eks tror jeg at barn ikke er laget av porselen. Jeg tror de tåler veldig mye bare de blir snakket med og får forklaringer på ting som skjer.

Jeg lurer fælt på dette, for jeg har barn selv, og jeg er ikke god mor hele tiden. På den annen side, så er jeg forhåpentligvis ikke så dårlig mor når jeg er dårlig mor at det gir barna varig skade. Men, det er bare hva jeg håper.

Hva skal til? Hva må barna få med seg hjemmefra for å bli sunne voksne til tross for psyk forelder eller psyke foreldre?

[Gjest issa]

Jeg tok i allefall ikke skade av at min mor var manisk depressiv. Hun lot aldri sykdommen gå ut over meg. Hun tok ansvar over seg selv, og ringte lege og ble innlagt når hun var deprimert. Ja, jeg så det tomme deprimerte blikket i min mors øyne, og det var et jævlig syn. Men jeg visste at hun var syk og at hun ville bli frisk igjen. Bodde hos slektninger eller dagmamma de gangene hun måtte legges inn. Hun var frisk mellom episodene. Sosial angst hadde hun og. Men selv om ikke hun hadde så stor omgangskrets og venner, så hadde jo JEG mine venner mens jeg vokste opp.

MEN. De som ikke trodde at jeg ikke kunne ta skade med å vokse opp med en mor som hadde en alvorlig psykisk lidelse, det var lærere, barnevern, en psykolog jeg ble sent til osv. DE TOK JEG SKADE AV. Behandlingen/tiltakene opplevdes som tvang og noe som gjorde meg "unormal" og var en sann belastning. Uten at jeg skal utdype nærmere her og nå. En 11-åring vil ikke plutselig bli et barnevernsbarn og tvunget til samtaler med psykolog og "støttefamilie" (og verre uten at jeg utdyper mer).

En 11 åring vil være hjemme sammen med mammaen sin, og leke med Barbie med venninnene sine. Hvorfor komplisere livet når en har det bra.

[frosken]

Dette tror jeg ikke det går an å svare generelt på. Noen barn er i utgangspunktet mer robuste, andre mer sårbare -så alt handler ikke om oppvekstmiljøet.

I tillegg kan det være avgjørende hvilket nettverk en psyk foreldre har rundt seg, og om forholdet mellom ektefellene er godt. Ulike problemer vil også kunne ha ulik innvirkning på barn i ulike aldersfaser.

Uansett så tror jeg forutsigbarhet er noe av det viktigste i barns oppvekstmiljø, samt at foreldre er i stand til å gi respons som står i samsvar med barnets utspill.

[gunter]

Hei!

Er meget engstelig for akkurat dette selv. Har ei mor som er psyk. og er selv ikke helt bra.

Har forsøkt alt jeg kan tror jeg, så barna mine ikke skal få problemer pga. meg. Nå har det jo sikkert mye å si hvilken alder barna er i. Man må jo forklare ting på det stadiet barna er.

Det er viktig, tror jeg, å presisere at barna ikke har skyld i at mor/far er syk, og fortelle dem at det er psykologer/ leger som hjelper oss med å bli friske. Når de er syke er det jo også naturlig å oppsøke lege.

Jeg tror det er skadelig for barna hvis de må ta ansvaret for sin psyke mors liv. Det måtte jeg gjøre. Hun søkte aldri hjelp for problemene sine. Det var jeg som måtte ta ansvar for det sosiale, fysiske osv. Eks. Handle på butikken, snakke med mennesker fordi mor stengte seg inne og gjemte seg. Hvis jeg presset henne til noe hun ikke ville, så truet hun med å ta livet av seg.

Så jeg var redd hele tiden for at jeg skulle gjøre noe som mor ikke likte. Da ville jo mor drepe seg selv og det ville være min skyld.

Slik lærte jeg å være snill pike og gjøre mor til lags. Og selvfølgelig var jeg redd og hadde angst. Den følger meg nå i voksen alder.

[inkink]

Jeg tok i allefall ikke skade av at min mor var manisk depressiv. Hun lot aldri sykdommen gå ut over meg. Hun tok ansvar over seg selv, og ringte lege og ble innlagt når hun var deprimert. Ja, jeg så det tomme deprimerte blikket i min mors øyne, og det var et jævlig syn. Men jeg visste at hun var syk og at hun ville bli frisk igjen. Bodde hos slektninger eller dagmamma de gangene hun måtte legges inn. Hun var frisk mellom episodene. Sosial angst hadde hun og. Men selv om ikke hun hadde så stor omgangskrets og venner, så hadde jo JEG mine venner mens jeg vokste opp.

MEN. De som ikke trodde at jeg ikke kunne ta skade med å vokse opp med en mor som hadde en alvorlig psykisk lidelse, det var lærere, barnevern, en psykolog jeg ble sent til osv. DE TOK JEG SKADE AV. Behandlingen/tiltakene opplevdes som tvang og noe som gjorde meg "unormal" og var en sann belastning. Uten at jeg skal utdype nærmere her og nå. En 11-åring vil ikke plutselig bli et barnevernsbarn og tvunget til samtaler med psykolog og "støttefamilie" (og verre uten at jeg utdyper mer).

En 11 åring vil være hjemme sammen med mammaen sin, og leke med Barbie med venninnene sine. Hvorfor komplisere livet når en har det bra.

Helt enig med deg issa!

Personlig hadde jeg en sorgløs barndom, foreldre som stillte opp, og viste meg hvor mye jeg betydde for dem.

Sliter allikevel. Det er mye som skjer etter oppvekst som er med på å forme livet ens.

Mye får vi i voggegave, mye får vi på veien, og det stopper ikke etter oppvekst.

Mine tøffe år startet etter 25 år alder, og det var ikke påvirket av barndom.

Kjærlighet og åpenhet er nøkkelord-- i en god oppvekst.

Men som det ble sagt her er noen mere robuste/sensitive enn andre, og det er blant annet hva vi har fått i voggegave.

Jeg er en sensitiv sjel!

På godt og vondt.

mvh

[inkink]

Hei!

Er meget engstelig for akkurat dette selv. Har ei mor som er psyk. og er selv ikke helt bra.

Har forsøkt alt jeg kan tror jeg, så barna mine ikke skal få problemer pga. meg. Nå har det jo sikkert mye å si hvilken alder barna er i. Man må jo forklare ting på det stadiet barna er.

Det er viktig, tror jeg, å presisere at barna ikke har skyld i at mor/far er syk, og fortelle dem at det er psykologer/ leger som hjelper oss med å bli friske. Når de er syke er det jo også naturlig å oppsøke lege.

Jeg tror det er skadelig for barna hvis de må ta ansvaret for sin psyke mors liv. Det måtte jeg gjøre. Hun søkte aldri hjelp for problemene sine. Det var jeg som måtte ta ansvar for det sosiale, fysiske osv. Eks. Handle på butikken, snakke med mennesker fordi mor stengte seg inne og gjemte seg. Hvis jeg presset henne til noe hun ikke ville, så truet hun med å ta livet av seg.

Så jeg var redd hele tiden for at jeg skulle gjøre noe som mor ikke likte. Da ville jo mor drepe seg selv og det ville være min skyld.

Slik lærte jeg å være snill pike og gjøre mor til lags. Og selvfølgelig var jeg redd og hadde angst. Den følger meg nå i voksen alder.

Må ta med en ting her. hvorfor er det så mye verre at det er psykisk sykdom det dreier seg om enn somatisk??

At mor eller far har en annen alvorlig og også kanskje dødelig sykdom de er inn og ut av sykehus for, er vel like belastende.

Enda verre!... da man som regel overlever psykisk sykdom. Barn er redde for å miste.

Mye fordommer ute å går mår det gjelder å ha en psykisk lidelse.

Moren til en venninne av meg hadde forferdelig migrene. Hun lå inne i et mørkt rom, kastet opp.. orket ikke prate med noen,--ja det var ille å se på for meg som ikke var vant til det.

Dette skremte meg, min venninne var vant til dette, og det tror jeg barn blir av foreldres angstanfall også. Det er ikke værre å se på det enn et skikkelig migreneanfall.

Det er det som er ukjent, som skremmer mest.

Men desverre vår psyke kan som nevnt under her gå i arv til neste generasjon, akkurat som utseende og somatiske sykdommer. Alt er arvelig. -- Ikke dermed sagt at man får alt, men man er disponert desverre. Men mange gener å arve. Så får vi håpe det beste for våre håpefulle.

Kjærlighet, omsorg og åpenhet, tror jeg er viktigst.

mvh

[Gjest Timari]

Dette tror jeg ikke det går an å svare generelt på. Noen barn er i utgangspunktet mer robuste, andre mer sårbare -så alt handler ikke om oppvekstmiljøet.

I tillegg kan det være avgjørende hvilket nettverk en psyk foreldre har rundt seg, og om forholdet mellom ektefellene er godt. Ulike problemer vil også kunne ha ulik innvirkning på barn i ulike aldersfaser.

Uansett så tror jeg forutsigbarhet er noe av det viktigste i barns oppvekstmiljø, samt at foreldre er i stand til å gi respons som står i samsvar med barnets utspill.

sier meg helt enig i dette. At barna får en forklaring på hvorfor mor og far er som de er, og at de selv ikke har noen skyld i at feks mor eller far er fysisk eller psykisk syke er viktig.jeg har også tro på forutsigbarhet i ulike situasjoner. De trenger å oppleve at omsorgspersonene er forutsigbare. Om mor eller far ikke er det, så er iallefall en annen voksenperson forutsigbar

Dessuten viser resiliens forskningen at andre omsorgspersoner i familien eller utenfor også kan ha stor positiv betydning for barnet når mor/far ikke strekker helt til.

[Gjest Timari]

Jeg tok i allefall ikke skade av at min mor var manisk depressiv. Hun lot aldri sykdommen gå ut over meg. Hun tok ansvar over seg selv, og ringte lege og ble innlagt når hun var deprimert. Ja, jeg så det tomme deprimerte blikket i min mors øyne, og det var et jævlig syn. Men jeg visste at hun var syk og at hun ville bli frisk igjen. Bodde hos slektninger eller dagmamma de gangene hun måtte legges inn. Hun var frisk mellom episodene. Sosial angst hadde hun og. Men selv om ikke hun hadde så stor omgangskrets og venner, så hadde jo JEG mine venner mens jeg vokste opp.

MEN. De som ikke trodde at jeg ikke kunne ta skade med å vokse opp med en mor som hadde en alvorlig psykisk lidelse, det var lærere, barnevern, en psykolog jeg ble sent til osv. DE TOK JEG SKADE AV. Behandlingen/tiltakene opplevdes som tvang og noe som gjorde meg "unormal" og var en sann belastning. Uten at jeg skal utdype nærmere her og nå. En 11-åring vil ikke plutselig bli et barnevernsbarn og tvunget til samtaler med psykolog og "støttefamilie" (og verre uten at jeg utdyper mer).

En 11 åring vil være hjemme sammen med mammaen sin, og leke med Barbie med venninnene sine. Hvorfor komplisere livet når en har det bra.

Hadde de "tørketid" der på barnevernskontoret på den tiden eller?

Jeg håper at barnevernet i de fleste tilfeller hører mest på barnet selv om barnet ikke kan ta alle avgjørelser på egen hånd.

[meira]

Helt enig med deg issa!

Personlig hadde jeg en sorgløs barndom, foreldre som stillte opp, og viste meg hvor mye jeg betydde for dem.

Sliter allikevel. Det er mye som skjer etter oppvekst som er med på å forme livet ens.

Mye får vi i voggegave, mye får vi på veien, og det stopper ikke etter oppvekst.

Mine tøffe år startet etter 25 år alder, og det var ikke påvirket av barndom.

Kjærlighet og åpenhet er nøkkelord-- i en god oppvekst.

Men som det ble sagt her er noen mere robuste/sensitive enn andre, og det er blant annet hva vi har fått i voggegave.

Jeg er en sensitiv sjel!

På godt og vondt.

mvh

Er selv vokst opp med en mor med en manisk depressiv lidelse.har hatt mange tanker oppover om at ting kune vært gjort annerledes.Jeg ble aldri forklart hvorfor mor var så oppfarende og ustabil i humøret som hun var til tider.Heller aldri hvorfor disse voldsomme raseriutbrudene kom.Istedet lærte jeg og tilpasse meg som snill pike. men uansett hvor hardt jeg prøvde, var jeg aldri snill nok. Raseriutbruddene kom jo alllikevel. Og jeg måtte hele tiden gjette meg til hva det var, og som regel troded jeg det var meg som ikke var flink nok.Haded noen fortalt meg under oppveksten at min mor faktisk var syk, og ikke kunne noe for disse svingningene, og at det ikke var min skyld, ville mye kunne vært annerledes i dag.Jeg tror åpenhet er svært viktig i forhold til egne barn.Og fortelle på et slikt nivå at de fårstår litt. Og slipper og gjette hva som er galt, og måtte tilpasse seg deretter.

[maire]

sier meg helt enig i dette. At barna får en forklaring på hvorfor mor og far er som de er, og at de selv ikke har noen skyld i at feks mor eller far er fysisk eller psykisk syke er viktig.jeg har også tro på forutsigbarhet i ulike situasjoner. De trenger å oppleve at omsorgspersonene er forutsigbare. Om mor eller far ikke er det, så er iallefall en annen voksenperson forutsigbar

Dessuten viser resiliens forskningen at andre omsorgspersoner i familien eller utenfor også kan ha stor positiv betydning for barnet når mor/far ikke strekker helt til.

Det har jeg lest ett eller annet sted også, at barn som har andre omsorgspersoner i familien, eller utenfor, også kan ha stor positiv betydning for barnet når mor/far ikke strekker helt til.

Jeg håper det er sånn, for vi har ressurssterke folk rundt oss det meste av tiden, og jeg vet jeg ikke strekker til alene...

[maire]

Dette tror jeg ikke det går an å svare generelt på. Noen barn er i utgangspunktet mer robuste, andre mer sårbare -så alt handler ikke om oppvekstmiljøet.

I tillegg kan det være avgjørende hvilket nettverk en psyk foreldre har rundt seg, og om forholdet mellom ektefellene er godt. Ulike problemer vil også kunne ha ulik innvirkning på barn i ulike aldersfaser.

Uansett så tror jeg forutsigbarhet er noe av det viktigste i barns oppvekstmiljø, samt at foreldre er i stand til å gi respons som står i samsvar med barnets utspill.

Ja, forutsigbarhet er viktig for barn, men ikke akkurat synonymt med en, eller i verste fall, to psyke foreldre.

Tenker du på faste rutiner for barna når du skriver forutsigbarhet? Det tror jeg er veldig godt for barna. At de vet når det er innetid, mat og leggetid, og at mor eller far leser eller synger litt på sengekanten :-) Det er i alle fall fast rutine hos oss, og jeg merker hvor trygt og godt jentene syns det er at vi har disse ritualene.

[bugge -jenta]

Jeg vil bare si at jeg synes det er en veldig interessant tråd, og jeg tør ikke begynne å skrive fordi jeg kommer nok til å fortsette i det uendelige. Dette er kanskje min hjertesak nummer en. Og dere vet hvor lange mine innlegg har en tendens til å bli.

Jeg skriver ned bare en ting. Barn tar skade av å være usynlige, og at foreldrene ikke er genuint interesserte i deres indre opplevelsesverden.

Klør i fingrene, men får gå og legge meg . God natt alle sammen, bugge

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her kommer en oversikt over hva som øker risikoen for psykisk sykdom, og hva som reduserer risiko/beskytter.

Ved fødselen:

Kronisk fattigdom, mor med lav utdannelse, moderate til alvorlige barselskomplikasjoner, forsinket utvikling/utviklingsforstyrrelser inkl prematuritet, psykisk lidelse hos foreldre.

Risikofaktorer etter fødsel:

Langvarig separasjon fra ”primary caretaker” i første leveår, å få en yngre søsken innen 2 år, gjentatt sykdom, sykdom hos foreldre, psykisk sykdom hos foreldre, søsken med handicap eller adferds-eller lærevansker, vedvarende dårlig stemning i familien, fravær av far, arbeidsløshet for forelder(e), flytting, skolebytte, skillsmisse, gjengifte og introuksjon av steforelder i familien, flytting av eldre søsken eller nær venn, fosterhjemsplassering, for jenter – tenåringssvangerskap.

Beskyttelsesfaktorer hos barnet:

Førstefødt, høyt aktivitetsnivå, godartet emosjonalitet, gir respons til andre, fravær av stressende adferd, positiv sosial orientering, automomi/selvstendighet, avanserte selvhjelpsferdigheter/mestring, motoriske og perceptuelle ferdigheter tilsvarende alderen, evne til å fokusere oppmerksomheten og kontrollere impulser, spesialinteresser og hobbier, positivt syn på seg selv, internt ”locus of control” (dvs ”jeg lar vær å slå en annen fordi jeg mener det er galt (internt), ikke fordi jeg er redd andre skal straffe meg for det (eksternt)), glede med å forbedre/utvikle seg selv.

Beskyttelsesfaktorer i barnets omgivelser:

Fire eller færre barn født med minst 2 års mellomrom, mye oppmerksomhet gitt til barnet i første leveår, positiv forelder-barn forhold i tidlig barndom, flere omsorgsgivere enn mor, omsorg fra søsken og besteforeldre, mor har noe fast arbeid utenom hjemmet, tilgang på venner og naboer som støttepersoner, struktur og regler i familien, delte verdier/følelse av fellesskap, nære bestevenner.

Jeg vil komme tilbake med en beskrivelse av hvilke psykiske symptomer hos voksne som er mest skadelige for barn.

[maire]

Jeg vil bare si at jeg synes det er en veldig interessant tråd, og jeg tør ikke begynne å skrive fordi jeg kommer nok til å fortsette i det uendelige. Dette er kanskje min hjertesak nummer en. Og dere vet hvor lange mine innlegg har en tendens til å bli.

Jeg skriver ned bare en ting. Barn tar skade av å være usynlige, og at foreldrene ikke er genuint interesserte i deres indre opplevelsesverden.

Klør i fingrene, men får gå og legge meg . God natt alle sammen, bugge

Kan du ikke "klø" ned noe her da? Jeg syns det er veldig interessant med andres erfaringer og synspunkter.

Det gjør vel ingenting om det blir et langt innlegg. Plager i hvert fall ikke meg :-)

[Gjest KariKruskakli]

Her kommer en oversikt over hva som øker risikoen for psykisk sykdom, og hva som reduserer risiko/beskytter.

Ved fødselen:

Kronisk fattigdom, mor med lav utdannelse, moderate til alvorlige barselskomplikasjoner, forsinket utvikling/utviklingsforstyrrelser inkl prematuritet, psykisk lidelse hos foreldre.

Risikofaktorer etter fødsel:

Langvarig separasjon fra ”primary caretaker” i første leveår, å få en yngre søsken innen 2 år, gjentatt sykdom, sykdom hos foreldre, psykisk sykdom hos foreldre, søsken med handicap eller adferds-eller lærevansker, vedvarende dårlig stemning i familien, fravær av far, arbeidsløshet for forelder(e), flytting, skolebytte, skillsmisse, gjengifte og introuksjon av steforelder i familien, flytting av eldre søsken eller nær venn, fosterhjemsplassering, for jenter – tenåringssvangerskap.

Beskyttelsesfaktorer hos barnet:

Førstefødt, høyt aktivitetsnivå, godartet emosjonalitet, gir respons til andre, fravær av stressende adferd, positiv sosial orientering, automomi/selvstendighet, avanserte selvhjelpsferdigheter/mestring, motoriske og perceptuelle ferdigheter tilsvarende alderen, evne til å fokusere oppmerksomheten og kontrollere impulser, spesialinteresser og hobbier, positivt syn på seg selv, internt ”locus of control” (dvs ”jeg lar vær å slå en annen fordi jeg mener det er galt (internt), ikke fordi jeg er redd andre skal straffe meg for det (eksternt)), glede med å forbedre/utvikle seg selv.

Beskyttelsesfaktorer i barnets omgivelser:

Fire eller færre barn født med minst 2 års mellomrom, mye oppmerksomhet gitt til barnet i første leveår, positiv forelder-barn forhold i tidlig barndom, flere omsorgsgivere enn mor, omsorg fra søsken og besteforeldre, mor har noe fast arbeid utenom hjemmet, tilgang på venner og naboer som støttepersoner, struktur og regler i familien, delte verdier/følelse av fellesskap, nære bestevenner.

Jeg vil komme tilbake med en beskrivelse av hvilke psykiske symptomer hos voksne som er mest skadelige for barn.

Visste ikke at premature har større risiko for å få psykiske problemer. Attpåklatten vår er 3,5 år. Hun er født 2 måneder for tidlig pga av dårlig vekst under svangerskapet.Hun veide da 1020 gram.

Normalvekten tok hun raskt igjen og er nå høyere enn gjennomsnittet.

Man kan ikke merke noe til hennes prematuritet lenger.Hun er ei gladjente og fikk lett venner i barnehagen.

Men jeg har jo hørt om senskader, men ikke psykisk sykdom.

Hvilke tegn skal man lete etter og i hvilken alder?

[bugge -jenta]

Ja, forutsigbarhet er viktig for barn, men ikke akkurat synonymt med en, eller i verste fall, to psyke foreldre.

Tenker du på faste rutiner for barna når du skriver forutsigbarhet? Det tror jeg er veldig godt for barna. At de vet når det er innetid, mat og leggetid, og at mor eller far leser eller synger litt på sengekanten :-) Det er i alle fall fast rutine hos oss, og jeg merker hvor trygt og godt jentene syns det er at vi har disse ritualene.

Jeg tenker at forutsigbarhet både kan være godt og skadelig for barna. Det spørs hva den består av. Det du beskriver, høres ut som en god barndomsverden. Men ordet forutsigbarhet er et veldig typisk ord som veldig mange av oss bruker for å beskrive noe viktig i forhold til barns oppvekstvilkår.

For å sette det på spissen er det mange barn som lever hele dagen med en skadelig forutsigbarhet også.

Visualiser deg et alkoholikerhjem, et hjem der det foregår incest, et hjem hvor mor og far krangler, og det er fullstendig forutsigbart for barnet.

Bare et lite tankekors.

Jeg er enig med dere alle, men det er viktig(spesielt for meg som pedagog) og ikke bare bruke ord uten å tenke over nøye innholdet.

For eksempel er alle enige i at barn trenger omsorg. Men er vi enige i hva det innebærer?

Vh bugge

[cathlin]

Kasterinnenlink : http://www.morild.org

[PieLill]

Ja, forutsigbarhet er viktig for barn, men ikke akkurat synonymt med en, eller i verste fall, to psyke foreldre.

Tenker du på faste rutiner for barna når du skriver forutsigbarhet? Det tror jeg er veldig godt for barna. At de vet når det er innetid, mat og leggetid, og at mor eller far leser eller synger litt på sengekanten :-) Det er i alle fall fast rutine hos oss, og jeg merker hvor trygt og godt jentene syns det er at vi har disse ritualene.

En annen side ved forutsigbarhet er ca like reaksjon på lik handling hver gang.

Eks.:

Jeg velter et glass selv om jeg sitter rolig og ordentlig ved bordet. Mor sier vennlig at det er et uhell og tørker opp, eller gir meg en klut så jeg selv kan få tørke opp. Ingen stor sak. Hvis mor neste gang flyr i flint over det samme, verdens undergang de lux, blir min tilværelse utrygg.

Jeg tar med venner hjem. Mor sier at de selvsagt er velkomne, byr på frukt, er hyggelig og vennlig. Neste gang jeg tar med venner hjem får hun raserianfall...

mvh

[maire]

Kasterinnenlink : http://www.morild.org

Det var en fin link. Sitter her med klump i halsen, kjenner igjen veldig mye selv.

[maire]

Her kommer en oversikt over hva som øker risikoen for psykisk sykdom, og hva som reduserer risiko/beskytter.

Ved fødselen:

Kronisk fattigdom, mor med lav utdannelse, moderate til alvorlige barselskomplikasjoner, forsinket utvikling/utviklingsforstyrrelser inkl prematuritet, psykisk lidelse hos foreldre.

Risikofaktorer etter fødsel:

Langvarig separasjon fra ”primary caretaker” i første leveår, å få en yngre søsken innen 2 år, gjentatt sykdom, sykdom hos foreldre, psykisk sykdom hos foreldre, søsken med handicap eller adferds-eller lærevansker, vedvarende dårlig stemning i familien, fravær av far, arbeidsløshet for forelder(e), flytting, skolebytte, skillsmisse, gjengifte og introuksjon av steforelder i familien, flytting av eldre søsken eller nær venn, fosterhjemsplassering, for jenter – tenåringssvangerskap.

Beskyttelsesfaktorer hos barnet:

Førstefødt, høyt aktivitetsnivå, godartet emosjonalitet, gir respons til andre, fravær av stressende adferd, positiv sosial orientering, automomi/selvstendighet, avanserte selvhjelpsferdigheter/mestring, motoriske og perceptuelle ferdigheter tilsvarende alderen, evne til å fokusere oppmerksomheten og kontrollere impulser, spesialinteresser og hobbier, positivt syn på seg selv, internt ”locus of control” (dvs ”jeg lar vær å slå en annen fordi jeg mener det er galt (internt), ikke fordi jeg er redd andre skal straffe meg for det (eksternt)), glede med å forbedre/utvikle seg selv.

Beskyttelsesfaktorer i barnets omgivelser:

Fire eller færre barn født med minst 2 års mellomrom, mye oppmerksomhet gitt til barnet i første leveår, positiv forelder-barn forhold i tidlig barndom, flere omsorgsgivere enn mor, omsorg fra søsken og besteforeldre, mor har noe fast arbeid utenom hjemmet, tilgang på venner og naboer som støttepersoner, struktur og regler i familien, delte verdier/følelse av fellesskap, nære bestevenner.

Jeg vil komme tilbake med en beskrivelse av hvilke psykiske symptomer hos voksne som er mest skadelige for barn.

"Jeg vil komme tilbake med en beskrivelse av hvilke psykiske symptomer hos voksne som er mest skadelige for barn."

Venter spent! (ikke for å mase..eller jo egentlig, litt