Hva tar barn skade av?

[Gjest prematur]

Visste ikke at premature har større risiko for å få psykiske problemer. Attpåklatten vår er 3,5 år. Hun er født 2 måneder for tidlig pga av dårlig vekst under svangerskapet.Hun veide da 1020 gram.

Normalvekten tok hun raskt igjen og er nå høyere enn gjennomsnittet.

Man kan ikke merke noe til hennes prematuritet lenger.Hun er ei gladjente og fikk lett venner i barnehagen.

Men jeg har jo hørt om senskader, men ikke psykisk sykdom.

Hvilke tegn skal man lete etter og i hvilken alder?

Jeg tror det er gjort endel nyere forskning på dette med premature barn og senskader.

Jeg har desverre ikke noen link, men jeg mener at angst og ADHD er ganske vanlig. Jeg tror endel alvorlige psykiske lidelser kan utløses av dette.

Selv har jeg bipolar lidelse, angstproblematikk, og flere forskjellige personlighetsforstyrrelser.

Angstproblemene har jeg hatt så lenge jeg kan huske (siden jeg var barn). Personlighetsforstyrrelsene og bipolar lidelse viste seg fra ca 14-15 års alderen.

Jeg er 28 år og ble født i 23. svangerskapsuke i 1976. Veide 700 gram og var 30 cm lang. Lå lenge på respirtor og i kuvøse.

Jeg trodde lenge at jeg ikke hadde noen skader etter dette, fordi jeg ikke hadde de typiske tegnene (har alltid vært skoleflink osv).

Men jeg tror selv, noe også legene har bekreftet, at mye av mine psykiske lidelser bunner i dette. Teorien på dette styrkes også av det faktum at jeg ikke har noen kjente tilfeller av alvorlig psykisk lidelse i familien/slekt.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg tror det er gjort endel nyere forskning på dette med premature barn og senskader.

Jeg har desverre ikke noen link, men jeg mener at angst og ADHD er ganske vanlig. Jeg tror endel alvorlige psykiske lidelser kan utløses av dette.

Selv har jeg bipolar lidelse, angstproblematikk, og flere forskjellige personlighetsforstyrrelser.

Angstproblemene har jeg hatt så lenge jeg kan huske (siden jeg var barn). Personlighetsforstyrrelsene og bipolar lidelse viste seg fra ca 14-15 års alderen.

Jeg er 28 år og ble født i 23. svangerskapsuke i 1976. Veide 700 gram og var 30 cm lang. Lå lenge på respirtor og i kuvøse.

Jeg trodde lenge at jeg ikke hadde noen skader etter dette, fordi jeg ikke hadde de typiske tegnene (har alltid vært skoleflink osv).

Men jeg tror selv, noe også legene har bekreftet, at mye av mine psykiske lidelser bunner i dette. Teorien på dette styrkes også av det faktum at jeg ikke har noen kjente tilfeller av alvorlig psykisk lidelse i familien/slekt.

Jeg vet ikke om noen med psykiske lidelser i familien hverken på min eller mannen min sin side. Da må de skjule det godt.

Ellers er datteren min født i uke 32. Hun var 1020 gram og 37 cm.

Det eneste "men" jeg kan se hun har fått er at hun er venstrehendt. Jeg tror det kan komme av hyppige ultralydundersøkelser under svangerskapet. Høres rart ut, men jeg har lest det et eller annet sted at man har større sjangse for å bli venstrehendt hvis man har blitt utsatt for mange ultralydundersøkelser.

Jeg lurer virkelig på hvorfor det er slik. Da er det naturlig å tenke at det er noe som skjer i hjernen.

Ellers når jeg tenker meg om så har det hendt at hun har våknet på natten (ikke ofte) og bedt meg passe på henne. Det er så skummelt sier hun.Da mener hun at jeg skal ligge med armen rundt henne.

Har ikke tenkt noe annet enn at dette er naturlig for en 3-åring.

Tror du dette kan være et tidlig tegn på angst?

Ellers virker hun jo som en trygg og glad jente.

[Gjest prematur]

Jeg vet ikke om noen med psykiske lidelser i familien hverken på min eller mannen min sin side. Da må de skjule det godt.

Ellers er datteren min født i uke 32. Hun var 1020 gram og 37 cm.

Det eneste "men" jeg kan se hun har fått er at hun er venstrehendt. Jeg tror det kan komme av hyppige ultralydundersøkelser under svangerskapet. Høres rart ut, men jeg har lest det et eller annet sted at man har større sjangse for å bli venstrehendt hvis man har blitt utsatt for mange ultralydundersøkelser.

Jeg lurer virkelig på hvorfor det er slik. Da er det naturlig å tenke at det er noe som skjer i hjernen.

Ellers når jeg tenker meg om så har det hendt at hun har våknet på natten (ikke ofte) og bedt meg passe på henne. Det er så skummelt sier hun.Da mener hun at jeg skal ligge med armen rundt henne.

Har ikke tenkt noe annet enn at dette er naturlig for en 3-åring.

Tror du dette kan være et tidlig tegn på angst?

Ellers virker hun jo som en trygg og glad jente.

Jeg husker veldig godt den panikkangstfølelsen, så langt tilbake jeg kan huske egentlig. Jeg var livredd for og være sammen med noen andre enn mamma alene. Turte aldri og gå i bursdager alene, og overnatte hos noen var helt uaktuelt. Den dag i dag sover jeg med lyset på.

Disse tingene kan kanskje være normalt for noen barn, men når jeg ser alt i sammenheng, så er jeg sikker på at det for mitt vedkommne henger sammen.

Det som var mest utpreget for meg, var usikkerheten. Det og alltid være redd, livredd, hvis ikke mamma var der. Fulltendig panikk. Akkurat den samme følelsen får for ting i dag, selv om jeg er veldig selvstendig på de aller fleste områder.

Jeg håper ikke du ble veldig skremt av innlegget mitt, for det trenger jo absolutt ikke feile datteren din noe. Men jeg tror man skal være litt obs på senskader, pluss at jeg tror det er veldig viktig og ikke presse disse barna for mye mht og skulle overkomme sin redsel for ting. Da tror jeg nesten man kan oppnå det motsatte.

Hvis du ikke vet om det fra før, så anbefaler jeg denne nettsiden:

http://www.prematurforeningen.no/public_html/index.php

Og denne boken (jeg tror nok de har kommet enda lengre i forskning på senskader nå, enn da den kom ut):

http://www.bokkilden.no/ProductDetails.aspx?ProductID=8200215229&CatalogName=Books&CategoryName=BIC_MJWN

[Gjest KariKruskakli]

Jeg husker veldig godt den panikkangstfølelsen, så langt tilbake jeg kan huske egentlig. Jeg var livredd for og være sammen med noen andre enn mamma alene. Turte aldri og gå i bursdager alene, og overnatte hos noen var helt uaktuelt. Den dag i dag sover jeg med lyset på.

Disse tingene kan kanskje være normalt for noen barn, men når jeg ser alt i sammenheng, så er jeg sikker på at det for mitt vedkommne henger sammen.

Det som var mest utpreget for meg, var usikkerheten. Det og alltid være redd, livredd, hvis ikke mamma var der. Fulltendig panikk. Akkurat den samme følelsen får for ting i dag, selv om jeg er veldig selvstendig på de aller fleste områder.

Jeg håper ikke du ble veldig skremt av innlegget mitt, for det trenger jo absolutt ikke feile datteren din noe. Men jeg tror man skal være litt obs på senskader, pluss at jeg tror det er veldig viktig og ikke presse disse barna for mye mht og skulle overkomme sin redsel for ting. Da tror jeg nesten man kan oppnå det motsatte.

Hvis du ikke vet om det fra før, så anbefaler jeg denne nettsiden:

http://www.prematurforeningen.no/public_html/index.php

Og denne boken (jeg tror nok de har kommet enda lengre i forskning på senskader nå, enn da den kom ut):

http://www.bokkilden.no/ProductDetails.aspx?ProductID=8200215229&CatalogName=Books&CategoryName=BIC_MJWN

Nei du skremmer ikke vettet av meg, men det er greit å være litt obs som du sier.

Jeg har ikke merket noe av de problemene du nevner. Tilvenningen både til dagmamma og barnehage jeg gikk veldig fint. Hun fikk lett venner. Det går helt fint å være uten meg.

Jeg tror den redselen om natten kan være påført av at broren har skremt henne med halloweenmasken. Men jeg vet ikke om det er det som sitter igjen enda. Det er jo lenge siden.

[frosken]

Ja, forutsigbarhet er viktig for barn, men ikke akkurat synonymt med en, eller i verste fall, to psyke foreldre.

Tenker du på faste rutiner for barna når du skriver forutsigbarhet? Det tror jeg er veldig godt for barna. At de vet når det er innetid, mat og leggetid, og at mor eller far leser eller synger litt på sengekanten :-) Det er i alle fall fast rutine hos oss, og jeg merker hvor trygt og godt jentene syns det er at vi har disse ritualene.

Jeg tror rutiner er viktig og gir trygghet i hverdagen. Men med forutsigbarhet så tenker jeg også på at barn møter de reaksjoner fra sine foreldre som det er grunn til å forvente ut i fra det barnet gjør, samt at det som skjer i hverdagen hjemme har en viss kontinuitet.