Hjelp jeg stapper i meg!

[Gjest au! vondtimagen]

Jeg har slitt med depressjon en stund, og har drevet med overspising i noen år. Jeg klarer stort sett å trene av meg det jeg spiser. Jeg spiser også veldig lite sammen med andre, slik at jeg kompenserer.Dette er nesten et problem, for når jeg nevner problemet for de nærmeste, mener de jeg overdriver. De ser jo ikke de store mengdene jeg spiser. Hadde jeg hatt et normalt forhold til mat ville jeg vært tynn. Jeg prøver å komme meg ut av problemene, men det er så vanskelig når man ikke får støtte eller blir tatt alvolig. Jeg begynner å lure på om jeg overdriver. Nå er jeg er kvalm, og lei meg

[Gjest njei]

Ikke noen trøst å komme med - Har nettopp spist en s, 4 boller + litt smågodt og er driit kvalm... Jeg er 10kg overvektig og alt jeg vil er å gå ned.. Huff

[Gjest vioola]

det er forferdelig å¨ikke ha kontroll med spisingen. Jeg er som deg og kompenserer med trening. Ellers ville jeg est ut og vært enda større.

Uansett er det et problem når du føler det er det. Tror til og med det har et navn. tvangsspising. Har litt samme problem med familien min også . Eller de mener jeg ikke overdriver men at det bare har med viljestyrke å gjøre.

Ikke at det ligger noe slags sykelig over det som gjør at man faktisk ikke greier å stoppe og spise selv om man kjenner at man er stappmett og nesten kvalm.. Det er ikke normalt å ha det sånn.

men jeg tror det er en slags tvangshandling-lidelse. Og noen sier fontex hjelper ved at man psykisk får det bedre? og ikke har lyst til å spise så mye lenger.

Noe jeg har mer tro på er reductil som er en slankepille som faktisk senker apetitten. Men tror det er vanskelig å få den og man må være svært overvektig og sånn..

uansett håper jeg du kanskje kan betro deg til en venninne eller en psykoloog om at dette her er et reelt problem for deg som gjør hverdagen vanskelig.

jeg går nå til ernæringsfysiolog og har fått ganske strenge regler. Er ikke så lett å følge de reglene men gjør så godt jeg kan. Hun sier at det å spise normale mengder også er en vanesak og har også noe med rutiner og .gjøre. Selv en anorektiker som har fått helet de psykiske problemene sine må lære seg å spise igjen. Det må alle vi andre som sliter med mat og

[Gjest au! vondtimagen]

det er forferdelig å¨ikke ha kontroll med spisingen. Jeg er som deg og kompenserer med trening. Ellers ville jeg est ut og vært enda større.

Uansett er det et problem når du føler det er det. Tror til og med det har et navn. tvangsspising. Har litt samme problem med familien min også . Eller de mener jeg ikke overdriver men at det bare har med viljestyrke å gjøre.

Ikke at det ligger noe slags sykelig over det som gjør at man faktisk ikke greier å stoppe og spise selv om man kjenner at man er stappmett og nesten kvalm.. Det er ikke normalt å ha det sånn.

men jeg tror det er en slags tvangshandling-lidelse. Og noen sier fontex hjelper ved at man psykisk får det bedre? og ikke har lyst til å spise så mye lenger.

Noe jeg har mer tro på er reductil som er en slankepille som faktisk senker apetitten. Men tror det er vanskelig å få den og man må være svært overvektig og sånn..

uansett håper jeg du kanskje kan betro deg til en venninne eller en psykoloog om at dette her er et reelt problem for deg som gjør hverdagen vanskelig.

jeg går nå til ernæringsfysiolog og har fått ganske strenge regler. Er ikke så lett å følge de reglene men gjør så godt jeg kan. Hun sier at det å spise normale mengder også er en vanesak og har også noe med rutiner og .gjøre. Selv en anorektiker som har fått helet de psykiske problemene sine må lære seg å spise igjen. Det må alle vi andre som sliter med mat og

Tusen takk for svar, det hjelper meg. Jeg er veldig redd for å bruke piller mot dette. Jeg ser ikke at det kan løse problemet. Vil det ikke bare dekke over? Problemet er nemlig ikke appetitten. Jeg kan spise en hel bollepose i løpet av få minutter. Jeg koser meg ikke med den da. Og ettersom jeg har hatt dette en god stund kan jeg se et mønster. Noen ganger får jeg så vondt inni meg, skjelver og kjenner en slags uro. Det er da det skjer, jeg mister fullstendig kontroll. Som om den fysiske smertenjeg får etterpå dekker over. Jeg har lav selvtillit. (kanskje fordi jeg er arbeidsledig) Dette gjør at jeg har blitt redd for å være sammen med andre mennesker, jeg er anspent og redd for å avsløre hvor håpløs jeg er. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med.