Angst?

[fortvilet jente 17]

Heisann..

Er en jente på 17, som alltid har vært veldig sjenert og utrygg på mennesker. De siste årene har dette imidlertid blitt verre, og noen har bemerket at det nok kan være angst.

Jeg tør imidlertid ikke oppsøke lege, helst kunne jeg ønske det bare ville "gå over av seg selv". Men hvordan vet jeg at dette er angst, eller om jeg bare er innmari sjenert?

De to siste årene har jeg kommet opp i mange nye situasjoner med mye mennesker. Jeg føler meg uvel når jeg får oppmerksomhet, eller når jeg tror jeg får det. Har problemer med å gå forbi folk, det hender jeg kommer for sent på skolen fordi jeg ikke tør å åpne en dør når noen står på andre siden. Jeg har veldig lett for å rødme, noe som bare gjør situasjonen verre.

Å gå i butikker er vanskelig - spesielt klesbutikker da jeg føler at alle følger med på meg. Jeg prøver å unngå kontakt med andre mennesker så langt jeg klarer, men det er ikke alltid like lett. .

Føler meg ensom, har vanskelig for å snakke om følelser med andre, og har i grunnen aldri "åpnet" meg for noen. Tenker innimellom at jeg MÅ ha noen å prate med, men innerst inne tror jeg ikke jeg kan klare det...

Hva bør jeg gjøre? Roe ned og ta ting som de kommer? Oppsøke lege? Lære å leve med det....?

[thinkerbell]

Hvorfor våger du ikke kontakte legen din om dette? Det hemmer deg såpass mye i hverdagen din at du burde oppsøke hjelp.

Håper du våger.

Lykke til.

[DarkPink]

Har du noen gode venninner du kan snakke med, som vet om at du har det sånn? I så fall kan du ta de med når du skal handle klær, og la de stå for pratinga med ekspeditøren osv. Så kan de, samtidig som de tilpasser seg etter hvordan du er, lære deg å sakte takle sosiale situasjoner litt bedre. Jeg skjønner deg veldig godt, for jeg har det litt på samme måten selv.

[Gjest psykojenta]

Hei!

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp! Hvis du går på skolen, kan du alltids prøve å snakke med helsesøstera der!Ellers er det jo helsestasjoner for ungdom også...Hun/han kan sikkert bekrefte eller avkrefte om det er angst... for meg høres det i alle fall ut som det. Det vil være ganske fælt å oppsøke noen, men du vil kanskje føle en liten lettelse etter at du har fått sagt det til noen. Kanskje helsesøstera også hjelper deg videre i systemet.

Det blir i alle fall ikke bedre at du venter for lenge, ikke når du ser utviklinga blir til det verre! (jeg gikk med angst fra jeg var 12 til jeg var 23 før jeg oppsøkte hjelp,skulle ønske jeg oppsøkte hjelp før!)

Lykke til fortvilet jente 17!!

Klem c",)

[maire]

Dette ligner veldig på sosial angst og det går an å få hjelp med det. Anbefaler deg å ta det opp med fastlegen.

Jeg har sosial angst selv, som av og til har plaget meg veldig. Nå får jeg medisiner (cipralex) som hjelper mot blant annet denne type angst.

Du er forresten ikke alene om å rødme fælt. Jeg er 20 år eldre enn deg og rødmer som en tomat både i tide og utide, helt ned i utringingen på skjorta :-) Vet hvor plagsomt det kan være.

[Kizza1365380506]

Jeg er enig med det de andre sier at du bør få hjelp. Har dere ikke en helsesøster på skolen hos dere. De er jo der for å hjelpe med slike ting. Eller en rådgiver? Du kan kanskje få hjelp hos PPT. Ikke vær redd for å oppsøke noen av dem, de har jo taushetsplikt akkurat som leger.

Jeg hadde det mye som deg når jeg var på din alder. Jeg tok ett år på folkehøgskole og det hjalp meg veldig.

Jeg gikk alltid rundt å tenkte på hva folk syntes om meg. Til slutt klarte jeg å overbevise meg selv om at jeg var litt egoistisk som trodde at folk var mer interessert i meg enn i de andre som var til stede. Jeg glemmer jo hva folk sier og gjør med en gang så det gjør vel de med meg og. Om noen ler av meg så har de glemt det i neste øyeblikk slik er vi alle.

Prøv å si slike ting til deg selv, kanskje det hjelper.

Lykke til!

[fluxing]

Kansje det er lettere å skrive et brev til fastlegen din hvor du forteller hvordan du har det, også at du har vanskelig med å fortelle direkte hvordan du har det. For legen så er ikke dette så uvanlig som du kamsje tror.

[gunter]

Hallo der!

Du beskriver nesten meg som jeg var før jeg begynte med antidepressiva.

Det tok over 20 år før jeg torde fortelle legen min at jeg hadde problemer enda jeg kjente han godt.

I ettertid har jeg forstått at det er meget vanlig at det kommer pasienter med psykiske problemer til legen. Faktisk mere vanlig enn fysiske.

For legen min tror jeg dette var like vanlig som at vi bruker "smør på kaka". Det var bare jeg som trodde jeg var den eneste i verden som snakket om "sånt" og hadde det sånn.

Nå har jeg imidlertid kommet så langt at jeg forteller folk at jeg har angst og noen dager er jeg deprimert osv.

Har fått for det meste positive reaksjoner på dette. Det som har vært negative har jeg lært meg og tolke som uvitenhet.

Tror jeg ville tatt kopi av innlegget mitt, hvis jeg var deg, og tatt det med til legen.

Og vær så snill: IKKE vent så lenge som jeg gjorde, det finnes god hjelp å få!

Stor styrkeklem!

[Gjest para]

Kjære deg. Dersom du tør å kontake legen din eller en annen instans som kan hjelpe deg (feks helsesøster), er jeg sikker på at du vil få det mye bedre i hverdagen. Jeg har selv vært dypt deprimert, men fikk utrolig bra hjelp med antidepressiva og samtaleterapi hos psykolog. Nå er livet helt annerledes for meg, og jeg skulle bare ønske jeg hade tatt tak i problemene tidligere. Jeg fikk god hjelp fra familie og en venninne da jeg bestemte meg for å kontakte legen. Jeg hadde nok ikke klart det helt alene. Hvis du har en god venn, eller et godt forhold til din mor eller far kan det være en tanke å be en av dem bli med deg til legen første gang. Da blir det ikke like skummelt som du frykter. Og som mange her sier; psykiske plager er mye vanligere enn det folk kanskje tror, og helsevesenet er vant til å få henvendelser fra mennesker som trenger hjelp til å klare seg bedre i livet. Det finnes hjelp å få for deg også. Lykke til! Jeg tenker på deg. God klem

[gunter]

Hallo der!

Du beskriver nesten meg som jeg var før jeg begynte med antidepressiva.

Det tok over 20 år før jeg torde fortelle legen min at jeg hadde problemer enda jeg kjente han godt.

I ettertid har jeg forstått at det er meget vanlig at det kommer pasienter med psykiske problemer til legen. Faktisk mere vanlig enn fysiske.

For legen min tror jeg dette var like vanlig som at vi bruker "smør på kaka". Det var bare jeg som trodde jeg var den eneste i verden som snakket om "sånt" og hadde det sånn.

Nå har jeg imidlertid kommet så langt at jeg forteller folk at jeg har angst og noen dager er jeg deprimert osv.

Har fått for det meste positive reaksjoner på dette. Det som har vært negative har jeg lært meg og tolke som uvitenhet.

Tror jeg ville tatt kopi av innlegget mitt, hvis jeg var deg, og tatt det med til legen.

Og vær så snill: IKKE vent så lenge som jeg gjorde, det finnes god hjelp å få!

Stor styrkeklem!

Foresten, glemte å si en ting angående rødming.

Har du tenkt på at det er du selv som merker dette best?

Si til deg selv vær gang du rødmer:

Dette er det bare jeg som merker, ingen andre.

Dessuten er det pent, kledelig å rødme. Det viser bare at du har følelser.

Får du kommentarer angående rødming, så bare le det bort.

Slutt å skam deg over at du rødmer, det er normalt og noe som alle sammen gjør!

Å tenke sånn har hjulpet meg. Hvis jeg rødmer nå, så tenker jeg pytt, pytt og så ler jeg av meg selv.

Du må sikkert arbeide med deg selv en stund før du klarer dette, men det virker etterhvert!

[maire]

Foresten, glemte å si en ting angående rødming.

Har du tenkt på at det er du selv som merker dette best?

Si til deg selv vær gang du rødmer:

Dette er det bare jeg som merker, ingen andre.

Dessuten er det pent, kledelig å rødme. Det viser bare at du har følelser.

Får du kommentarer angående rødming, så bare le det bort.

Slutt å skam deg over at du rødmer, det er normalt og noe som alle sammen gjør!

Å tenke sånn har hjulpet meg. Hvis jeg rødmer nå, så tenker jeg pytt, pytt og så ler jeg av meg selv.

Du må sikkert arbeide med deg selv en stund før du klarer dette, men det virker etterhvert!

Jeg har også klart å komme så langt at jeg kan le når noen bemerker det. Min erfaring er at det til stadighet blir kommentert. Det er bare "så" artig for enkelte å fortelle meg hvor rød jeg kan bli (som om jeg ikke visste selv...) Men da jeg var 17 år fikk jeg helt hetta. Gjemte meg bare mer vekk og ble enda mer hemmet jeg.

Godt det finnes både medisiner mot angst og annen terapi også. Og internett, ikke minst, der man oppdager at man slettes ikke er alene om ting :-)