Hvordan få ham til å forstå han trenger hjelp?

[maire]

I løpet av de siste ukene har samboeren min blitt mer og mer "vanskelig".

Han syns alt er problematisk, ingenting kan noen gang bli bra, jobben er noe dritt, økonomien helt på trynet, barna altfor krevende osv.

Om natta ligger han våken, tvinner håret mellom fingrene og tenker. På morgenen er han dødsgretten, irritert og farer opp for den minste ting.

Han skjeller og smeller støtt og stadig, klager over at han er så trett og sliten, men vil ikke legge seg før etter klokka 1 om natta, for han "får ikke sove likevel" som han sier.

Meg snakker han helst ikke med. Uansett hva, eller hvordan jeg sier ting, så blir det feil og han blir sint.

Jeg tror han er deprimert igjen, men han blånekter på dette selv. "Det er ikke noe å snakke om", sier han.

Jeg er uenig. Jeg er for tiden selv sykemeldt pga depresjon og tror ikke jeg tåler særlig godt leve med en samboer som går rundt med en ubehandlet depresjon særlig lenge.

Det er bare få år siden sist han var deprimert. Det var et sant helvete, ikke bare for ham, men for barna og meg også. Den gangen ble han frisk med medisiner og samtaleterapi.

Jeg er utrolig glad i ham, men sliten selv også. Hvordan skal jeg få ham til å forstå at han trenger hjelp igjen, og at han må be om hjelp NÅ?

Finnes det noen måte å nå inn til et menneske som bare stenger andre ute, snur ryggen til og går?

[bjohan]

Hei Maire.

Dessverre forstår jeg deg så altfor godt. Jeg har vært samboer i 11 år og har to unger. Min samboer har levd med meg gjennom mange tunge stunder. Jeg kan være temmelig tungsinnet til tider, men hun har "holdt ut" hele tiden.

Nå derimot er det en for meg uvanlig vri. Min samboer er deprimert men vil ikke innrømme noenting.Hun virker redd for å få en diagnose.

Det er mye lettere å si at hun føler seg skrudd og ikke klarer å sette ord på følelsene sine. Dette har resultert i at jeg har gransket meg selv VELDIG nøye desverre konkludert med at jeg selv har vært tung til tider. Jeg ser det nå men hadde ikke overskudd til å se det den gang.

Nå må jeg prøve å overbevise henne om at hun er deprimert men jeg vet jo selv hvor lett det er nekte.

Så jeg har neppe noe svar til deg men hvis du får svar kan du kanskje hjelpe meg også??

Lykke til ;-)

[maire]

Hei Maire.

Dessverre forstår jeg deg så altfor godt. Jeg har vært samboer i 11 år og har to unger. Min samboer har levd med meg gjennom mange tunge stunder. Jeg kan være temmelig tungsinnet til tider, men hun har "holdt ut" hele tiden.

Nå derimot er det en for meg uvanlig vri. Min samboer er deprimert men vil ikke innrømme noenting.Hun virker redd for å få en diagnose.

Det er mye lettere å si at hun føler seg skrudd og ikke klarer å sette ord på følelsene sine. Dette har resultert i at jeg har gransket meg selv VELDIG nøye desverre konkludert med at jeg selv har vært tung til tider. Jeg ser det nå men hadde ikke overskudd til å se det den gang.

Nå må jeg prøve å overbevise henne om at hun er deprimert men jeg vet jo selv hvor lett det er nekte.

Så jeg har neppe noe svar til deg men hvis du får svar kan du kanskje hjelpe meg også??

Lykke til ;-)

Hei Bjohan, etter at jeg postet innlegget mitt kom jeg til å tenke på noe jeg kan gjøre, og det er å ta en MADRS-test på samboeren. Dette er den samme testen som legen tok på meg da hun fikk mistanke om at jeg var deprimert, og jeg tror den er i bruk blant psykologer også.

Denne testen har jeg funnet en kjekk link til på nettet: http://heim.ifi.uio.no/~bendiko/INF1050/php/MADRS.txt (syns det er veldig greit at den regner ut score slik at jeg slipper matta

Tenkte jeg skulle ta den sammen med samboern min slik at han får se resultatet med en gang. Da skjønner han kanskje at han trenger hjelp igjen.

Kanskje du kunne forsøke det samme med samboeren din?

Det er jo ganske vanlig at man ikke selv skjønner hvordan det er fatt før man har kjørt seg (altfor)langt ned. Ikke bra, og unødvendig når det går an å få behandling for det.

Håper det ordner seg for dere!