Når man egentlig har bestemt seg

[Gjest Vil ikke være til mer]

Når man genetlig har bestemt seg for å ikke leve mer, og bare prøver å finne "sin" måte, og planlegger alt. Når man egentlig ikke ønsker å dø, men man vil bare ikke leve. Når man er lei av å være til. Når man egentlig ikke vet hvorfor man er så lei seg som man er. Hvis man skal snakke med noen så må man jo fortelle hvorfor man er lei seg, men hvis man ikke vet det? Hvis alt bare er trist og tomt og meningsløst. Hva sier man da, jo da lyver man. Ingen godtar at du bare er lei deg uten grunn.

Jeg har fantasert om å ta livet mitt siden jeg var liten jente. Jeg fant heldigvis ikke hoppetauet den gangen. I tenårene gikk jeg så lang som å prøve, da var jeg bestemt på å gjennomføre. Men så ble jeg funnet, og pillene ble pumpet ut og alt ble bare dumt. Så ble man redd for døden, og selv om man ikke ville leve, så turte man ikke å dø. Tanken forlater aldri. Det er alltid den løsningen man ser på som perfekt for å slippe å være til mer.

Plutselig er ikke tanken på døden skremmende mer. Og man er lei seg, trist, ensom, alt på en gang. Man har venner og familie som er glad i deg, men det virker ikke som nok. Man vil ikke være til. Man føler at man kun lever for ikke å såre andre. Men så vil man ikke lenger bare leve for andre, man vil ta en beslutning som er egoistisk, som kun jeg selv vil.

Jeg er så redd! Jeg vet jeg kunne snakket med venner om dette, men jeg føler ikke at noenforstår meg. Jeg er egoistisk som kan tenke meg å såre alle sånn, men jeg klarer ikke å leve likevel. Jeg har familie som mer enn gjerne haded hjulpet, hvis de bare viste at glajenta deres trengte hjelp. Jeg kunne søkt hjelp hos psykiater, men jeg tør ikke det. Jeg tør ikke å snakke om disse tingene med noen! Jeg er alltid lei meg, men jeg smiler alltid. Jeg kan ikke be om jelp, ikke til så personlige tanker som at jeg ikke ønsker å være til, at jeg er så ulykkelig. Jeg vil bare ikke være til mer, og jeg vet det er en farlig tanke.

Jeg ønsker å få hjelp, men jeg tør ikke det. Jeg vil ikke leve, men heller ikke dø, jeg vil bare ikke være til mer. Jeg vet nesten nøyaktig hvor og hvordan jeg vil gjøre det, for at det skal bli mst mulig skånsomt, men jeg vil egentlig ha den tanken bort! Men jeg klarer det ikke. Jeg er redd jeg ikke er til mer om noen dager. Men det er jo ikke slik det egentlig skulle bli.

Jeg vet ikke om noen leser dette. Men jeg ville fortelle noen om hvordan jeg har det i hodet mitt i dag. Jeg trenger ingen svar. Nok at noen leser det.

[Bitis Gabonica]

Kjære deg!

Du er ikke egoistisk; du er deprimert! Jeg vet godt hvor fælt det er, men det er mulig å få hjelp! Leger, psykologer og psykiatere er helt vant til å høre på slike tanker som du skriver om! Det er tross alt en grunn til at vi har en psykiatrisk helsetjeneste!

Jeg synes absolutt du burde søke hjelp. Den nervøsiteten du vil kjenne i forhold til det er mye mer kortvarig og smertefri enn den tunge depresjonen du kjemper med i ensomhet nå. Du bør ta kontakt med fastlegen din, få snakket om situasjonen din, og få henvisning til psykolog eller psykiater. Fastlegen din kan også evt. hjelpe deg med medisiner mot depresjon i påvente av spesialisthjelp.

Dessuten tror jeg det er lurt at du forteller de rundt deg, de som står deg nær, hvordan du hvirkelig har det. Som regel vil de sette pris på at du er direkte med dem - slik vil det bli lettere å forstå deg også! Du har skrevet et godt innlegg om hvordan du har det her. Om det er vanskelig å snakke, så ta en utskrift av det og vis de du ønsker skal vite.

Ønsker deg virkelig lykke til!

[Gjest Magna]

Det er akkurat slike tanker vi trenger hjelp til å bli kvitt. Det er veldig vanlige tanker. Jeg har tenkt dem ørten ganger. Og har funnet ut at jeg må ta kampen opp for å bli kvitt dem.

Jeg har gått til psykolog. Det har hjulpet meg. Det virker som du er deprimert...Det er jeg også med jevne mellomrom...jeg har vært det siden jeg var unge.

Blandt oss som skriver her på forumet er vi vant med slike tanker du har.

Jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen din og få henvisning til psykolog eller psykiatrisk poliklinikk.

Fastlegen er også vant til å høre slike tanker fra pasienter.

Livet blir så annerledes når vi får riktig hjelp.

Hilsen )

[Gjest se frem]

Du høres så ung og ulykkelig ut.

Tro meg, jeg skjønner hva du snakker om, jeg skjønner hvordan du har det.

Hvis du tenker fremover, er det da slik at du virkelig vil bort eller er det det tunge inni deg du vil bli kvitt?

Om du kunne se deg et år frem i tid, ved vannet med noen fine blomster i hånden, høre fuglene som flyr over deg, kanskje ser du kjæresten din som du er så forelsket i komme mot deg med noe godt å spise og drikke.

Skulle du ønske det var sånn? Gir det deg varme å se dette synet inni hodet ditt?

Kanskje vil du ikke bort, kanskje er smerten inni deg så stor at den er for vanskelig å bære, at den får deg til å tro at du vil bort.

Du har to valg, la dette vonde råde over deg, eller la de lyse tankene ta overhånd.

Jeg synes du skulle våge å ta imot hjelp. Om du er veldig ung kan kanskje helsesøster hjelpe deg, om du er voksen kan du ta kontakt med lege selv som kan hjelpe deg videre til annen hjelp.

Har du ingen du stoler på som du kan ta med deg og la hjelpe deg i denne prosessen?

Det er mest trolig håp for deg, håp om at du kan få det lett en dag, at du vil klare å sette pris på solen, været, lukten ute, det å være til.

Det å kjenne at man lever, og å like det.

Ta tak i det nå, slik at det er lettere å få bukt med. Kanskje vil enkle antidepressiva hjelpe deg på veg.

Ta deg et godt bad, dynk det med godlukt, lag deg god mat, et glass vin?

Føl tankene dine, test deg selv med gode syn, fortell deg selv at dette her vil du ikke mer, du vil ha det bra, leve og nyte livet. Nok er nok. det triste har vart lenge nok.

Gi deg selv en sjangse til å prøve å bli kvitt det vonde. Man skal ikke gi opp før man har prøvd ikke sant?

Uansett hvordan du føler deg så er det håp, det er motivasjonen og tankene det kommer ann på og det er dem du må jobbe med.

Jeg håper du klarer dette, klarer å få hjelp, og at du etterhvert vil bli det livsglade menneske du fortjener å være.

Det er håp uansett hvor ille du føler deg, tro meg.

[kakkerlakken]

Jeg har lest innlegget ditt. Det er skremmende lesing. At en jente som utad er glad og blid har slike tanker.

Jeg har ofte de samme tankene som deg, men ikke hele tiden. En annen forskjell er også at jeg er åpen om det. Det gjør tingene lettere føler jeg.

Hva om du viste dette innlegget til din mor eller far, ev. søsken? Kan du bestille en legetime og vise h*n innlegget? Da trenger du ikke si så mye.

Jeg føler sterkt med deg. Jeg vet hvordan du har det. Du er nødt til å søke hjelp. Det finnes en MYE bedre hverdag enn den du har nå.

Stor klem

[Gjest Magna]

Jeg har lest innlegget ditt. Det er skremmende lesing. At en jente som utad er glad og blid har slike tanker.

Jeg har ofte de samme tankene som deg, men ikke hele tiden. En annen forskjell er også at jeg er åpen om det. Det gjør tingene lettere føler jeg.

Hva om du viste dette innlegget til din mor eller far, ev. søsken? Kan du bestille en legetime og vise h*n innlegget? Da trenger du ikke si så mye.

Jeg føler sterkt med deg. Jeg vet hvordan du har det. Du er nødt til å søke hjelp. Det finnes en MYE bedre hverdag enn den du har nå.

Stor klem

Det er ikke så skremmende lesing. Det er faktisk slik en del av oss tenker.

For meg har det vært vanskelig å formidle slike tanker til omgivelsene fordi jeg også har hatt en fremtoning som ligner "vil ikke være til mer."

Det er bare det at livet er så delt.....for noen av oss uten at vi helt får tak i hvorfor....

Det er også nytteløst med oppfordringer om at "hei du livet er jo så skjønt."

[Gjest Vil ikke være til mer]

Jeg ser at det dere skriver er fornuftig. Jeg har på en måte bestemt meg. Men jeg er redd. Redd for at jeg velger feil måte, redd for å ikke få det til. Tenk hvis jeg havner på sykehuset i stedet. Det er ikke det jeg vil.

Det er så vanskelig, alt sammen. Kan ikke begynne å ta AD, da jeg vet jeg kommer til å ta for mange en gang. Overalt hvor jeg går, så ser jeg steder man kan henge seg.

Jeg skulle bare ønske jeg var frisk i hodet mitt, at jeg ikke tenkte slik. Men jeg føler at det er bestemt, at det er slik det gikk med meg..

Jeg er 22 år.

[maire]

Jeg ser at det dere skriver er fornuftig. Jeg har på en måte bestemt meg. Men jeg er redd. Redd for at jeg velger feil måte, redd for å ikke få det til. Tenk hvis jeg havner på sykehuset i stedet. Det er ikke det jeg vil.

Det er så vanskelig, alt sammen. Kan ikke begynne å ta AD, da jeg vet jeg kommer til å ta for mange en gang. Overalt hvor jeg går, så ser jeg steder man kan henge seg.

Jeg skulle bare ønske jeg var frisk i hodet mitt, at jeg ikke tenkte slik. Men jeg føler at det er bestemt, at det er slik det gikk med meg..

Jeg er 22 år.

Poenget med AD er at de stimulerer til andre tanker enn de tankene som kverner rundt i hodet ditt nå.

Etter en tid på AD kan det hende du oppdager at de veldig tunge og depressive tankene ikke er så dominerende lenger.

Det kan til og med hende du får lyst til å leve og oppleve noe igjen.

Og hvis du først har bestemt deg for at du ikke vil mer, hva har du å tape på å forsøke en stund med AD først?

Når man er som mest deppa, da er man ikke i stand til å glede seg over noe. Vi kan neppe si deg noe som helst som kan få deg til å føle deg bedre?

Syns du skulle ta motet til deg å snakke med legen din jeg.

[bugge -jenta]

Kjære deg!

Du er nok sånn som meg, og har vært deprimert siden du var et lite barn. Det er vondt, og det blir på en måte som en del av identiteten din. Slik kjennes det ut.

Jeg har ikke hatt selvmordstanker, men har følt i perioder livet som uutholdelig å leve.

I en periode var det riktig ille. Jeg fikk en fysisk smertelidelse når jeg var på din alder. Jeg hadde den i to år og det er en av de vondeste smertelidelsene man kan ha. Ingen medisiner hjalp, og ikke visste jeg om smertene kom til å forsvinne, for det var så uvanlig og (nevrologene) de hadde ingenting å sammenligne med. Jeg ble torturert i 2 år, og på et tidspunkt tenkte jeg rolig for meg selv at dette går det ikke an å leve med så veldig lenge. Det var en ensom erkjennelse jeg holdt for meg selv. Jeg la ingen planer for jeg bestemte meg for å gi livet en sjanse så lenge jeg kunne holde ut. Det er jeg glad for. Etter noen år med splintrende smerter hver time i døgnet, ble jeg gradvis bedre. Senere har jeg hatt andre virkelig tøffe tak, men jeg har sett gang på gang at det lønner seg å gi livet en sjanse.

Du er bare 22 år slik som jeg var, og du har mye uprøvd for å få et bedre liv. Du kan rett og slett ombestemme deg.Legg nye planer! Det høres enkelt ut, men med mine erfaringer i livet, kan jeg love deg at jeg ikke tar lett på det.

Det første du trenger er en samtale med legen din, og start med et antidepressiva.

Selv har jeg prøvd meg litt frem og nå går jeg på cipralex. Det er førstevalget til min psykiater og NHD her inne. Men si til din lege at du er langt nede så du blir fulgt tett opp, for det er noen som får forsterket angst, depresjon de første par ukene når de begynner på et AD, og da bør han vite at du er suicidal. Det er et skremmende ord på mange måter, men la oss kalle en spade for en spade.

Jeg ber deg på det innstendigste; Husk at du er ung og du har så mye uprøvd. Gi livet en sjanse. Min depresjon som jeg har hatt siden jeg var bitteliten er totalt forandret på antidepressiva. Medisiner som gjorde at jeg fikk mer av signalstoffet serotonin forandret den delen av livet mitt.

Siden du er så klar og direkte, er jeg det også.

Skal du ta livet ditt fordi hjernen din har en ubalanse i signalstoff, og du trenger mer serotonin? Kanskje er et antidepressiva det som skal til, og du vil aldri få vite det fordi du ikke prøvde. Skal du virkelig gjøre det mot deg selv, et verdifullt menneske, uten å ta opp kampen? Du er sterk. Du har levd med depresjon i så mange år, og da er du sterk. Bruk styrken din, få hjelp, samtale, medisiner, gi deg selv muligheten til å se hva livet har å by på av godt og vondt.

Jeg har en vidunderlig liten gutt, og å legge kinnet mitt inntil hans når han sover, og se han smile slik bare han kan smile, og være god med meg slik bare han kan være god med meg. Jeg er så glad for at jeg har fått oppleve det. Jeg ville aldri vært det foruten.

Vennlig hilsen bugge som vil du skal ombestemme deg. Og begynne å tenke på hvilke andre muligheter som finnes for at livet kan forandres.

[Gjest rosa og blått]

Jeg ser at det dere skriver er fornuftig. Jeg har på en måte bestemt meg. Men jeg er redd. Redd for at jeg velger feil måte, redd for å ikke få det til. Tenk hvis jeg havner på sykehuset i stedet. Det er ikke det jeg vil.

Det er så vanskelig, alt sammen. Kan ikke begynne å ta AD, da jeg vet jeg kommer til å ta for mange en gang. Overalt hvor jeg går, så ser jeg steder man kan henge seg.

Jeg skulle bare ønske jeg var frisk i hodet mitt, at jeg ikke tenkte slik. Men jeg føler at det er bestemt, at det er slik det gikk med meg..

Jeg er 22 år.

Ser du hånden som er strakt ut - den tar deg i mot

og kaster tankene dine langt vekk.

Plukker de ut en etter en og låser dem ned i et skrin,

som kastes på havet og forsvinner med bølgene.

Det er tankene som skal henges vekk.

Ikke du, kjære!

Ser du - den mørke grotten du omgis

lysner opp.

Du vet det bare ikke ennå,

men det er din skjebne å leve.

Klem med beste hilsener

rosa og blått

[Gjest socialphobia]

Jeg synes du bør overvinne den frykten du har for å gå til psykolog.

Bestill time hos fastlegen i morgen. Han/hun hjelper deg videre med å få hjelp (psykolog).

Du trenger det nå. Du kan ikke gå rundt med slike tanker alene. Det er ikke bra.

Press deg selv til å ringe fastlegen din. Det kan virke veldig skremmende og jævlig å ta steget å ringe akkurat nå, men du vinner på det. Du kommer ikke til å angre et sekund.

Kanskje du får orden på disse tankene og kaoset i hodet ditt. Slik at slipper å gå rundt og late som du har det så bra. Og at smilet ditt vil bli ekte igjen. Latteren din vil bli ekte.

Jeg begynte i behandling denne uken (mandag, og idag). Jeg føler meg bedre allerede. Og jeg er mye ute i frisk luft, til en forandring. Det er veldig viktig for meg.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Stor klem