Psykiatrisk lidelse som sovepute?

[Gjest mezzaninen]

Jeg skriver veldig kortfattet nå, men dette er ting jeg lurer på:

Mange psykisk syke mennesker sliter mer eller mindre med sine plager hele livet. Jeg mener at samfunnet tar for dårlig vare på

(enkelt sagt...dårlig oppfølging,for sen behandling, dårlig samhandlig mellom de ulike tjeneste,manglende bruk av individuell plan etc...)

pasientene når de er veldig syke og har behov for mange tjenester.

Men.

Hva når man blir bedre og faktisk i stand til å jobbe litt? Evt studere?

Bør man ikke da gjøre alt for å få gjort det?

Vet mange ikke får den hjelpen de trenger, men vet om mange som bruker systemet (som absolutt ikke er perfekt, men fungerer bra ift mange andre land) som en sovepute.

Nå mener jeg vel og merke etter man ikke lenger er akutt syk,så ikke misforstå.

Er det lett å "innse sin skjebne" ?

Hva mener du?

[Orio]

Det er slett ikke lett å "innse sin skjebne". Tenk om noen hadde fortalt deg at du sannsynligvis ikke kunne ha noen vanlig jobb? At du måtte belage deg på å leve på trygd resten av livet? Det er ingen lett beskjed å få. Og slett ikke lett å tro på og ta inn over seg. Å godta. Kan du forestille deg hvordan det er?

En ting til, hva mener du med "akutt syk"? Det er perioder hvor depresjonen overskygger alt. Oppvasken vokser meg over hodet, skittentøyet flyter, står ikke opp, åpner ikke brev, tar ikke telefonen. Andre ganger bruker jeg alt jeg har av krefter på å kjempe mot depresjonen. Tvinger meg selv til å stå opp, ta en tur ut, ta en dusj, fordi jeg vet at jeg må. Knekker helt sammen når jeg kommer hjem.

Og så er det mine "gode" perioder. Når depresjonen slipper taket, river og sliter angsten i meg. Men den fjerner heldigvis ikke alt initiativ, jeg kan prøve å kjempe imot. Jeg får en sjanse til å ta igjen litt av det forsømte, får vasket litt klær, så jeg har litt å "gå på". Men slike dagligdagse ting sliter meg helt ut. Er det noe spesielt som skal skje, som 17. mai som kommer snart, er jeg utslitt flere dager etterpå.

[Gjest mezzaninen]

Det er slett ikke lett å "innse sin skjebne". Tenk om noen hadde fortalt deg at du sannsynligvis ikke kunne ha noen vanlig jobb? At du måtte belage deg på å leve på trygd resten av livet? Det er ingen lett beskjed å få. Og slett ikke lett å tro på og ta inn over seg. Å godta. Kan du forestille deg hvordan det er?

En ting til, hva mener du med "akutt syk"? Det er perioder hvor depresjonen overskygger alt. Oppvasken vokser meg over hodet, skittentøyet flyter, står ikke opp, åpner ikke brev, tar ikke telefonen. Andre ganger bruker jeg alt jeg har av krefter på å kjempe mot depresjonen. Tvinger meg selv til å stå opp, ta en tur ut, ta en dusj, fordi jeg vet at jeg må. Knekker helt sammen når jeg kommer hjem.

Og så er det mine "gode" perioder. Når depresjonen slipper taket, river og sliter angsten i meg. Men den fjerner heldigvis ikke alt initiativ, jeg kan prøve å kjempe imot. Jeg får en sjanse til å ta igjen litt av det forsømte, får vasket litt klær, så jeg har litt å "gå på". Men slike dagligdagse ting sliter meg helt ut. Er det noe spesielt som skal skje, som 17. mai som kommer snart, er jeg utslitt flere dager etterpå.

Joda, jeg skjønner hva du mener.

Jeg vet også godt hvordan det er å slite hardt psykisk, for jeg er selv bipolar, med alt det innebærer.

Men, jeg har jobbet hardt for å få et mest mulig "normalt" liv, for jeg vil ikke "bare være syk".

Jeg mener ikke at du vil det, selvsagt ikke.

Alle mennesker har perioder hvor ting er ekstra hardt, men man kan ikke stanse opp for det. Selv om det ikke alltid er lett å få til ting, så synes jeg man skylder seg selv å prøve!

Gleden over å takle og mestre studier og jobb, om enn i mindre grad enn andre friske klarer det, er stor.

Det gjør mye for selvtilliten.

Jeg mener i alle fall at mennseker som sliter i _perioder_ burde få all den hjelpen man trenger for å klare å gjøre noe nettopp når livet er enklere.

Mer tilrettelegging og stor egeninnsats er viktig.

Dessuten er det slik med psykiske lidelser, at det ikke er sånn at man alltid er syk. Ikke like syk hele livet, i alle fall. De fleste opplever å slite i perioder, men kun et fåtall er syke resten av livet.