min dag

[navn1365380731]

Våkner opp døsig, klarer jeg å sove mer? Har ikke lyst til å stå opp nå.

Kaster meg rundt noen ganger før jeg erklærer det hele som fåfengt.

Klokken er 17.30 igjen ja.. huff, jeg har ikke noe liv. Hvem er det som står opp på denne tiden?

Unnskyldningen med at jeg jobber nattskift er ikke helt holdbar siden det er over en uke siden sist vakt.

Slenger på meg noen skitne klær som ligger strødd utover gulvet og setter meg ved maskinen.

Er det noen potensielle samtalepartnere på msn? ja! Min gode venn er pålogget. vil jeg plage ham ved å hilse på tro?

Jeg prøver. Flere timer med god, meningsfyllt konversasjon følger. Sitter og ler høyt inne på rommet.

håper naboene hører meg. Kanskje de tror jeg har besøk eller sitter i telefonen?

Livet er verdt å leve. Hvordan kan jeg være deprimert?

Ned for å vaske klær. Treffer på noen naboer på veien. -hei mr.x!

"god morgen", parerer jeg kjekt. -morgen? "ja jeg har jobbet en del i det siste". De har vel ingen måte å vite at det ikke stemmer på?

Illusjonen om at jeg er den lykkeligste mann på planeten er opprettholdt.

På tide å stikke på jobb igjen. Jeg vil ikke. Har ikke lyst til å møte folk nå. Blir nok stående som en tulling og stirre ut i luften som vanlig.

slenger ut et tappert "hallo" idet jeg kommer inn på pauserommet men det kommer vel ut en anelse klønete.

Jeg ser at jenta jeg har kommet så godt overens med tidligere er på plass. blir både lettet og nervøs. mest nervøs.

Setter meg ned i den stille forsamlingen. kommentarer som "jeg har sett lystigere folk i en begravelse" setter seg i hodet.

Men jeg kan jo ikke si slikt? Hva om det ikke blir tatt godt imot? Den største frykten er at jeg blir møtt med stillhet.

Det har skjedd litt for mange ganger før.

Er på plass på arbeidsstasjonen. Vil bort å prate med nevnte jente. men kan vel ikke bare gå bort rett som det er, det er vel ikke helt passende?

En anledning byr seg for å gå bort. Slenger ut en kjekk kommentar, noe tvungen kanskje, men den falt tydeligvis i god jord. Praten går uanstrengt derfra.

Jeg slenger ut den ene artigheten etter den andre. Føler meg som casanova. Går smilende tilbake til arbeidsstasjonen. Livet er verdt å leve igjen.

Minner meg på å ikke spise for mye i lunchen siden nervøsiteten tidligere har gjort meg kvalm i nærheten av henne.

Fyrer av et par kommentarer til idet jeg passerer forbi i ærender utover natten. Er jeg plagsom tro? Kan virke sånn på reaksjonene. Får holde meg unna.

Idet jeg åpner døren hjemme og blir møtt av det usannsynlige rotet som jeg over lang tid har tenkt å "ta i morgen" blir jeg grepet av en plutselig depresjon.

Hva er det egentlig jeg holder på med? Har en jobb jeg ikke liker blandt folk jeg ikke kommuniserer med og kommer hjem til ingenting.

Det er virkelig ingen vits i å fortsette sånn som dette. Greit nok at det er midlertidig, men vil jeg i det hele tatt være i stand til å fungere normalt i en noe mer krevende jobb?

Med kjæreste og eventuelle barn? Det virker utenkelig. Jeg minner meg selv på at disse tankene er forbigående. I morgen vil jeg kanskje ha et helt annet syn på saken. Påminnelsen hjelper ikke så veldig mye på humøret.

Får sette meg ned å skrive litt.