NHD: ser du problemer med at fremmedspråklige leger jobber i psykiatrien?

[Gjest Timari]

Kom til å tenke på den gangen jeg havnet på akuttpsykiatrien. jeg var på mottakssamtale med en lege som kom fra et arabisk land. Han snakket gebrokkent norsk. jeg var ganske utafor og hadde store problemer med å forstå hva han sa. Det var godt mulig at han forsto mer norsk, enn han snakket. Men det at han var så direkte i talemåten min gjorde meg svært usikker og svært redd.

Men så tenker jeg litt på hvordan man bruker språket også. Selv om man har lært norsk bra , vet man nok om hvordan språket blir brukt i ulike sammenhenger?. feks ordet "vet ikke", som sikkert kan provosere enhver behandler. Hvor mye har språket vårt å si for hvordan vår tilstand er?

Er det ikke et symptom for de med schizofreni eller psykoser at de ofte blander ord?.

Og hvordan er de kulturelle forutsetningene. Kan en lege som kommer fra et arabisk land virke skremmende fordi han kanskje er mer direkte og krever mer øyekontakt enn hva en etnisk norsk lege ville lagt vekt på?

Hva tenker du om dette?. Blir det gjort mange feilvurderinger av pasienter på grunnlag av fremmed språk og kulturelle forutsetninger?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg ser ekstreme problemer med dette.

Jeg har flere ganger vært i møte hvor disse skulle ha kommunisert med nordiske leger og også seg i mellom.

Hyppigheten av misforståelser og "god dag mann økseskaft" er skremmende.

Når dette skjer mellom presumtivt friske mennesker, kan en bare fantasere om hvordan det er når en skal kommunisere med personer med alvorlig psykisk sykdom.

I vår avdelig er det en selvfølgelig del av kvalitetspolitikken at vi kun ansetter leger som til fulle behersker norsk evt med svensk-danske varianter.

[Adena]

Husker jeg fikk behandling av en som visstnok var ekspert på tvangstanker. Han ba meg nevne forskjellige ting som jeg hadde problemer med, å jeg måtte forklare han halvparten av tingene. Kum-lokk(eller hvordan det skrives) forstod han absolutt ikke. Så det måtte vi bare hoppe over.. Forklarte han det at det var kloakken, men han visste ikke hva det heller var. Det er slitsomt!

[Gjest Timari]

Husker jeg fikk behandling av en som visstnok var ekspert på tvangstanker. Han ba meg nevne forskjellige ting som jeg hadde problemer med, å jeg måtte forklare han halvparten av tingene. Kum-lokk(eller hvordan det skrives) forstod han absolutt ikke. Så det måtte vi bare hoppe over.. Forklarte han det at det var kloakken, men han visste ikke hva det heller var. Det er slitsomt!

ja det er slitsomt når en føler at en må moderer språket sitt når en skal brette ut sjela si. Er jeg psykisk nedfor så har jeg ikke så stor tålmodighet heller. Selv om personen kan prate bra norsk, så vet man ikke om de skønner den psykologiske biten av språket. De kan være gode på det tekniske, men ikke forstå alle disse viktige småordene i språket som kan feks indikere om vi bruker ironi er sarkastiske eller ikke. sånne ting kan ofte bli misforstått.

Føler at det blir vanskelig å slappe av og få tilitt om man er usikker på om legen helt ut behersker vårt kompliserte språk.

Har snakket med noen hyggelige kirurger som hadde utenlandsk bakgrunn, men det var anerledes når jeg visste at de skulle jobbe med meg når jeg ikke var bevisst. vi var ikke avhengig av et godt språklig samarbeid for at resultatet skulle bli vellykket som det er feks i psykiatrien.

har også en veninne som jobber i apotekbransjen. Hun sier at de bruker mye tid på å forstå mange av de reseptene som de utenlandske legene kommer med. Ofte er det preposisjonene som blir feil, ting vi til daglig ikke tenker på men som har stor betydning når man skal skrive på etikken. har ikke noe eksempel på det nå men...De må ofte ringe tilbake for å spørre om hva legen har ment, og det er ikke bare fordi legen skriver stygt:)

[Gjest jammen]

Ja, jeg ser ekstreme problemer med dette.

Jeg har flere ganger vært i møte hvor disse skulle ha kommunisert med nordiske leger og også seg i mellom.

Hyppigheten av misforståelser og "god dag mann økseskaft" er skremmende.

Når dette skjer mellom presumtivt friske mennesker, kan en bare fantasere om hvordan det er når en skal kommunisere med personer med alvorlig psykisk sykdom.

I vår avdelig er det en selvfølgelig del av kvalitetspolitikken at vi kun ansetter leger som til fulle behersker norsk evt med svensk-danske varianter.

Hva med de fremmedspråklige som får psykiske problemer, da? Det er jo ganske mange av dem i vårt land også.

Men jeg er i grunn enig. For jeg ser jo at vi ikke kan ha psykiatere som snakker alle lands språk, og jeg ville jo hatt problemer med å snakke med en som ikke kunne norsk. Men det finnes jo fremmedspråklige pasienter også, så.

[Gjest brent som pokker]

ja det er slitsomt når en føler at en må moderer språket sitt når en skal brette ut sjela si. Er jeg psykisk nedfor så har jeg ikke så stor tålmodighet heller. Selv om personen kan prate bra norsk, så vet man ikke om de skønner den psykologiske biten av språket. De kan være gode på det tekniske, men ikke forstå alle disse viktige småordene i språket som kan feks indikere om vi bruker ironi er sarkastiske eller ikke. sånne ting kan ofte bli misforstått.

Føler at det blir vanskelig å slappe av og få tilitt om man er usikker på om legen helt ut behersker vårt kompliserte språk.

Har snakket med noen hyggelige kirurger som hadde utenlandsk bakgrunn, men det var anerledes når jeg visste at de skulle jobbe med meg når jeg ikke var bevisst. vi var ikke avhengig av et godt språklig samarbeid for at resultatet skulle bli vellykket som det er feks i psykiatrien.

har også en veninne som jobber i apotekbransjen. Hun sier at de bruker mye tid på å forstå mange av de reseptene som de utenlandske legene kommer med. Ofte er det preposisjonene som blir feil, ting vi til daglig ikke tenker på men som har stor betydning når man skal skrive på etikken. har ikke noe eksempel på det nå men...De må ofte ringe tilbake for å spørre om hva legen har ment, og det er ikke bare fordi legen skriver stygt:)

Jeg hadde en kirurg som kunne lite norsk og var generelt lite interessert i å kommunisere. Jeg snakke norsk. (Har aldri opplevd at noen med gode norskferdigheter som har missforstått denne forklaringen.) Legen svarte med faguttrykk og jeg var naiv nok til å tro vi snakket om samme ting.

Resultat: Jeg ble operert for noe som aldri hadde vært et problem. Hadde ubehag pga operasjonen i ca et år etterpå. Jeg ble i_k_k_e operert for det som faktisk plaget meg.

Legen gav meg skylda for missforståelsen og skjelte meg ut. Etterpå ville han ikke ha mer med meg å gjøre. Nektet også å henvise meg til andre.

Jeg har allergi mot leger som ikke snakker godt norsk.

[Gjest lærer i norsk som andrespråk]

Ja, jeg ser ekstreme problemer med dette.

Jeg har flere ganger vært i møte hvor disse skulle ha kommunisert med nordiske leger og også seg i mellom.

Hyppigheten av misforståelser og "god dag mann økseskaft" er skremmende.

Når dette skjer mellom presumtivt friske mennesker, kan en bare fantasere om hvordan det er når en skal kommunisere med personer med alvorlig psykisk sykdom.

I vår avdelig er det en selvfølgelig del av kvalitetspolitikken at vi kun ansetter leger som til fulle behersker norsk evt med svensk-danske varianter.

De fleste utlendinger med høyere utdanning må bestå bergenstesten, høyere nivå, for å kunne praktisere i Norge. Dette gjelder bl.a. sykepleiere, sivilingeniører og andre akademisk utdannede. Leger er av en eller annen merkelig grunn unntatt denne bestemmelsen. Det må da være like viktig at legen kan kommunisere med pasienten som sykepleieren?

Jeg hadde forøvrig selv en ubehagelig opplevelse på legevakten der jeg skulle prøve å kommunisere med en minoritetsspråklig lege. Det var ikke lett - da jeg hadde en sprekk i hjerneskallen etter en ulykke - selv om jeg har mange års erfaring i arbeid med minoritetsspråklige.

[MsSophie]

Jeg hadde en kirurg som kunne lite norsk og var generelt lite interessert i å kommunisere. Jeg snakke norsk. (Har aldri opplevd at noen med gode norskferdigheter som har missforstått denne forklaringen.) Legen svarte med faguttrykk og jeg var naiv nok til å tro vi snakket om samme ting.

Resultat: Jeg ble operert for noe som aldri hadde vært et problem. Hadde ubehag pga operasjonen i ca et år etterpå. Jeg ble i_k_k_e operert for det som faktisk plaget meg.

Legen gav meg skylda for missforståelsen og skjelte meg ut. Etterpå ville han ikke ha mer med meg å gjøre. Nektet også å henvise meg til andre.

Jeg har allergi mot leger som ikke snakker godt norsk.

...jeg har en litt morsommere variant ....min mor skulle inn og opereres. I første samtale med den legen (av utelandsk opprinnelse) som skulle operere henne satt hun rett ovenfor han mens han leste i journalen hennes, plutselig spurte han..."er do gravid?"

Det morsomme er at mamma er født i 1942, altså er hun 63 år. Riktig nok holder hun seg godt - men ikke så godt....:-)

[Gjest brent som pokker]

...jeg har en litt morsommere variant ....min mor skulle inn og opereres. I første samtale med den legen (av utelandsk opprinnelse) som skulle operere henne satt hun rett ovenfor han mens han leste i journalen hennes, plutselig spurte han..."er do gravid?"

Det morsomme er at mamma er født i 1942, altså er hun 63 år. Riktig nok holder hun seg godt - men ikke så godt....:-)

Flykt!

[PieLill]

De fleste utlendinger med høyere utdanning må bestå bergenstesten, høyere nivå, for å kunne praktisere i Norge. Dette gjelder bl.a. sykepleiere, sivilingeniører og andre akademisk utdannede. Leger er av en eller annen merkelig grunn unntatt denne bestemmelsen. Det må da være like viktig at legen kan kommunisere med pasienten som sykepleieren?

Jeg hadde forøvrig selv en ubehagelig opplevelse på legevakten der jeg skulle prøve å kommunisere med en minoritetsspråklig lege. Det var ikke lett - da jeg hadde en sprekk i hjerneskallen etter en ulykke - selv om jeg har mange års erfaring i arbeid med minoritetsspråklige.

Helt ufattelig!

Kanskje legemangel, særlig mangel på spesialister, og/eller kammeraderi er årsaken

Jeg vil synes det er naturlig å kreve like mye eller helst mer av legers kommunikasjonsevner, språklig og menneskelig, som sykepleiere.

En leges dårlige språkferdigheter kan koste liv og helse.

mvh

[Gjest anonym i dag igjen]

Går selv til en utenlandsk psykololg. Har ingen problemer pga språket, selv om h*n ikke forstår alt. Er det noe h*n ikke forstår, forklarer jeg etter beste evne.

Tror også det kan være en fordel. Jeg kan famle, lete etter ord og uttrykk. I stedet for at psykologen forstår hva jeg mener, når jeg snakker i overført betydning, bruker bilder etc, må jeg forklare. En psykolog med norsk som morsmål ville "forstått" hva jeg mener lenge før jeg skjønner det selv. Har vært borti litt for mye av det før. Endte ofte med at JEG fikk forklart hva jeg mente, og følte meg totalt misforstått, presset inn i noe jeg ikke kjente meg igjen i.

Det jeg prøver å si er vel egentlig at utlendinger har en større ydmykhet for språket, har ikke så lett for å anta at de skjønner hva andre mener.

[Gjest Anonym i dag igjen]

Går selv til en utenlandsk psykololg. Har ingen problemer pga språket, selv om h*n ikke forstår alt. Er det noe h*n ikke forstår, forklarer jeg etter beste evne.

Tror også det kan være en fordel. Jeg kan famle, lete etter ord og uttrykk. I stedet for at psykologen forstår hva jeg mener, når jeg snakker i overført betydning, bruker bilder etc, må jeg forklare. En psykolog med norsk som morsmål ville "forstått" hva jeg mener lenge før jeg skjønner det selv. Har vært borti litt for mye av det før. Endte ofte med at JEG fikk forklart hva jeg mente, og følte meg totalt misforstått, presset inn i noe jeg ikke kjente meg igjen i.

Det jeg prøver å si er vel egentlig at utlendinger har en større ydmykhet for språket, har ikke så lett for å anta at de skjønner hva andre mener.

Må legge til at psykologen snakker veldig bra norsk, så å si flytende. Det er når jeg snakker i overført betydning eller bilder h*n ikke skjønner absolutt alt.

Har møtt utenlandske leger på legevakten, men de har også snakket bra norsk, har ikke hatt problemer med å forstå eller bli forstått. Har kanskje vært heldig.

[Gjest Timari]

Går selv til en utenlandsk psykololg. Har ingen problemer pga språket, selv om h*n ikke forstår alt. Er det noe h*n ikke forstår, forklarer jeg etter beste evne.

Tror også det kan være en fordel. Jeg kan famle, lete etter ord og uttrykk. I stedet for at psykologen forstår hva jeg mener, når jeg snakker i overført betydning, bruker bilder etc, må jeg forklare. En psykolog med norsk som morsmål ville "forstått" hva jeg mener lenge før jeg skjønner det selv. Har vært borti litt for mye av det før. Endte ofte med at JEG fikk forklart hva jeg mente, og følte meg totalt misforstått, presset inn i noe jeg ikke kjente meg igjen i.

Det jeg prøver å si er vel egentlig at utlendinger har en større ydmykhet for språket, har ikke så lett for å anta at de skjønner hva andre mener.

jeg får si det som telenor sier det til sine kunder.

Tror det noen ganger kan være en fordel slik som du beskriver det, feks at du selv kan forklare og at ikke terapeuten kommer deg i forkjøpet. Noen vil kanskje også oppleve at samtalen ikke går så fort og det kan også være en fordel. Kanskje er også terapeuten mer ydmyk overfor vår kultur og vårt levesett.

Så det er nok både fordeler og ulemper med dette. Jeg ser mest ulemper i fordel til diagnostisering og behandling av akuttpasienter med tyngre psykiatriske lidelser. Da må en nok være ekstra lydhør overfor hva pasienten sier og være forberedt på at pasienten kan snakke svært grøtete og utydelig. Man må handle raskere og det tror jeg er en ulempe for en som ikke er oppvokst i Norge og ikke snakker flytende norsk.

Jeg er en person som tenker veldig mye. tankene går i rasende fart. Jeg bruker veldig mye bilder når jeg snakker og når jeg snakker da går det fort!!.Jeg pleier å si at jeg har ADSL he he . Det kreves litt å henge med på tankegangen min, derfor tror jeg at en fremmedspråklig lege som stadig måtte avbryte og spørre meg om igjen hadde vært svært uheldig for meg. Jeg er også svært utålmodig av meg og liker at ting skjer kjapt. Jeg bruker også mye ironi når jeg prater, og ironi kan være svært vanskelig for utlendinger å forstå.

Så det er bra at vi er forskjellige:)

[Gjest Anonym i dag igjen]

jeg får si det som telenor sier det til sine kunder.

Tror det noen ganger kan være en fordel slik som du beskriver det, feks at du selv kan forklare og at ikke terapeuten kommer deg i forkjøpet. Noen vil kanskje også oppleve at samtalen ikke går så fort og det kan også være en fordel. Kanskje er også terapeuten mer ydmyk overfor vår kultur og vårt levesett.

Så det er nok både fordeler og ulemper med dette. Jeg ser mest ulemper i fordel til diagnostisering og behandling av akuttpasienter med tyngre psykiatriske lidelser. Da må en nok være ekstra lydhør overfor hva pasienten sier og være forberedt på at pasienten kan snakke svært grøtete og utydelig. Man må handle raskere og det tror jeg er en ulempe for en som ikke er oppvokst i Norge og ikke snakker flytende norsk.

Jeg er en person som tenker veldig mye. tankene går i rasende fart. Jeg bruker veldig mye bilder når jeg snakker og når jeg snakker da går det fort!!.Jeg pleier å si at jeg har ADSL he he . Det kreves litt å henge med på tankegangen min, derfor tror jeg at en fremmedspråklig lege som stadig måtte avbryte og spørre meg om igjen hadde vært svært uheldig for meg. Jeg er også svært utålmodig av meg og liker at ting skjer kjapt. Jeg bruker også mye ironi når jeg prater, og ironi kan være svært vanskelig for utlendinger å forstå.

Så det er bra at vi er forskjellige:)

Helt enig. Vi er forksjellige, og trenger forskjellige ting.

Nå vil jeg bare ha sagt at min psykolog ikke jobber med akutte ting, det er snakk om behandling over lengre ting.

Jeg har kanskje gitt et feil inntrykk, det er sjelden jeg trenger å forklare noe. H*n forstår norsk godt, snakker det så å si flytende. Når det går tregt i timene, er det fordi jeg bruker lang tid på å finne ordene.

Ville bare si at det ikke trenger å være problemer med kommunikasjon selv om navnet er utenlandsk og den som snakker har en aksent.

[PieLill]

Går selv til en utenlandsk psykololg. Har ingen problemer pga språket, selv om h*n ikke forstår alt. Er det noe h*n ikke forstår, forklarer jeg etter beste evne.

Tror også det kan være en fordel. Jeg kan famle, lete etter ord og uttrykk. I stedet for at psykologen forstår hva jeg mener, når jeg snakker i overført betydning, bruker bilder etc, må jeg forklare. En psykolog med norsk som morsmål ville "forstått" hva jeg mener lenge før jeg skjønner det selv. Har vært borti litt for mye av det før. Endte ofte med at JEG fikk forklart hva jeg mente, og følte meg totalt misforstått, presset inn i noe jeg ikke kjente meg igjen i.

Det jeg prøver å si er vel egentlig at utlendinger har en større ydmykhet for språket, har ikke så lett for å anta at de skjønner hva andre mener.

Flott at du er fornøyd! ;-)

"Det jeg prøver å si er vel egentlig at utlendinger har en større ydmykhet for språket, har ikke så lett for å anta at de skjønner hva andre mener."

Der er det vel ganske delte erfaringer. Noen med begrenset norskkunnskap ser ut til å være møkk lei av å streve med å forstå og utvikler dermed kraftige antakelsesprosedyrer.

mvh

[Gjest Anonym i dag igjen]

Flott at du er fornøyd! ;-)

"Det jeg prøver å si er vel egentlig at utlendinger har en større ydmykhet for språket, har ikke så lett for å anta at de skjønner hva andre mener."

Der er det vel ganske delte erfaringer. Noen med begrenset norskkunnskap ser ut til å være møkk lei av å streve med å forstå og utvikler dermed kraftige antakelsesprosedyrer.

mvh

Etter å ha tenkt meg om, tror jeg det har mer med personligheten å gjøre. (I hvert fall når det gjelder min psykolog, som snakker veldig bra norsk.)

Har hatt mye større problemer med å bli forstått av "norske" terapeuter.