Usikker

[Gjest Skrukkete]

Min mann er fast bestemt på å adoptere, jeg er ikke så sikker. Vi har vært gift i 16 år. Jeg har forsonet meg med å være barnløs selv om det er en sår følelse. Jeg har fortalt ham hva jeg føler, men han vil ikke høre. Jeg sliter med dårlig samvittighet. Føler meg egoistisk fordi jeg egentlig ikke ønsker dette siden han ønsker det så sterkt. Men samtidig vil jeg jo også ha barn. Uff, dette er så vanskelig. Vi krangler mye, men adopsjonen er aldri tema for krangelen. Sosialrapporten er skrevet og sendt til Buf-etat. Jeg har lyst til å stoppe det, men hensynet til min mann og familiene våre som gleder seg over at vi skal adoptere, går foran. Hva skal jeg gjøre?

[colombia75]

Heisan!

Uff,høres ut som en vanskelig situasjon.

Og egentlig er ikke jeg den rette til å svare da det er jeg i vår situasjon som står på, men vi er i alle fall enige og det er viktig.

Men jeg tror du må gå inn i deg selv og vurdere fra eller til hva du virkelig vil med live.

Det vil jo ikke være bra for barnet dere får etter hvert, hvis du ikke ønsker det.

Da er det vel egentlig beder å la vær å adoptere selv om mannen din ønsker det velvig.

Lykke til i alle fall....

Det kan jo hende at du snur i tankegangen etter hvert:)og at dette er bare en fase du må gjennom...

[Gjest Tenk deg om]

Du skriver jo at du også ønsker barn. Hva er problemet ditt da? Er det selve det å adoptere du ikke vil? Hva er det du ved adopsjon du ikke ønsker i tilfelle?

Er det slik at du er usikker på forholdet mellom deg og mannen din? Syns jeg leser det litt mellom linjene, men jeg tar kanskje feil.

Hvis du virkelig ikke ønsker å adoptere, syns jeg du skal stanse prosessen, ihvertfall sette den på vent inntil du har funnet ut hva du vil. Du kan jo ikke ha vært ærlig i sosialrapporten dersom det står der at du ønsker å adoptere barn.

Det vil slett ikke være riktig overfor barnet, dersom det ikke er ønsket helhjertet av deg. Da er sjansen at du ikke får de følelsene for barnet som det fortjener å få fra sin mor. Dette kan i neste omgang føre til at barnet vil kunne utvikle psykiske vansker senere.

[snø]

Jeg synes ikke dere skal adoptere før du er sikker på at dette er det riktige for deg. Barn fortjener to foreldre som oppriktig ønsker seg barn, og som synes at det å adoptere er en like flott måte å få barn på, som det å få egenfødte barn.

Som min mann sa i kveld - de to prøverørsforsøkene vi hadde, som en gang ble regnet som mislykka, fordi vi ikke ble gravide. De synes han nå i ettertid var veldig vellykka - siden vi ikke ble gravide ;-)

Lykke til med valget, men vent med å sende papirene ut av landet til du er sikker på at det er det du vil - det holder ikke at mannen din vil det!!

Beste hilsen fra

[Minomau]

Stakkars deg, det høres vanskelig ut dette her. Dere er i god gang med forberedelsen til adopsjon, men likevel ville jeg avventet situasjonen litt før jeg gikk videre var jeg deg. En adopsjon er en STOR ting. En stor livsomveltende opplevelse på godt og vondt. Barnet som kommer skal kunne forvente å komme til et hjem hvor det er 100% ønsket , og hvor begge foreldrene er klare på å ta på seg ansvaret. Å blir mamma bare fordi mann og besteforeldre forventer det er ikke riktig. Ta deg tid, drøft med andre om tankene dine, snakk med mannen din og forsøk å finn ut hva du egentlig ønsker, og ikke la deg presse til å gjennomføre noe du ikke er helt klar for. Både for det kommende barnet sin skyld, og din egen.

Lykke til!

[Gjest sussilei]

Jeg synes ikke dere skal adoptere før du er sikker på at dette er det riktige for deg. Barn fortjener to foreldre som oppriktig ønsker seg barn, og som synes at det å adoptere er en like flott måte å få barn på, som det å få egenfødte barn.

Som min mann sa i kveld - de to prøverørsforsøkene vi hadde, som en gang ble regnet som mislykka, fordi vi ikke ble gravide. De synes han nå i ettertid var veldig vellykka - siden vi ikke ble gravide ;-)

Lykke til med valget, men vent med å sende papirene ut av landet til du er sikker på at det er det du vil - det holder ikke at mannen din vil det!!

Beste hilsen fra

Jeg er enig i at Skrukkete bør vurdere en pause i prosessen, feks etter at de er godkjent fra bufetat og før pairene sendes videre til giverlandet, siden hun virker å være veldig i tvil.

Jeg reagerer imidlertid en del på at man absolutt skal være "sikker" på alt mulig før man adopterer, eller før man får egenfødte for den del. Jeg mener at det faktisk er umulig å være sikker på noe som helst før man er i situasjonen. Man kan tro, mene, tenke, håpe....men "sikker" er et ord jeg i alle fall veldig sjelden bruker.

Vi er så utrolig heldige å ha to nydelige jenter, ei egenfødt og ei adoptert. NÅ kan jeg si at jeg er SIKKER - både på at adopsjonen var rett, og på at man blir like glad i adopterte som i egenfødte, på at vi ville klare tilværelsen med to barn osv osv osv!

Men - både under svangerskapet og adopsjonsprosessen har tankene og følelsene svingt fra bunn til topp, fra tro til tvil, fra skrekk til glede! Det har rett og slett vært to fantastiske, forferdelige, vakre, skrekkelige, forrykende, spennende reiser!

Jeg har ikke på noe tidspunkt følt meg sikker på hva som ventet og hvordan det ville føles. Men på et tidspunkt måtte jeg slippe fotfestet, velge å tro at beslutningene våre var riktige, til tross for all tvil.

Det er en slik sikkerhet jeg tror Skrukkete trenger å jobbe seg frem til - nemlig at hun vil ta sjangsen på at det å adoptere er og vil bli det rette for henne, mannen og barnet. Noen annen sikkerhet enn det, tror jeg det er umulig å komme frem til. Å tro noe annet, er etter min mening å lure seg selv.

[snø]

Jeg er enig i at Skrukkete bør vurdere en pause i prosessen, feks etter at de er godkjent fra bufetat og før pairene sendes videre til giverlandet, siden hun virker å være veldig i tvil.

Jeg reagerer imidlertid en del på at man absolutt skal være "sikker" på alt mulig før man adopterer, eller før man får egenfødte for den del. Jeg mener at det faktisk er umulig å være sikker på noe som helst før man er i situasjonen. Man kan tro, mene, tenke, håpe....men "sikker" er et ord jeg i alle fall veldig sjelden bruker.

Vi er så utrolig heldige å ha to nydelige jenter, ei egenfødt og ei adoptert. NÅ kan jeg si at jeg er SIKKER - både på at adopsjonen var rett, og på at man blir like glad i adopterte som i egenfødte, på at vi ville klare tilværelsen med to barn osv osv osv!

Men - både under svangerskapet og adopsjonsprosessen har tankene og følelsene svingt fra bunn til topp, fra tro til tvil, fra skrekk til glede! Det har rett og slett vært to fantastiske, forferdelige, vakre, skrekkelige, forrykende, spennende reiser!

Jeg har ikke på noe tidspunkt følt meg sikker på hva som ventet og hvordan det ville føles. Men på et tidspunkt måtte jeg slippe fotfestet, velge å tro at beslutningene våre var riktige, til tross for all tvil.

Det er en slik sikkerhet jeg tror Skrukkete trenger å jobbe seg frem til - nemlig at hun vil ta sjangsen på at det å adoptere er og vil bli det rette for henne, mannen og barnet. Noen annen sikkerhet enn det, tror jeg det er umulig å komme frem til. Å tro noe annet, er etter min mening å lure seg selv.

"Det er en slik sikkerhet jeg tror Skrukkete trenger å jobbe seg frem til - nemlig at hun vil ta sjangsen på at det å adoptere er og vil bli det rette for henne, mannen og barnet. Noen annen sikkerhet enn det, tror jeg det er umulig å komme frem til. Å tro noe annet, er etter min mening å lure seg selv."

Da tror jeg vi er enige, for det er vel det jeg egentlig mener. Jeg mener ikke at man skal vente til man har fått den o store roen over seg, men man skal være sikker på at man vil adoptere.

For jeg er enig i at man i løpet av prosessen vil føle både det ene og det andre mht om man kommer til å mestre det å bli foreldre uansett hvordan man blir det.

Men mitt inntrykk av Skrukkete var at hun var usikker på et helt annet nivå enn det hun bør være. Grunnleggende usikker på om adopsjon er det rette, og det bør man ikke være.

Jeg er altså ikke uenig i det du skriver :-)

Beste hilsen fra