Info til medelever

[Gjest cuti]

Vi har blitt bedt om å informere om vår sønns vansker på foreldremøte (1. klasse). Jeg gruer meg som en unge. Det er ekstra vanskelig fordi diagnosene ikke er fastsatte, og bup fortsatt vurderer hva som er symptomer, og hva som er midlertidige problemer (eller sekundære vansker). Når det er sånn har vi valgt å ikke si noe til barnet, og kjenner at det stritter i mot i meg å fortelle for mye til andre folk da. Samtidig kan de jo godt få noen forklaringer på snodige saker han finner på, i bursdager, vennegrupper o.l.

Det jeg er redd for er hvordan de videreformidler dette til barna sine. Og det samme gjelder for læreren/assistenten. De vil tydeligvis gjerne informere barna. Men hva har de med det? De er seks-sju år, og min erfaring er at de aksepterer ulikheter bedre enn voksne. De kan forstå at noen har problemer med det ene og noen med det andre.

Dessuten synes jeg det er vanskelig, fordi vi ikke har fått noe særlig dreis på samarbeidet med skolen. Det virker som om målet er å få gutten til å ligne mest mulig de andre, i den grad at han ikke får noe tilpasset opplegg over hodet, bare ekstra forordninger for å klare å følge klassens opplegg. (Som han synes er drit kjedelig. Enten kan han det fra før, eller han lærer det med en gang.)

Usj, dette sliter på meg, kjenner jeg. Har dere noen erfaringer akkurat på det med informasjon til medelever, evt. også foreldrene?

[Gjest en mamma i nord]

Vi har god erfaring med info til medelever, men de gikk da i femte klasse. Vi kunne ikke informere før, da det var først på denne tiden diagnose ble satt.

En annen ting er at det vil vel være nærmest umulig å infomere andre, om barnet ditt ikke er informert selv først. Han skal jo ikke få høre av andre hva som eventuelt feiler han, det er det deres eller utreders oppgav å gjøre. Det er dere som må bestemme når barnet skal få info. Det er også dere som skal bestemme om det skal informeres på foreldremøte eller ikke. Det er ikke skolens avgjrelse.

Jeg har valgt å ikke informere på foreldremøte, rett og slett fordi jeg ikke følte at skolen skjønte problemene mitt barn har. Fant det da vanskelig for meg å skulle informere foreldrene.

Sender med linken til et forum du kanskje kan få nytte av

http://veto.no/gullbarna/index.php?PHPSESSID=f4e7ee261e155f0e9b50a16d44077c19&

[Gjest cuti]

Vi har god erfaring med info til medelever, men de gikk da i femte klasse. Vi kunne ikke informere før, da det var først på denne tiden diagnose ble satt.

En annen ting er at det vil vel være nærmest umulig å infomere andre, om barnet ditt ikke er informert selv først. Han skal jo ikke få høre av andre hva som eventuelt feiler han, det er det deres eller utreders oppgav å gjøre. Det er dere som må bestemme når barnet skal få info. Det er også dere som skal bestemme om det skal informeres på foreldremøte eller ikke. Det er ikke skolens avgjrelse.

Jeg har valgt å ikke informere på foreldremøte, rett og slett fordi jeg ikke følte at skolen skjønte problemene mitt barn har. Fant det da vanskelig for meg å skulle informere foreldrene.

Sender med linken til et forum du kanskje kan få nytte av

http://veto.no/gullbarna/index.php?PHPSESSID=f4e7ee261e155f0e9b50a16d44077c19&

Du vet nå så mye! Tusen takk for linken, den så virkelig nyttig ut!

Takk også for tilbakemelding - det er så godt å få noen bekreftelser på det jeg tenker, det er lett å føle seg sær og dum i møte med autoriteter. (Selv for meg som er lærer selv...)

[Gjest Noranne]

Hei! Vi valgte å informere lite til å begynne med, og dette har vi angret på veldig. Det tok ikke mange måneder før vi var oppe i situasjoner med mobbing og det oppstå en god del sladder om oss som dårlige oppdragere. Vi tok da en skikkelig informasjonsrunde. Spes. peden gikk sammen med klassestyreren en runde i alle småskoleklassene. Effekten var veldig positiv. Mobbing opphørte og vi har også fått positive tilbakemeldinger av andre foreldre og noen lærere.

[Gjest en mamma i nord]

Du vet nå så mye! Tusen takk for linken, den så virkelig nyttig ut!

Takk også for tilbakemelding - det er så godt å få noen bekreftelser på det jeg tenker, det er lett å føle seg sær og dum i møte med autoriteter. (Selv for meg som er lærer selv...)

Tja jeg vet kanskje mye, men husk jeg har hatt mange år å øve på )))

Og så skriver/snakker jeg ofte rett fra levra.

(kanskje ikke alle som setter pris på det da) Håper du får til en ordning dere føler passer.

[Gjest midia]

Vi skal ha foreldremøte nå for å informere foreldre i klassen om at min sønn har adhd.

ppt skal fortelle litt om hva adhd er og vi skal se en film om adhd.

Vi har ventet lenge på å få gjennomført dette,men syntes det ble litt rotete når det ennå ikke var satt diagnose.

Hadde aldri i verden gitt denne informasjonen selv på foreldremøtet og lærer nektet også å informere om det.

Vi ville ha noen som kan litt mer grunnleggende om adhd og så får foreldrene heller spørre oss hvis de lurer på noe i forhold til gutten vår.

Tenker det går opp for mange av foreldrene at det virkelig var noe som forårsaket at gutten vår var sånn hjemme i bursdagen deres osv..

Lærer skal informere barna i klassen dagen etter foreldremøtet.

Lærer skal ikke si så mye om det og heller ikke navnet på diagnosen.

min gutt er 10 år.

[Gjest cuti]

Tja jeg vet kanskje mye, men husk jeg har hatt mange år å øve på )))

Og så skriver/snakker jeg ofte rett fra levra.

(kanskje ikke alle som setter pris på det da) Håper du får til en ordning dere føler passer.

Har bestemt meg for å fortelle en del om førskoletiden, og gi eksempler på typiske problemsituasjoner. Så kan jeg vel gjøre som deg - si ting som de er, og fortelle at han ikke har noen endelige diagnoser. Uansett hva de velger å kalle det har han jo de samme problemene.

Jeg ble også fryktelig provosert av å skulle informere om "vanskene". Det er liksom det mest interessante å fortelle om gutten... Frykter at det sier litt om frøkens holdninger.

[Gjest cuti]

Hei! Vi valgte å informere lite til å begynne med, og dette har vi angret på veldig. Det tok ikke mange måneder før vi var oppe i situasjoner med mobbing og det oppstå en god del sladder om oss som dårlige oppdragere. Vi tok da en skikkelig informasjonsrunde. Spes. peden gikk sammen med klassestyreren en runde i alle småskoleklassene. Effekten var veldig positiv. Mobbing opphørte og vi har også fått positive tilbakemeldinger av andre foreldre og noen lærere.

Ja, det er jo ønskedrømmen. Det er vel akkurat det å finne det rette tidspunktet som er vanskelig, siden det ikke er noen diagnose å fortelle om, bare et barn som strever. Da blir det straks mer personlig.

[Gjest cuti]

Vi skal ha foreldremøte nå for å informere foreldre i klassen om at min sønn har adhd.

ppt skal fortelle litt om hva adhd er og vi skal se en film om adhd.

Vi har ventet lenge på å få gjennomført dette,men syntes det ble litt rotete når det ennå ikke var satt diagnose.

Hadde aldri i verden gitt denne informasjonen selv på foreldremøtet og lærer nektet også å informere om det.

Vi ville ha noen som kan litt mer grunnleggende om adhd og så får foreldrene heller spørre oss hvis de lurer på noe i forhold til gutten vår.

Tenker det går opp for mange av foreldrene at det virkelig var noe som forårsaket at gutten vår var sånn hjemme i bursdagen deres osv..

Lærer skal informere barna i klassen dagen etter foreldremøtet.

Lærer skal ikke si så mye om det og heller ikke navnet på diagnosen.

min gutt er 10 år.

Ja, det er sånn man kan gjøre med en diagnose å fortelle om, og barn som er litt større.

Jeg kan nok til å fortelle selv, også om det faglige rundt "vanskene", men det føles ikke godt likevel. Tror det har noe med at det er vanskelig for barnet selv å innse problemene - for det er faktisk ofte de andre som sliter, ikke han. (Jeg mener, det er de som blir forstyrret når han er urolig, selv får han med seg det meste...)

[chanti]

Her hadde nolk jeg tenkt at det mest naturlige er at bUP går inn og informerer om det som er relevant for de å vite . Jeg hadde ikke dratt frem episoder som er fra før skoleåret , noe med å legge ting bak seg for ungen også . man skaper nok litt "fordommer av slikt at ting blir hengende med .

Vi har vært veldig åpne , også i de vanskelige årene før diagnosen . Vi fortalte medelevene hvordan de skulle forholde seg til gutten i ulike situasjoner . Foreldrene fikk samme info . Deretter oppgraderte iv informasjonen etter alder og fremdrift .

Tips Sirius bøkene er gode å bruke selv om han ikke har fått diagnosen .

[Gjest en mamma i nord]

Har bestemt meg for å fortelle en del om førskoletiden, og gi eksempler på typiske problemsituasjoner. Så kan jeg vel gjøre som deg - si ting som de er, og fortelle at han ikke har noen endelige diagnoser. Uansett hva de velger å kalle det har han jo de samme problemene.

Jeg ble også fryktelig provosert av å skulle informere om "vanskene". Det er liksom det mest interessante å fortelle om gutten... Frykter at det sier litt om frøkens holdninger.

SElv om det skulle være noe galt med frøkens holdninger, så kan det jo være greit at de andre foreldrene får litt info. Det er mye lettere å takle ting man får litt insikt i, og ingen trenger tenke på at dette kan komme av dårlig oppdragelse.

Lykke til med informasjonen, det gagner sikkert barnet.

[bugge -jenta]

Som lærer vil jeg si at skolen kan ikke be dere om å ta opp dette på et foreldremøte. De kan snakke med deg om det, og foreslå det, med begrunnelsene som de har på hvorfor det ville være lurt å ta det opp nå. DU bestemmer om det skal tas opp, hvordan det skal foregå, hva som skal sies, når det skal sies.

En god dialog mellom lærer og foreldre kan gjøre at man kommer frem til en situasjon som alle føler seg komfortabel med. Noen foreldre vil vente litt, til læreren kjenner eleven bedre, og eleven har fått en diagnose. Til en selv kjenner foreldrene bedre.

Andre ønsker å fortelle om det en til en i sammenhenger der en møter foreldre, og synes det er mest naturlig.

Hvis du ønsker å fortelle om det gjør du det,men du skal ikke gru deg som en hund fordi skolen har lest i en bok at det er lurt med åpenhet.

Jeg er for åpenhet, men den skal forvaltes på en klok måte, og aller først må den starte med åpenhet og forståelse mellom deg og skolen.

Skolen er din forlengede hånd, husk det. Og det er mye her som virker så uforløst på meg. Det kjennes som om noe ikke stemmer. Slik jeg forstår deg er det ikke hovedproblemet ditt at du ikke liker å snakke i forsamlinger, selv om de fleste ville nok grudd seg til å ta opp ting vedrørende sitt barn.

Jeg synes du skal føle deg trygg i situasjonen, og føle at det er rett å ta det opp, føle deg trygg på hva som skal sies.

Og ellers er det klassekontaktens oppgave å snakke om toleranse og hvordan vi er forskjellige med klassens elever gjennom hele deres skolehverdag.

Der kan du og klassekontakten bli enige om hvilke setninger som kan sies når ditt barn kommer i en konflikt, eller gjør noe de andre ikke forstår eller reagerer på.

Eventuelt hva som ikke skal bli sagt ennå.

Bare noen tanker fra meg. bugge.

[Gjest cuti]

Som lærer vil jeg si at skolen kan ikke be dere om å ta opp dette på et foreldremøte. De kan snakke med deg om det, og foreslå det, med begrunnelsene som de har på hvorfor det ville være lurt å ta det opp nå. DU bestemmer om det skal tas opp, hvordan det skal foregå, hva som skal sies, når det skal sies.

En god dialog mellom lærer og foreldre kan gjøre at man kommer frem til en situasjon som alle føler seg komfortabel med. Noen foreldre vil vente litt, til læreren kjenner eleven bedre, og eleven har fått en diagnose. Til en selv kjenner foreldrene bedre.

Andre ønsker å fortelle om det en til en i sammenhenger der en møter foreldre, og synes det er mest naturlig.

Hvis du ønsker å fortelle om det gjør du det,men du skal ikke gru deg som en hund fordi skolen har lest i en bok at det er lurt med åpenhet.

Jeg er for åpenhet, men den skal forvaltes på en klok måte, og aller først må den starte med åpenhet og forståelse mellom deg og skolen.

Skolen er din forlengede hånd, husk det. Og det er mye her som virker så uforløst på meg. Det kjennes som om noe ikke stemmer. Slik jeg forstår deg er det ikke hovedproblemet ditt at du ikke liker å snakke i forsamlinger, selv om de fleste ville nok grudd seg til å ta opp ting vedrørende sitt barn.

Jeg synes du skal føle deg trygg i situasjonen, og føle at det er rett å ta det opp, føle deg trygg på hva som skal sies.

Og ellers er det klassekontaktens oppgave å snakke om toleranse og hvordan vi er forskjellige med klassens elever gjennom hele deres skolehverdag.

Der kan du og klassekontakten bli enige om hvilke setninger som kan sies når ditt barn kommer i en konflikt, eller gjør noe de andre ikke forstår eller reagerer på.

Eventuelt hva som ikke skal bli sagt ennå.

Bare noen tanker fra meg. bugge.

Takk for støtten! Nå er det gjort, og jeg valgte en ganske tilbakeholden linje av hensyn til barnet.

Som ventet reagerte de fleste foreldrene med overraskelse, de hadde ikke lagt merke til noe spesielt. Tror nok frøken helst ville jeg skulle sagt mer, men det vet jeg ikke.

Jeg fortalte ikke om gamle episoder, men kort om hvordan den tidlige barndommen forsvant i sykdom, og om hva som er de vanskeligste situasjonene nå. Det holdt i denne omgang.

Hadde ikke snakket med klassekontaktene, men sa litt selv om hvordan vi kan svare enkelt på barnas spørsmål, og lære dem til at noen må ha hjelp med den ene og noen med det andre.

Det var ikke kjekt, men det var heller ikke ekkelt. Fikk lite tilbakemeldinger, velger å ta det som at det var greit...

[bugge -jenta]

Takk for støtten! Nå er det gjort, og jeg valgte en ganske tilbakeholden linje av hensyn til barnet.

Som ventet reagerte de fleste foreldrene med overraskelse, de hadde ikke lagt merke til noe spesielt. Tror nok frøken helst ville jeg skulle sagt mer, men det vet jeg ikke.

Jeg fortalte ikke om gamle episoder, men kort om hvordan den tidlige barndommen forsvant i sykdom, og om hva som er de vanskeligste situasjonene nå. Det holdt i denne omgang.

Hadde ikke snakket med klassekontaktene, men sa litt selv om hvordan vi kan svare enkelt på barnas spørsmål, og lære dem til at noen må ha hjelp med den ene og noen med det andre.

Det var ikke kjekt, men det var heller ikke ekkelt. Fikk lite tilbakemeldinger, velger å ta det som at det var greit...

Hei!

Høres ut som at du taklet det bra. Håper at du og skolen kan få et godt samarbeid fremover. Og at de klarer å se barnet ditt og gi ham de rette mulighetene til å utvikle seg i den retningen som er best for akkurat ham.

Ha en fin 17. mai!

Vennlig hilsen bugge.